Blir det eget pakkeforløp for barn og unge med ADHD?

Det ble i revidert nasjonalbudsjett (2019) satt av midler til å utvikle et pakkeforløp som skulle sikre likeverdig og effektiv utredning av ADHD. Før året var omme, nedsatte Helsedirektoratet en arbeidsgruppe som bestod av tre bruker- og pårørenderepresentanter fra ADHD Norge, en representant fra hvert helseforetak, fastlege, helsesykepleier, representant fra PP-tjenesten, samt en representant fra FHI. Arbeidet ble ledet av psykolog Helene Barone. Det som omhandlet utredning av barn og unge i Nasjonal faglig retningslinje, ble revidert, og det var sannsynlig at vi skulle få en modul for utredning avADHD og nevroutviklingsforstyrrelser som skulle inngå i det generelle pakkeforløpet for barn og unge. Det ble ingen modul, men et eget kapittel i pakkeforløp om ADHD og andre nevroutviklingsforstyrrelser.

23. august var høringsfristen for å komme med innspill til revidert Nasjonal faglig retningslinje for ADHD og kapittel i pakkeforløp om ADHD og andrenevroutviklingsforstyrrelser. Her er noe av innholdet fra ADHD Norges innspill til høringen:

ADHD Norge har deltatt i arbeidsgruppen for pakkeforløp ADHD og mener at våre synspunkter erivaretatt på en god måte. Vi er positive til innholdet i høringen. ADHD Norge ser i flere tilfeller manglende kompetanse hos fastlegene. Dette gir seg utslag i manglende forståelse for de utfordringene en ADHD-diagnose kan gi. Det kan også være utfordrende for pasient og/eller pårørende å beskrive de utfordringer de har i hverdagen.Konsekvensen av dette blir ofte at fastlegensender henvisninger til spesialisthelsetjenesten som er meget korte og med lite informasjon. Dette fører til at BUP/DPS avslår henvisningen, og når pasient/pårørende ber fastlegen om å sende en ny henvisning, så vil ikke fastlegen gjøre det begrunnet i avslaget på forrige henvisning. Dette fører til at pasienter ikke får den helsehjelpen de har krav på.

ADHD Norge stiller spørsmål ved om man har for urealistiske forventninger til fastlegene? Fastlegene i Norge har et stort arbeidspress i hverdagen, og oppgavene fortsetter å øke. Flere mangler også fastlege, spesielt er dette en utfordring i distriktene hvor pasientene ofte kommer til stadig nye LIS-leger.

Når legene ikke kjenner pasient eller pårørende(eller retningslinjen), så blir henvisningene ofte for lite informative.

Antall pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten, har økt. Flere pasienter får første inntaksmøte i BUP før fristen går ut for å unngå fristbrudd, mens den neste timen hos behandler kan drøye i tid. Er ikke nettopp ventetider noe av det pakkeforløpene skal forhindre?

Differensialdiagnoser er godt beskrevet, men vi savner fokus på tvangslidelser/OCD innenfor ADHD. Tvangslidelser er en del av bildet for mange. Selvom det ikke nødvendigvis er nok for å sette en egen diagnose, så kan symptomene være hemmende i hverdagen, og tilrettelegging og veiledning i skolen kan være nødvendig.

Det er ikke godt nok opplyst for pasienter og pårørende at hvis de blir henvist til privatpraktiserende nevropsykolog eller avtale spesialist for utredning, så må pasienten etter utredningen henvises på nytt til spesialisthelsetjenesten hvis diagnose blir satt, og det ønskes oppstart av medisiner. Det tar dermed uforholdsmessig lang tid å få riktig behandling. Dette kan skape mye frustrasjon for denne pasientgruppen, spesielt hvis de ikke er informert om saksgangen.

ADHD Norge håper at kapitlet i pakkeforløp omADHD og andre nevroutviklingsforstyrrelser bidrar til en raskere utredning og en mer tverrfaglig tilnærming. Etter revisjon av Nasjonal faglig retningslinje håper vi at de faglige rådene for utredning har blitt tydeligere både for fastlegene og spesialisthelsetjenesten for å sikre en mest mulig lik behandling og bedre kvalitet på utredninger i hele landet.