Historien bak retten til behandling for voksne med ADHD

– Jeg fikk et spørsmål fra en journalist forleden som lurte på hvorfor bruken av ADHD-medisiner for kvinner mellom 24 og 29 år har økt betraktelig fra 2004 til 2020. Det ble omtalt som en «eksplosiv økning», og jeg forsøkte å avtegne et bakgrunnsbilde uten å trekke konklusjoner, fordi bildet er sammensatt. En viktig opplysning, som jeg tror mange ikke kjenner til som ikke kjenner feltet veldig godt, er historien knyttet til retten til behandling for voksne med ADHD.

I februar 1997 fremmet John Alvheim fra FrP et Dokument 8-forslag til Stortinget, hvor han ba regjeringen utrede spørsmålet om å etablere et kompetansesenter ved et av landets regionsykehus for diagnostisering og behandling av det som den gang het «MBD-pasienter». Dokumentet han fremla, er på mange måter like relevant i dag, og på tross av en stor endring i medias dekning og omtale av diagnosen kan mange kjenne seg igjen i problembeskrivelsen. Tiltakene som foreslås, er heller ikke veldig annerledes enn tiltakene som foreslås i dag. Alvheim foreslår: «Siden det er store sprik i kunnskap og erfaring med denne pasientgruppen, ser en òg at det er store variasjoner fra fagmiljø til fagmiljø og med store geografiske variasjoner. Det er derfor essensielt at en bygger opp kunnskap via sentralt lærested hvor det òg drives forskning. Resultatet av det arbeidet som gjøres her, kan en videreføre til de fylkeskommunale voksenpsykiatriske poliklinikker som fungerer som 2. linjetjeneste. Når en har klart å bygge opp en god nok kompetanse i hjelpeapparatet, kan muligens diagnostiseringen og behandlingen desentraliseres ytterligere.»

Alvheim avsluttet med to forslag: at regjeringen utreder spørsmålet om å etablere et kompetansesenter ved et av landets regionsykehus for diagnostisering og behandling av MBD-pasienter, og at regjeringen åpner for behandling av MBD-pasienter over 18 år.

Regjeringen sluttet seg til John Alvheims forslag. I dag er det stor etterspørsel etter informasjon om kvinner og ADHD. Vi vet at kvinner også er flinkere til å etterspørre informasjon og oppsøke helsehjelp, og vi ser at aktiviteter med overskriften «Kvinner og ADHD» er populære der ute. Det er flott, vi trenger mer fokus på kvinners psykisk helse!

Svaret på spørsmålet fra journalisten er at dette bildet er sammensatt. Vi tror fortsatt at det er for mange der ute som ikke får diagnosen som burde hatt den. Vi tror også at det kan være enkelte der ute som får en ADHD-diagnose som ikke burde hatt det. Vi vet at Nasjonal faglig retningslinje fortsatt ikke er godt nok kjent og ikke følges godt nok alle steder. Jeg synes også det er problematisk at journalister kun ser til Reseptregisteret for å danne seg et bilde av en utvikling, og vi vet med ADHD at det også er en del voksne som ikke profitterer på medisiner, og vi som organisasjon er opptatt av at behandlingstilbudet ikke bare skal være medikamentelt. Slik som retningslinjene anbefaler. Samtidig er vi, som alle andre, bekymret over den tydelig økte forskrivningen av ulike legemidler under og etter pandemien, slik som sovemedisiner og anti-depressiva; det er viktig for oss at pasientene følges tett opp.

Vi deler her John Alvheims Dokument 8-forslag, både fordi det fortsatt er ganske nær historie, og fordi det også gir en illustrasjon på hvor relativt tilfeldig det var at voksne med ADHD fikk rett til behandling. ADHD Norge ble etablert i 1979, først nærmere tjue år senere fikk voksne samme rettighet som barn.