Den norske ADHD-forskeren

Professoren leder i dag Senter for nevropsykiatriske lidelser ved Universitetet i Bergen, og har de siste 20 årene forsket på ADHD. Han har vært viktig for å øke kunnskapen om diagnosen, og har blant annet bidratt til å endre forståelsen av hvem som kan ha ADHD.

- I 2002 jobbet jeg som psykiater på en voksenpsykiatrisk poliklinikk, hvor vi fikk henvist flere voksne pasienter som mente de hadde ADHD. På den tiden var ADHD hos voksne fortsatt en veldig kontroversiell diagnose, husker Jan Haavik fra tiden før han ble ADHD-forsker.

ADHD-prosjektet

Haavik er ikke redd for å undersøke kontroverser, og i 2004 startet han forskningsprosjektet «ADHD: fra klinisk karakterisering til molekylære mekanismer».

- Siden jeg er voksenpsykiater, var det naturlig å starte i den aldersgruppen. Vi rekrutterte først voksne med ADHD-symptomer. Vi tenkte også at i den aldersgruppen var det mest faglige kontroverser og størst kunnskapsbehov. Men etter hvert har vi rekruttert deltakere fra hele aldersspennet, og vi har også store familier med mange pasienter som deltar i prosjektet, forklarer han om prosjektets spede begynnelse og understreker at han ikke har utført forskningen alene.

Tverrfaglighet har vært viktig gjennom hele prosjektet, og sammen ønsket forskerne å forstå både det kliniske bildet ved ADHD og hva som er de grunnleggende mekanismene i hjernen ved tilstanden.

- Vi har medarbeidere som kommer fra psykiatri og psykologifeltet, men også genetikk, og forskere som holder på med hjerneavbildning og molekylærbiologi. Vi jobber sammen med alt fra kjemikere til fysikere og epidemiologer, forklarer Haavik.

Nasjonal biobank

Gruppen Haavik leder har vært viktig for å bygge opp en nasjonal biobank som brukes i forskningen på ADHD. De har siden 2003 samlet inn blodprøver og spyttprøver fra mennesker med og uten ADHD, og prøvene har gjort det mulig å finne de genetiske variasjonene som har en sammenheng med ADHD.

- Vi begynte forsiktig med 500 prøver fra kontrollpersoner og 500 fra pasienter, og etter hvert har antall prøver økt på, forteller Haavik.

De samler inn prøver fra hele Norge, og har blant annet rekruttert familiemedlemmer til mennesker med ADHD. De har også blitt kontaktet av poliklinikker som har pasienter som ønsker å bidra med sine prøver, samt invitert deltakere fra tidligere prosjekter.

- I dag har vi prøver fra rundt tusen voksne ADHD-pasienter, og mange av dem har også familiemedlemmer som er rekruttert i prosjektet for å studere familiær opphopning av ADHD, utdyper han og nevner at Biobanken også inneholder kontrollprøver fra nesten tusen tilfeldig utvalgte mennesker fra Norge.

ADHD-gener

I 2018 bidro Haavik og forskningsgruppen i en stor internasjonal studie om ADHD som førte til et nytt og viktig gjennombrudd. De fant en sammenheng mellom flere genetiske varianter og ADHD, og noen hundre prøver fra den norske biobanken inngikk i denne studien.

- Det var en stor internasjonal studie, og det var første gang vi kunne vise sikre genetiske funn ved ADHD. Dette har vært studert lenge, men antall prøver har tidligere vært så få at forskningsgrupper fra mange land måtte slå sammen alle sine data, sier Haavik.

Studien bygger på over 20.000 mennesker med ADHD, og deres prøver ble sammenlignet med en kontrollgruppe med over 35.000 deltakere uten ADHD.

- Den største datakilde kom faktisk fra Danmark, for der fikk de lov til å bruke prøver som var samlet inn til et annet formål fra nyfødte, forteller Haavik og forsikrer at det ikke er lov å bruke lignende prøver til forskning i Norge, og at norske prøver fra nyfødte blir destruert.

- I denne studien kunne vi vise at det var noen ganske klare genetiske funn, og det gir en inspirasjon til å forske mer på dette. Det samles derfor stadig inn nye prøver for å finne flere genetiske markører ved ADHD og andre psykiatriske diagnoser, forteller forskningslederen.

Internasjonalt forskningsmiljø

Haavik og hans forskningsgruppe er aktiv i internasjonalt samarbeid. Haavik har deltatt i til sammen syv ulike EU-prosjekter, hvorav fire fremdeles er pågående. Haavik mener at funnene fra blant annet 2018 hadde vært vanskelig å oppdage uten et internasjonalt forskningssamarbeid.

- Vi har lenge visst at det finnes en viss arvelig disposisjon for å få ADHD-diagnosen, men det har vært veldig vanskelig å finne ut eksakt hvilke gener som er involvert. Dette er fordi effekten av hver enkel genetisk variant er liten. Derfor trengs det en stor gruppe med pasienter, og den eneste måten å oppnå dette på er ved å samarbeide over landegrensene, forklarer Haavik.

Professoren forteller at de særlig samarbeider med grupper i Sverige, Danmark, Tyskland, Nederland, England og Spania, men også forskningsgrupper fra USA og Brasil.

- Vi regner det som veldig fruktbart å jobbe sammen i grupper, både nasjonalt og internasjonalt. Vi samarbeider til dels for å få tilstrekkelig antall med prøver i analysene og dels for å få ekspertise fra ulike felt, forteller han.

Kombinerte diagnoser

Et av de internasjonale samarbeidene Haaviks forskningsgruppe deltar i er CoCA-prosjektet (Comorbid Conditions of ADHD). I dette prosjektet undersøker en sammenhengen mellom ADHD og andre psykiatriske og somatiske tilstander.

- Særlig blant voksne med ADHD vet vi det er veldig vanlig å ha andre tilstander som angst og depresjon. Noen har bipolar lidelse i tillegg, og noen har ruslidelser eller somatisk sykdom. Vi har forsøkt å beskrive sammenhenger mellom disse ulike tilstandene for å forstå årsaken til at disse opptrer sammen, sier Haavik.

Han forklarer at de har bidratt på flere måter på EU-prosjektet, blant annet ved å bruke nasjonale registre. De har undersøkt hvor mange pasienter som har mer enn en diagnose, og hvordan de utvikler seg over tid, samt kjønnsfordelinger og alder.

- Vi vet at diagnoser har sine begrensninger. Man forsøker å putte pasienter i båser, og det er klart at ekte mennesker ikke alltid passer inn i sånne kunstige båser som har blitt laget av diagnosekomiteer. Derfor studerer vi tilstander på tvers av etablerte diagnoser, forklarer forskeren.

Bedre forståelse av ADHD

Det har åpenbart skjedd mye de siste 20 årene. Haavik mener flere av funnene deres kan ha påvirket hvordan man forstår ADHD som diagnose.

- For det første har noen vært skeptiske til denne diagnosen. De mener dette ikke er «ekte» sykdommer, i motsetning til somatiske tilstander som kreft eller hjerteinfarkt. Det kan øke anerkjennelsen av problemene ved ADHD når man kan vise at dette ikke bare er en arvelig tilstand, men at man også kan vise nøyaktig hvilke gener som gir ADHD. For det andre inspirerer det til å finne andre måter å forske videre og teste nye medikamenter ved slike tilstander, sier han.

Forskningsgruppen har til nå publisert over hundre artikler om ADHD, og har fra starten jobbet systematisk for å øke kunnskapsnivået.

- Allerede fra starten laget vi en liste over viktige og ubesvarte spørsmål, som vi ønsket å få svaret på. Vi har jobbet oss nedover denne listen med til sammen ni hovedspørsmål. Dette er store vanskelige spørsmål som vi er nødt til å jobbe med lenge, men vi synes vi har kommet et stykke på vei, forteller forskningslederen.

Fremtidig behandling

Haavik har vært med på revolusjonerende funn innenfor ADHD-feltet, og på spørsmål om hva disse funnene kan føre til, er han tydelig.

- En av grunnene til at man ønsker å vite hvilke gener som kan gi ADHD-symptomer, er at det ideelt sett kan gi informasjon om mulig behandling og forebygging av ADHD, forklarer Haavik.

Han forteller at dagens medikamentelle behandling ble oppdaget uten at forskerne visste hvilke mekanismer i hjernen man ønsket å påvirke, og at det dermed var et tilfeldig fremskritt. I Bergen driver de også med forskning på ikke-medikamentell behandling, og Haavik trekker frem overlege Anne Halmøy, som leder en multisenterstudie som undersøker effekten av dialektisk atferdsterapi på voksne ADHD-pasienter.

- I senteret jobber det nå en stipendiat som sammenlikner den behandlingen med annen type atferdsbehandling ved ADHD. Vi studerer også risikofaktorer i miljøet. Akkurat nå ser vi på

risikofaktorer under svangerskapet, og undersøker om det kan være kostholdsfaktorer hos mødre og som kan øke risikoen for å få barn med ADHD, sier Haavik.

I den studien bruker de datamateriale fra Den norske mor, far og barn-undersøkelsen, og de ser på interaksjonen mellom gener og kostholdsfaktorer. I tillegg til nye veier innenfor forskningen bruker de også erfaringene sine til formidling og kursing.

- Vi har alltid lagt stor vekt på formidling. Vi har blant annet reist omkring og holdt mange kurs for klinikere, pårørende og forskere i Norge. Vi snakker om praktisk diagnostikk og om hvordan man kan forstå denne tilstanden. Jeg tror det har vært en positiv utvikling i Norge de siste 20 årene, for det er nå mer kunnskap om ADHD enn det var før. Det tror jeg pasientene og familiene deres kan ha nytte av, avslutter Haavik.

‍