Kan barn med ADHD kan ha nytte av å høre støy samtidig som de utfører kognitive oppgaver?
Det har i de senere årene vært publisert flere studier som tyder på at barn med ADHD kan ha nytte av å høre støy samtidig som de utfører kognitive oppgaver. Det kan jo fremstå som litt rart, man skulle jo tro at det skulle distrahere dem enda mer!
Mye forskning tyder på at ADHD i bunn og grunn er en aktiveringslidelse. Når noe er spennende eller nytt er man våken og engasjert, men mister fokus når oppgaven blir ensformig eller langtekkelig. I tester som måler oppmerksomhet over tid ser vi at barna begynner å gjøre flere feil og variere mer i reaksjonstid jo lenger ut i testen de kommer. Noen tester av vedvarende oppmerksomhet varierer hvor intens stimuleringen er: Enten kan man oppleve intens stimulering og krav om samtidig rask reaksjon eller det kan være litt lengre pauser mellom hver gang det skjer noe på dataskjermen. Noen av oss synes det er befriende å få lov til å arbeide under mindre stressende litt langsomme betingelser mens barn med ADHD paradoksalt nok ser ut til å kunne holde fokus best når testen egentlig er vanskeligst: når stimuleringen er mest intens. Dette har trolig å gjøre med at barn med ADHD er sentralnervøst underaktiverte i situasjoner der andre barn er optimalt stimulert og klar for å holde fokus. Vi er ikke helt sikre på hva den sentralnervøse aktiveringen handler om, - trolig kan de være tilgang på dopamin eller andre næringstoffer som hjernen trenger til raskt å omstille seg fra for eksempel dagdrømme-modus til oppgavefokus. Økning av ytre stimulering kan bidra til at disse barna våkner opp og blir mer «på» over tid. Ofte vil de selv søke ytre aktivitet for å høyne aktiveringsnivået, - men det blir av omgivelsene ofte oppfattet som uro! Spørsmålet er om støy kan gi det ekstra påfyllet disse barna trenger for å oppnå optimal aktivering som gjør de i stand til å holde fokus.
I samarbeid med professor Göran Söderlund ved Høgskolen på Vestlandet har vi ved sykehuset i Vestfold nylig publisert en studie der først ser om såkalt hvit støy har en gunstig effekt på konsentrasjon over tid. Med hvit støy mener vi en susende støy som vi i gamle dager ville ha beskrevet som en radio eller TV der man ikke finner kanalen. Så ser vi om en eventuell gunstig effekt av støy spesifikt forbedrer målene på lavaktivering som er typiske for ADHD. Forskningen har mottatt støtte fra Forskningsnettverket for ADHD og er åpnet tilgjengelig på nettsidene til tidsskriftet Frontiers in Psychology.
Barn som kom til utredning for mulig oppmerksomhetsforstyrrelse ved Barne og ungdomspsykiatrisk avdeling ved Sykehuset i Vestfold ble tilbudt å delta i prosjektet. Som pasienter ved BUPA gikk de igjennom omfattende undersøkelser og kartlegging og i prosjektet ble de undersøkt med Conners’ Continuous Performance Test-versjon 3. Dette er en test av vedvarende oppmerksomhet der barnet sitter foran en PC hvor det hele tiden vises bokstaver og barnet skal respondere hver gang en bokstav dukker opp, bortsett fra ovenfor bokstaven X. Testen som varer i 14 minutter ble gjennomført to ganger, - med eller uten 70 til 80 desibel støy gjennom høretelefoner, og barna ble tilfeldig trukket til å gjennomføre den med eller uten støy første gang. Testen er langtekkelig og kjedelig og flere barn opplevde støyen som ubehagelig. Ti barn takket nei til at gjøre testingen en gang til etter første gangs gjennomføring, ytterligere 8 barn hadde perioder uten aktivitet i testen, slik at også de protokollene ble tatt ut av de endelige beregningene. Vi endte dermed med til sammen 65 deltagende barn som hadde gjennomført begge betingelser. Utfra svarene på spørreskjemaene foreldre og lærere hadde fylt ut, ble gruppen delt i to: Barn med høye ADHD symptomer (ADHD+) og barn med lavere symptomer (ADHD-). Det er viktig å understreke at alle var henvist grunnet vansker, men også andre tilstander enn ADHD, så som angst, depresjon og atferdsvansker er ofte forbundet med uoppmerksomhet.
Først analyserte vi hele utvalgets prestasjoner i forhold til om det var en generell bedring under støybetingelsen. Vi fant at reaksjonstiden ble mer konsistent i hele gruppen, hvilket er et tegn på bedre fokus. Bedringen var mest uttalt i ADHD+. Splittet opp på gruppene fant vi at ADHD+ hadde færre uoppmerksomme utelatelsesfeil under støybetingelser, mens ADHD- hadde noe flere.
Så analyserte vi om den overordnede bedringen kunne ha sammenheng spesifikt med reversering av lav-aktivering hos de med høye ADHD-symptomer. Bokstavene ble presentert på skjermen i blokker av 20 presentasjoner med et sekund imellom hver presentasjon, eller to og fire sekunder. Som nevnt er det et paradoksalt funn at barn med ADHD er mest konsentrert under den mest høyintense stimuleringen, som man jo egentlig skulle tenke var vanskeligst. Dataanalysene viste en signifikant bedring når det var fire sekunder mellom hver presentasjon, altså under lavintens stimulering, men kun for ADHD+ gruppen. Analyser av blokkene med lavintens stimulering viste at ADHD+ gruppen reagerte mer konsistent når de hørte på støy. Det var ingen tilsvarende bedring i konsistens i reaksjonstid ved middels eller høyintens stimulering. Vi så også på endringer underveis i testen, fordi barn med ADHD primært har et problem med utholdenhet: testen eller andre oppgaver i hverdagen kan være morsom en stund, men man mister aktivering etter hvert som det blir en kjedelig rutine. Her fant vi at fallet i prestasjon over tid ble signifikant mindre mindre under støy, men også her kun i ADHD+ gruppen.
Vi konkluderte dermed med at støy generelt bedret oppmerksomheten for de som gjennomførte, og at støyen reduserte de mest ADHD-spesifikke vanskene med utholdenhet og evne til å holde fokus under lavintens stimulering. Spørsmålet om hvit støy da kan være en mulig behandlingsform eller hjelpemiddel til å holde fokus, besvarer vi likevel ganske nøkternt: For en del av deltagerne var støyen ubehagelig, og hadde vi regnet med de som avbrøt som å ha null-effekt av støy, ville nok resultatene ikke blitt statistisk signifikante. I likhet med en rekke andre studier de senere årene, viser studien likevel at støy kan bedre oppmerksomheten og ikke minst mener vi at studien viser at den gunstige effekten av støy nettopp er at den bidrar til å reversere den lavaktiveringen som er typiske for mange barn med ADHD. Vi oppfordrer til mer forskning på støy, og da særlig om andre typer mer behagelig støy eller lavere volumer kan gi noe av den samme effekten. Det er en frykt for en viss utvekslingseffekt mellom effekt og volum, altså at lavere volumer for å gjøre støyen mer behagelig når man skal høre den over tid, kan gi mindre effekt. Men det kan være et poeng å lete etter rimelige balansepunkter, og vi tenker at mange med ADHD har funnet det når de opplever å fokusere bedre på lekser når de hører musikk, eller fokusere bedre under forelesninger når de aktiverer seg med strikking samtidig.
Egeland , J., Lund, O., Kowalik-Gran, I., Aarlien, A-K., Söderlund, G.B.W. (2023). Effects of auditory white noise stimulation on sustained attention and response time variability, Frontiers in Psychology, 14,DOI: 10.3389/fpsyg.2023.1301771
