ADHD Norges innspill til Veileder: "Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier"

ADHD Norge er en interesseorganisasjon for mennesker med ADHD og deres familier. Vi arbeider for å spre kunnskap om og forståelse for ADHD for medlemmer, hjelpeapparat, undervisningssektor og i befolkningen generelt. Vårt verdigrunnlag er inkludering, mestring, åpenhet og likeverd. Vi jobber for full likestilling og samfunnsmessig deltakelse for alle mennesker med ADHD.

ADHD Norges innspill til Veileder:

«Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier»

Vi i ADHD Norge ønsker veilederen velkommen, og mener det er et positivt steg i riktig retning for et bedre helse- og velferdstilbud og sømløse overganger for familier, barn og unge som har flere tjenester som tilbys av ulike tilbydere over tid. Det står i veilederen at den skal være er praktisk hjelpemiddel som skal forklare lovendringene nærmere. Vi er ikke enige i at den er blitt et praktisk hjelpemiddel da den ikke beskriver kort og konkret hvordan klinikerne skal kunne bruke veilederen i praksis ute i kommunene. Et eksempel på utydelighet er innføringen av retten til barnekoordinator. Når man leser veilederen, er det utydelig om barnekoordinator er en person eller en funksjon. Vi er bekymret for hvordan kommunene skal forstå dette, og ikke minst organiserer denne rettigheten rent praktisk. Vi mener det burde komme tydelig frem at for at en barnekoordinator skal kunne koordinere tjenester fra ulike instanser over tid så må det opprettes en individuell plan. Det er et eksempel på en konkretisering som hadde vært nyttig for kommunene.

Velferdstjenester

Vi mener videre at det bør defineres hva velferdstjenester er, med en oversikt over hva som faller inn under dette. I veilederen fremstår det som utydelig. Om dere med velferdstjenester mener tjenester fra helsesektoren (somatisk og psykisk), skolesektor (fra barneskole til høyere utdannelse), nav, barnevern, PPT, fastlege så bør dette stå uttømmende.

Anbefaling av modeller

Det kommer ikke frem at dere anbefaler kunnskapsbasert og evidensbasert praksis, dette mener vi er en er stor mangel ved veilederen. Dere velger å trekke hjem Oslohjelpen som eksempel på arbeidsmodell for kommunene, denne tilnærmingen er hverken kunnskapsbasert eller evaluert. Det vil si at dere anbefaler en modell som vi per dags dato ikke vet om har effekt og hjelper de mest sårbare barn, unge og familier. Oslohjelpen bygger på Stangehjelpen og noe man kaller en traumesensitiv tilnærming (jmf Oslo som traumeinformert by). Her tar man avstand fra diagnoser og leter etter traumeutløser i barnas omgivelser. Dette er en veldig uheldig tilnærming for de barna som har nevroutviklingsforstyrrelser som ADHD og Autisme eller andre lidelser som kan forklares av andre årsaker enn traumer. Vi mener derfor at det er uheldig at en veileder trekker frem en modell fremfor en annen, spesielt en modell som ikke er evaluert. Skal man trekke frem en modell bør det være en uttømmende liste over ulike tilnærminger enn kommune kan ta i bruk, samt en beskrivelse av den praktiske gjennomføring av tilnærmingen jmf. punkt over.

Det samme gjelder når dere trekker frem BTI som en anbefalt samhandlingsmodell for det tverrsektorielle samarbeidet. Det blir etter vår mening feil å vise til en modell som bygger på å identifisere bekymring, risiko- og beskyttelsesfaktorer hos gravide og barn, når denne veilederen har målgruppen barn, unge og familier som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, altså en helt annen brukergruppe.

Bruken av BIT har i noen kommuner utløst et skred av bekymringsmeldinger til barnevernet. Det er viktig at kommuner som har innført bedre tverrfaglig innsats (BTI) de siste årene, der ordet bekymring altså er sentralt, får tilstrekkelig opplæring i å skille mellom bekymring som brukes om en skjønnsmessig vurdering basert på kjente beskyttelses- og risikofaktorer, og tegn som gir grunnlag for bekymring etter BTI-modellen fra barnevernlovens kriterier for meldeplikt til barnevernet. Igjen, så blir det lite hensiktsmessig å trekke dere frem en samhandlingsmodell fremfor andre, listen bør være uttømmende.

Barnekoordinator

Først vil vi si at vi er glade for at loven er styrket på området barnekoordinator og plikt til samarbeid rundt familier med barn med alvorlig funksjonsnedsettelse og sykdom, og det er viktig at det er en veileder rundt dette. Vi opplever at mange, både familier, organisasjoner og kommuner, har etterspurt mer informasjon om hva det nye lovverket innebærer, hva familiene nå har rett på og hva kommuner og spesialisthelsetjenesten har plikt til å levere.

Vi savner at det tydeliggjøre at barnekoordinator er en fysisk person, at gjennomføring krever en individuell plan og det kommer tydeligere frem at en del av koordinator sin rolle både inkluderer veiledning av de ulike mulighetene, til nødvendig informasjon, tilrettelegging, veiledning og praktisk gjennomføring.

Til sist vil vi påpeke at eksemplene ikke omhandler samarbeid rundt familier med barn med alvorlig funksjonsnedsettelse og sykdom. Siden de skal hjelpe til med forståelse og praksis, burde det være eksempler med som beskriver dette. Eksemplene handler i stor grad om barnevern. Vi vet at det tverrsektorielle samarbeidet mellom helse, skole og barnevern fungerer svært dårlig, ofte kamuflert bak taushetsplikt og mangel på kunnskap om hvordan de andre tjenestene jobber. Dette på tross av at foreldre og barn samtykker og ber om samarbeid til beste for barnet og familiene. Vi vil også påpeke at dette kapitlet mangler en helhetlig beskrivelse av tverrfaglig og tverretatlig samarbeid. Veilederen beskriver kun det kommunale tverrsektorielle samarbeidet, og samarbeidet med for eksempel spesialisthelsetjenesten beskrives ikke. Vi mener det bør tas inn noe om hvordan man kan samarbeide på tvers av nivåer da vi vet at nettopp samarbeidet mellom kommune og stat i (spesialisthelsetjenestene) fungerer dårlig. Dette blir spesielt viktig da vi vet at stadig flere av tjenestene overføres kommunen uten at det nødvendigvis følger med noen midler eller opplæring til dette.

‍