Jenter får enten ingen eller feil diagnoser

Tekst: Bjørg Aftret  

-Heldigvis er det påtakelig mange flere jenter og kvinner som diagnostiseres i dag, men fortsatt tar det alt for lang tid før ADHD-jenter blir oppdaget og får hjelp, sier Svenny Kopp.

Psykiateren fra Gøteborg i Sverige, som var en av foredragsholderne ved ADHDs store jubileumskonferanse i Oslo 18. oktober vet hva hun snakker om. Helt siden 1992 har hun forsket på jenter med autisme, Aspbergers syndrom og ADHD.  

- Barne- og ungdomspsykiatrien i Sverige satte på den tiden ingen ADHD-diagnoser på jenter. Likevel var det mange av dem som hadde det, forteller Kopp.

Da hun skrev om disse uoppdagede diagnosene i det svenske legetidsskriftet ble hun upopulær.

-Det gikk så langt at jeg måtte slutte i Barne- og ungdomspsykiatrien, ja jeg fikk nesten sparken, innrømmer hun.

På den tiden var det nærmest opplest og vedtatt at jenter som ikke fungerte, som var sosialt utilpasse og uoppmerksomme enten hadde tenåringsproblemer eller var stresset. Jenteprosjektet til Kopp i årene 1999-2001, som var en omfattende klinisk undersøkelse av 100 jenter med ADHD, autismespekterforstyrrelse og Tourettes syndrom forandret på det.

Ifølge Kopp skal vi se etter jentespesifikke symptomer for å oppdage om ei jente kan ha ADHD.  

-Problemet er at vi i alt for lang tid har konsentrert oss om guttene og utredet jenter etter gutters måte å være på. Vi har trodd at når jentene ikke løper rundt i klasserommet og klatrer mer enn andre barn så har de ikke ADHD- diagnose, sier Kopp, og fortsetter:

Jenter med slike diagnoser er mer sosialt tilpasset enn gutter. De skjuler sine problemer. Jenter vil gjøre læreren til lags, noe som ikke er så viktig for gutter. Det kan for eksempel se ut som om hun leser i ei bok mens tankene egentlig er et helt annet sted.

Det er denne såkalte tilpasningen som gjør at det er vanskelig å oppdage jentenes problemer.  

-Men vi må være oppmerksomme på at de ofte ikke takler det sosiale samspillet. De kan ha problemer med å få venner, men ikke minst holde på dem. Slike jenter er impulsive, og bytter kamerater ofte. De skjønner ikke hva som skjer, og da ender det som regel med at ingen vil være sammen med dem. Samtidig greier de ikke å respondere som de skal. De kan finne på ting for å få oppmerksomhet, og de lyver. Dessuten henger de ikke med og kan ofte bare konsentrere seg i ett minutt ad gangen. I tillegg er jentene gjerne klumsete, de har motoriske problemer og ettersom de har oppmerksomhetsforstyrrelser lærer de seg ikke lekene raskt nok.

Men, sier Kopp, siden ADHD-jenter til en viss grad er tilpasningsdyktige er de vanskelige å oppdage.

-Vi trenger mer forskning om jenter og denne diagnosen. Da jeg begynte å jobbe med dette feltet fantes det 5000 forskningsartikler om ADHD og gutter, 25 om jenter. Det sier sitt.  

Hun ser opp.

-Jeg mener at vi trenger mer jentespesifikke klinikker med personell som er opplært i hva de skal se etter. Kopp, som gjennom årenes løp vet hva som er relevant å avdekke trenger ofte bare en samtale under fire øyne for å oppdage problemene som leder til diagnosen.  Det foreldre forteller underbygger også inntrykket hun har fått.  

Kopp er opptatt av at siden skole og helsepersonell er mer bevisst på en avvikende oppførsel hos guttene er det lett å glemme jentene. Hun minner om at det er biologiske forskjeller. Kjønnsmønsteret som fortsatt henger igjen er ikke til jentenes fordel. Hadde det vært opp til Kopp skulle hun gjerne sett at man fortsatt satset på jenteklasser i skolen. Selv gikk hun bare sammen med jenter helt til hun begynte på videregående.  

-En fin tid, oppsummerer hun, om perioden som også formet henne som feminist.

-Gutter tar mange ganger mer plass enn jentene. De har en adferd som det er umulig for lærerne å overse. At den stille jenta heller ikke har det bra er umulig å oppdage dersom lærerne ikke vet hva de skal se etter, sier Kopp og fortsetter:

- ADHD innebærer en stor risiko for jenter. Derfor er det et stort behov for å utvikle bedre behandlingsmetoder. Dersom jenter ikke blir utredet og får hjelp blant annet med medisin får det store konsekvenser for resten av livet.  

Hun forteller at mange ADHD-jenter mislykkes på skolen. De har søvnproblemer og er utsatt for mobbing. Det er stor fare for at de begynner med rusmidler, blir overvektige og mestrer voksenlivet dårlig. I denne gruppen er det også mange tenåringsgraviditeter.  

Det er også verdt å merke seg at hos jenter øker ADHD symptomene etter puberteten, hos gutter er det motsatt, de dempes. I tillegg opptrer diagnosen sjelden alene. Angst, depresjon, posttraumatisk stressyndrom og selvskading er hyppigere blant jenter med ADHD. Dessuten rapporteres det om flere selvmordsforsøk blant disse.  

-Mange voksne kvinner har ikke visst at de har hatt ADHD, at det er forklaringen på hvorfor de har slitt med å mestre dagliglivet. Siden den sosiale kompetansen ofte er dårlig har det vært strevsomt å være mor og vanskelig på jobben. Ofte har det endt med et utenforskap som også har hindret dem i å være i arbeid. De har havnet på trygd. Dersom disse kvinnene i tillegg får barn som også har ADHD sliter de hardt.

-Jo flere negative opplevelser, jo vanskeligere er livet blitt. ADHD kvinnene har dårlig helse, både psykisk og fysisk om vi ser gruppen under ett. Dersom disse problemene hadde blitt oppdaget tidligere kunne de fått god hjelp, sier Kopp.  

Psykiateren, som nå er forsker ved Gilbergsentret ved Universitetet i Gøteborg, holder nå på med en oppfølgingsstudie av Jenteprosjektet fra 2001. Foreløpige resultater fra dette, der kvinnene som nå uttaler seg er i alderen 20-35 år, viser at jentene som hadde en diagnose har en mye dårligere psykisk og fysisk helse enn kontrollgruppen. Flere har kroniske smerter. Nå er forskerne opptatt av å finne ut hvorfor det er blitt som det er.

-Noen av informantene våre, som var mellom sju og 16 år da de ble intervjuet for første gang, har det selvsagt gått veldig bra med. Det interessante er å vite hva det skyldes og hva slags hjelp de har fått. Barn av foreldre som har stått på og søkt svar på problemene er gjerne de som har greid seg best.  

Svenny Kopp retter på hodet. I alle år hvor hun har oppdaget udiagnostiserte jenter, for ikke å snakke om feildiagnostiserte jenter, har hun vært klar på en ting: Diagnosesystemet fanger ikke opp jentene, rett og slett fordi ADHD fortsatt er basert på en beskrivelse av gutters ADHD.

-Det gjelder særlig kriteriene som handler om overaktivitet og impulsivitet. Når det gjelder oppmerksomhet er beskrivelsene mer kjønnsnøytrale, sier hun og legger til:

-Det fins mye bra, men det er visse kriterier som må endres. Dessuten er det fortsatt slik at det er langt flere gutter enn jenter som får den hjelpa de har behov for, understreker Kopp.

Hun mener jenter som har ADHD lider under at det er for liten oppfølging av leger, og er også kritisk til manglende kontinuitet blant helsepersonell. Mange som har ADHD har stor nytte av medisiner, men det kan være nødvendig å justere dosene. Hva er riktig? Hva er feil? For andre kan fysisk trening og kognitiv terapi være til god hjelp.

De som har det vanskeligst med denne diagnosen i dag er personer som strever med eksekutive funksjoner, altså evne til problemløsning, planlegging, gjennomføring av oppgaver og regulering av adferd.  

- Det handler om å ha oversikt, og gjøre det man har tenkt. De som ikke evner å regulerer aktivitetene sine er i faresonen. Sentralstimulerende midler hjelper ikke den gruppen. Da må det trening til, og gjerne med en mentor, mener Kopp.

Hun ser seg rundt. Kopp er blitt 72 år og har ikke tenkt å pensjonere seg ennå.

-Så lenge jenter fortsatt bør løftes fram og jeg synes dette er morsomt, fortsetter jeg. Det eneste er at jeg må trene mye mer og gå lengre turer med hunden min Nor.  Hun smiler.

- Men gjennom arbeidet mitt har jeg fått kunnskap om tilstander blant jenter som jeg aldri kunne forklare tidligere. Det er jeg både glad og takknemlig for, avslutter hun.

Les heftet "ADHD hos kvinner" her

‍