Bli medlem

ADHD og medisinering

Det er ingen uenighet om at pasienter med ADHD er en sammensatt gruppe, der både symptommønster, behandlingsbehov og prognose varierer fra person til person. Det er heller ingen uenighet om at medisinering kun unntaksvis bør være det eneste behandlingstiltaket. I Nasjonal retningslinje for diagnostikk, behandling og oppfølging av ADHD er psykoedukasjon – kunnskap om egen diagnose – framhevet som særlig viktig. For barn og unge er tiltak i skolen og rådgivning/informasjon til foresatte av stor betydning. Mange voksne med ADHD trenger tilpasninger i arbeidslivet. Den nasjonale retningslinjen påpeker da også at tiltakene skal være brede og individuelt tilpassede; såkalt multimodale. Vi vil også få fram at svært mange tilbakemelder at tiltak i hjem, skole og arbeidsliv fungerer mye bedre når pasienten er medisinert. Det må imidlertid også understrekes at medisinering kan være kompleks. Til tross for at diagnose er satt i tråd med retningslinjer er det ikke automatikk i at man har god nytte av ADHD medisin.

I kronikken i Tidsskrift for Norsk Legeforening 8.2.2018 framkommer det videre en bekymring for medisinoppfølgingen av barn og unge etter at de er skrevet ut av spesialisthelsetjenesten og overført til fastlegen. Vi deler i noen grad denne bekymringen, og tenker at en ordning med årlige kontroller i spesialisthelsetjenesten bør diskuteres. Det må imidlertid også sies at man mange steder i landet har innført gode rutiner på dette området, bl.a. i forhold til veiledning av fastleger.

Så til innvendingene:
ADHD er den diagnosen innen barne- og ungdomspsykiatrien der det foreligger mest forskning. Antallet studier på medisineffekter er meget høyt. Positive effekter på kort og mellomlang sikt er godt dokumentert. Russel Barkley (2006, s.626) oppsummerer forskning på langtidseffekter basert på over 1.000 pasienter. Studier med opp til fem års varighet viser god effekt på kjernesymptomene ved ADHD.

Langtidseffekter av en spesifikk behandling vil alltid være vanskelig å studere. Man vet ikke om behandlingen er fulgt opp over tid, og det er vanskelig å kontrollere for betydningen av andre forhold enn den spesifikke behandlingen. Det er også en mulighet for at de som avslutter en behandling, gjør det fordi det går bedre, mens de som blir stående på behandling fortsatt sliter. Det kan være en årsak til at man ikke finner klare sammenhenger mellom intensiv behandling og gode langtidseffekter. Det er interessant at en norsk studie (Halmøy et al. 2009) bl.a. fant at av voksne med ADHD som brukte, eller tidligere hadde brukt medisiner, hadde høyere yrkesdeltakelse enn de øvrige i studien. Om det skyldes medisiner eller andre faktorer, kan man ikke vite.

I TNLF vises det til en Cochrane rapport. Her legges inklusjonskrav til forskningsbasert kunnskap generelt svært høyt. De studier som «slipper gjennom nåløyet» må dokumentere at konklusjonene ikke kan forklares helt eller delvis av utenforliggende faktorer som skjevt pasientutvalg, placebo osv. Ingen psykososial eller pedagogisk behandling av ADHD slipper igjennom dette nåløyet. De utvalgskriteriene som Cochrane gruppen valgte, har da også med rette vært kritisert (referert i TNLF kronikken).

I kronikken henvises det til MTA studien der barn og unge ble randomisert til fire grupper som fikk ulik behandling i 14 måneder. De første rapportene viste at gruppa med tett oppfølging av medisinering, og den gruppa som i tillegg til medisiner hadde psykososial oppfølging av høy kvalitet, kom bedre ut enn ”treatment as usual” og de som kun hadde psykososiale tiltak. Det er interessant at effekter av de psykososiale tiltakene har kommet bedre fram etter hvert for noen grupper av pasienter. I kronikken unnlater man imidlertid å opplyse om at man ikke hadde kontroll med hva pasientene gjorde etter at studien var avsluttet. Noen som i studien var på medisin, sluttet med dette, noen som var blitt plassert i gruppe der medisiner ikke inngikk, begynte med medisin. Da blir det feil å bruke MTA studien til å si noe om langtidseffekter.

Hvis en behandling har vist gode «korttidseffekter», kan det være uetisk å la være å behandle i perioder der korttidseffekter er viktig, fordi man da reduserer mulighetene for læring, samspill med jevnaldrende osv.

I kronikken kritiseres en snever nevrobiologisk forståelse av ADHD. Det er å slå inn åpne dører. Som fagfolk vet vi at alle psykiatriske diagnoser baserer seg på observerte og rapporterte symptomer, og at mange mekanismer kan ligge bak symptomer som oppmerksomhetsvansker og hyperaktivitet. I tråd med Nasjonal retningslinje skal det kartlegges bredt, og tiltakene skal som nevnt være multimodale.

Medlemmer av Fagrådet i ADHD Norge ser positivt på all saklig debatt om diagnosen og hvordan behandlingen bør være. Kronikken i TNLF er dessverre misvisende på flere viktige områder. Den kan lett oppfattes som argumentasjon for at man bør unngå all medisinering av ADHD fordi det er mangelfull dokumentasjon av langtidseffekter. Ved denne retorikken bidrar man til å skape unødvendig bekymring for en behandling som for svært mange er en meget viktig del av de samlede tiltakene.

Barkley Russel A. (2006) Attention-Deficit Hyperactivity Disorder: A handbook for diagnosis and treatment. The Guilford Press

Halmøy, A. et al. (2009) Occupational outcome in adult ADHD: impact of symptom profile, comorbid psychiatric problems, and treatment: a cross-sectional study of 414 clinically diagnosed adult ADHD patients. Journal of Attention Disorders 13(2) 175-187.

ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse – Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging. Helsedirektoratet, sist oppdatert 24.01.2017

Fagrådet i ADHD Norge