Bli medlem
Min side

Barna byrådet ikke vil ha

Kronikk av Generalsekretær i ADHD Norge Gry Lunde.

  1. oktober 2020.

På Facebook-statusen til Byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo Inga Marte Thorkildsen stod det å lese følgende tirsdag 13. oktober:

«Husker du Christoffer Gjerstad Kihle, åtteåringen som ble drept av stefaren sin i 2005, og som ble tungt medisinert for ADHD? Han som sa «jeg tenker nok du skjønner det sjøl» da han ble spurt om hva som egentlig skjedde med ham, og som etter hvert slutta å si noe i det hele tatt? I kjølvannet av denne lille guttens død kom det blant annet fram at barn ikke ble snakka ordentlig med ved beslutninger om medisinering. Christoffer ble et nasjonalt symbol på systemsvikt og vold mot barn. Man skulle tro den også førte til evigvarende forandringer i måten man tar beslutninger om medisinering av barn på. «

Sammen med Rådet for psykisk helse har Forandringsfabrikken i dag publisert en rapport som heter «Vi skulle få det bedre – medisinering av barn hos BUP og fastlegen». Der har de spurt 100 barn og ungdommer om medisinering.

Inga Marte Thorkildsen er byråd for alle barn i Oslo, men har i de senere årene talt barn og unge som blir utsatt for omsorgssvikt sin sak. Dette er en viktig gruppe, ingen er uenige i det. Dessverre gjør hun det på bekostning av en annen utsatt gruppe: barn og ungdommer som får diagnosen ADHD. Stadig henviser hun til den tragiske Christoffer-saken, og som hun på populistisk vis gjør til et symbol for hvordan ADHD dekker over omsorgssvikt og overgrep, og hvordan medisinering av barn og unge mot ADHD, inngår som en del av den samme konspirasjonen. Den direkte koblingen mellom Christoffer-saken og en stor gruppe barn og unge i Norge med ADHD, vi snakker om 3-5 % av barn og unge under 18 år, tillater byråden å stigmatisere og diskriminere en gruppe barn og unge som hun har det overordnete ansvaret for behandlingstilbudet til.

Rapporten hun henviser til har betydelige svakheter, herunder et fullstendig fraværende metodekapittel, og det refereres til en gruppe barn og unge som har blitt intervjuet for ADHD-medisinering, som består av totalt 21 barn. Måten det henvises på, etterlater et inntrykk av et mye større utvalg. I dag ble også rapporten til Barneombudet «Jeg skulle hatt BUP i en koffert» lansert. Rapporten har undersøkt barn og unges behov knyttet til spesialisthelsetjenesten, og om denne i dag er tilpasset barn og unges behov. Dette er en viktig rapport som vil bidra til at BUP i større grad tilpasses barn og unges behov, og fortjener mer oppmerksomhet enn rapporten som Forandringsfabrikken i samarbeid med Rådet for psykisk helse har publisert.

Det gjøres mye godt faglig arbeid i Norge på områdene Inga Marte Thorkildsen etterlyser, men det virker ikke som byrådet ønsker å forholde seg til kunnskapsbasert praksis hvor både forskning, klinikers erfaringer og brukerne sammen skal legge grunnlagetfor den hjelp og behandling som skal gis. I mange år har Forandringsfabrikken vært premissleverandør for byrådets arbeid. Det finnes mange andre virkeligheter der ute som er verdt å lytte til. Det er et faktum at hver tredje henvisning til BUP gjelder utredning av ADHD og utgjør slik den hyppigste henvisningsgrunnen til Barne- og Ungdomspsykiatrien i dag. En stadige koblingen mellom omsorgssvikt og traumer og ADHD gjør situasjonen for disse barna og deres familier enda vanskeligere.

Hva kommer byrådet til å gjøre for barn og unge med ADHD og deres pårørende utover å til stadighet koble de til merkelappene feildiagnostisering og overmedisinering? Hva har hun å tilby dem? Mener hun at disse ikke skal ha et tilbud? Barn og unge med ADHD er sårbar gruppe som er i økt risiko for både skole drop-out og utenforskap. På lang sikt vil mange av disse barna falle utenfor arbeidsliv og være i risiko for å få utfordringer med rus og kriminalitet om de ikke får den hjelpen de trenger. Det skulle derfor være i byrådens interesse å jobbe for at barn og unge med ADHD får den hjelpen de trenger, og medisiner utgjør kun en liten del av den hjelpen. Det er på tide at Inga Marte Thorkildsen begynner å jobbe for alle barn i Oslo kommune og slutter å sette sårbare grupper opp imot hverandre.