ADHD-diagnose som 51-åring

Psykologspesialist Anne Marie Fosse Teigen (53) måtte selv innom elleve terapeuter før hun fant ut hvorfor hun slet sånn i hverdagen.

Av Madeleine Ferre

- I årenes løp har jeg fått mange diagnoser; jeg tror jeg har vært innom de mest typiske diagnosene ADHD-kvinner ofte får. ADHD ble aldri nevnt, og selv forstod jeg heller ikke hva diagnosen innebar, eller mistenkte at den kunne ligge under de andre problemene jeg slet med, sier Fosse Teigen.

Misforståtte jenter (og kvinner)

Fosse Teigen har lært mye om diagnosen siden da.

- Jeg fikk ADHD-diagnosen i 2017, som 51-åring, og har oppdaget at det ikke er uvanlig at kvinner får diagnosen sent – senere enn gutter og menn. Det har både med biologi og sosiale forventninger å gjøre, sier Fosse Teigen.

Da hun nylig underviste en gruppe fagpersoner om parforhold og ADHD, var det også flere kvinner med diagnosen til stede.

- Deres historier lignet mye på min. De handler om å oppsøke den ene behandleren etter den andre og få den ene diagnosen etter den andre, uten at noen ser helheten, sier hun.

Noen har betalt flere hundre tusen til private behandlere og utredere, fordi de har opplevd å ikke bli tatt alvorlig eller få hjelp i det offentlige helsevesenet. De forteller om hvor mye energi som går med til å prøve å leve opp til standarder for «vanlige» liv – noe de uansett ikke klarer.

Fosse Teigen viser også til Dr. Ellen B. Littman, som alt på 90-tallet var ute og formidlet at jenter med ADHD er underkjent, understudert og dermed misforstått. Feildiagnostisert og feilbehandlet.

Dette er blitt underbygget i nyere tid, og en som vet mye om dette er PhD-stipendiat stipendiat Mira Elise Glaser Holthe ved Høgskolen i Innlandet Lillehammer som har skrevet masteroppgaven «ADHD in Women». Nå skal hun gjøre en kvalitativ delstudie som en del av forskergruppen Lillehammer Neuropsychiatric Follow-Up Study (LINEUP) som har sett på dette i et kjønnsperspektiv.

- Mange kvinner får «feildiagnoser» som angst eller depresjon lenge før de får ADHD, men dette snakkes det sjelden om. Men det er etter hvert stor risiko for å utvikle angst og depresjon i tillegg, sier Glaser Holthe.

- Forskning, blant annet i LINEUP-studien, viser også at jenter med ADHD rapporterer høyere forekomst av mentale helseproblemer og kroppslige plager, sammenlignet med gutter med diagnosen, sier hun.

Dette kan, ifølge forskerne bak studien, underbygge en hypotese om at jenter med ADHD er underdiagnostisert eller feildiagnostisert.

Det samme viser funn fra forskergruppen ved Universitetet i Bergen som gjennom mange år har interessert seg spesielt for ADHD hos voksne.

Dobbeltbyrde uten diagnose

Glaser Holthe har sett på sentrale tema som betydningen av kjønnsspesifikke og sosiale faktorer – som hormoner, sosiale normer, forventninger, morsrollen og stigmatisering av diagnosen, samt hvordan det som kvinne kan oppleves å leve med ADHD.

- Det er litt forskjell i hvilke forventninger samfunnet har til kvinner versus til menn. Det er en fare for at hvis hun ikke møter de grunnleggende forventingene så kan fallhøyden bli ekstra stor – hun kan oppleve at hun mislykkes litt som kvinne, sier Glaser Holthe.

Hun forteller at kvinner er forventet å være gode til å organisere og planlegge, noe som er blant hovedutfordringene med ADHD. I tillegg blir de generelt fortsatt avfeid som emosjonelle og «hysteriske» dersom de ikke kontrollerer følelsesuttrykkene sine, og det er sosiale forventninger til at kvinner skal være flinke til å kontrollere – eller legge lokk på – følelser som ofte kan følge ADHD-problemer: sinne, utålmodighet og frustrasjon.

Dette kan også psykiater, spesialist i psykiatri, Anne Halmøy bekrefte på vegne av forskergruppen ved Universitetet i Bergen. Som kliniker opplever hun at kvinner bruker mer tid i terapi på å snakke om egne og andres forventninger.

- Hvis vi snakker om kjønnsforskjeller så er det interessant dette med sosiale roller og forventninger. Det er noe vi også jobber mye med i behandling. Hva er egne og andres forventninger. I hvor stor grad påvirker det, sier Halmøy, som har hovedstilling som overlege ved Kronstad DPS i Bergen og bistilling som førsteamanuensis II ved Universitetet i Bergen.

- Du skal takle organisering, multitasking og passe på bursdager i familien og yte på jobben og emosjonelt oppføre deg innenfor normene av det som er vanlig. Det blir veldig mye å bære, sier hun.

Vendepunkt i voksen alder

Halmøy erfarer at terskelen er høy for kvinner for å søke utredning og hjelp for denne type problemer, fordi det er ‘bare sånn jeg er og alltid har vært ’. Når de omsider kommer gjennom systemet og inn på kontoret hennes, så har det for mange gått så langt at de føler seg mislykkede, spesielt som kvinner.

Når de først får diagnosen i voksen alder er det hjelpsomt, ikke minst fordi det er så mange sekundære følger med å ha gått et langt liv å føle seg dum, lat, udugelig og veldig kritisk til seg selv etter all den kritikken en har kjent på.

Det hadde likevel vært fint om de fikk en forklaring på det tidligere, så ville kanskje selvfølelsen vært i behold.

- Dette gjelder mange kvinner jeg møter: selvfølelsen er på bånn, skammen er enormt stor, de har masse ressurser, men føler at de ikke får det til, og de har et veldig ubehag av andres blikk på seg selv fordi de ikke forstår hvorfor det er så mange ‘banale ting’ som ikke fungerer, sier Halmøy.

Alt dette pinlig å snakke om, og mange føler seg ensomme med problemene. Det er derfor ofte en lettelse å møte andre som har kjent på akkurat det samme, det er i hvert fall en veldig tydelig tilbakemelding de får fra et prosjekt med gruppebehandling for voksne for ADHD.

Det er dessuten hennes erfaring når hun snakker med kvinner og noe hun selv har lurt på, om de også takler stress litt forskjellig. Og så går det i tillegg en indre stemme som kritiserer dem for dette.

Som å få lov til å begynne livet på nytt

Fosse Teigen erfarer at det verste for henne, både personlig og som psykolog, har vært at ingen terapier har hatt langtidseffekt. Behandlingen har hjulpet så lenge hun gikk til de faste timene sine, men etter avslutning har det ikke gått mange ukene eller månedene før hun var ute av balanse igjen.

- Jeg ble etter hvert mer og mer skamfull og redd for at jeg egentlig var mye mer personlighetsforstyrret enn jeg var klar over, til tross for at jeg har stabile, gode relasjoner, som jeg har beholdt gjennom livet. Jeg har virkelig kjent dyp skam rundt det å ikke klare å overvinne problemene, uansett hvor mye jeg har forsøkt, sier hun.

Etter at hun hadde gått i terapi til elleve ulike behandlere uten å bli tryggere og mer stabil, vurderte hun å slutte som psykolog. Hun ble bitter og faktisk misunnelig på de pasientene og klientene hun hadde, som gjennom sine terapier vokste og klarte ting hun selv ikke fikk til.

- Etter at jeg fikk kunnskap om hvordan ADHD kommer til uttrykk hos voksne, og forstod mekanismene bak de vanskene jeg har hatt, har jeg hatt et par år med bearbeiding og gradvis akseptering av at en del trekk ved meg ikke kommer til å forandre seg. Det har både vært en lettelse og en stor sorg, sier hun.

Sett på bakgrunn av det hun nå vet om ADHD, ser hun likevel at hun på noen viktige områder i livet har vært heldig. Hun har hatt marginer på sin side mange ganger og har fått drive med ting hun liker. Hun har en livspartner som tåler særhetene hennes, og som også har fått det bedre etter at hun fikk diagnosen. Diagnosen har gitt mening til mange fenomener i parforholdet som var uforståelige tidligere.

Dessuten har hun de årene gått i en annen type psykologisk behandling, som foregår flere ganger i uken og hvor selve terapi-settingen er strippet for distraksjoner. Det er ikke noe løst prat, alt handler om å være til stede i seg selv, samtidig som hun er i relasjon med en stødig og tålmodig følgesvenn.

- For første gang i livet blir jeg vitne til hvem jeg er når jeg ikke er overstimulert og overveldet. Det høres sikkert rart ut, men jeg har opplevd det nesten som å få lov å begynne livet på nytt, nesten som å bli kjent med meg selv slik en forelder blir kjent med sitt nyfødte barn, sier Fosse Teigen.

- Jeg fikk aldri egne barn. Jeg har alltid visst at jeg aldri ville klare å både være i jobb og være mor samtidig, og da jeg endelig ble klar, var det for sent. Iblant sørger jeg over at jeg ikke fikk oppleve den delen av livet, men samtidig kommer lettelsen. Jeg har faktisk nok – og ofte mer enn nok – med meg selv, sier hun.

‍