Økende antall skolevegrere

Skolevegring er for mange et relativt nytt begrep. Kort fortalt vil det si at barn, nå helt ned i barneskolealder, og ungdom, av ulike årsaker ikke ønsker å gå på skolen.
– Skolevegring er et sammensatt problem. Det er sjelden én årsak alene. Barn med diagnoser som angst, ADHD og autismespekterforstyrrelser er overrepresentert, og sannsynligheten for å utvikle skolevegring for barn med autisme er eksempelvis syv ganger så høy som for andre barn. Men det er også viktig å få med at det selvsagt er mange med diagnoser som klarer seg veldig fint på skolen, sier Gaute Brochmann, en av forfatterne bak boken «Skolevegringsmysteriet».

Samtidig er skoler, familiesituasjon, foreldrestil og digital undervisning faktorer som kan være årsak til skolevegring.

Sammen med psykolog Ole Jacob Madsen har han med denne boken tatt tak i et økende problem. Det er lite forskning på temaet, og ettersom det ikke føres fravær på barne- og ungdomsskolen på samme måte som på videregående skole, er det også vanskelig å finne statistikk på akkurat på hvor mange dette gjelder. Av den siste Ungdata-undersøkelsen vet man likevel at flere barn enn før har negative skoleerfaringer:

•  73 prosent kjeder seg

•  53 prosent opplever skolen som stressende

•  25 prosent gruer seg til å gå på skolen

Løfte tematikken‍

Ideen til boken «Skolevegringsmysteriet» kom etter at Gaute hadde skrevet boken «De digitale prøvekaninene», som ble utgitt i 2020. Der stilte han spørsmål rundt hvorfor datteren hans plutselig kom hjem med en iPad, og satte i gang en debatt rundt digitalisering av skolen. Interessen for skolevegring kom da han forstod at mange foreldre og lærere snakket om at digitalisering var bra for barn generelt – mens de egentlig siktet til barn og unge med særlige utfordringer, der skolevegring er et av de mer ekstreme utslagene. Men samtidig var dette også langt vanligere enn han hadde anelse om.

Ole Jacob har jobbet mye med barn og unges psykiske helse og har stor forhåndskunnskap. Han var ikke i tvil om at dette var et bokprosjekt han ville være med på. Det som overrasket han mest i forbindelse med
research til boken, er hvor alminnelig skolevegring tilsynelatende har blitt. Da han først hørte om det for 15 år siden, var det en forholdsvis spesiell problemstilling. 

– Man leser gjerne mye om de individuelle tilfellene av skolevegrere og årsaken til disse tilfellene. Men, man hører sjelden om skolevegring som et kollektivt samfunnsproblem, og litt av målet med boken er å bidra til å løfte tematikken opp på et nivå som omhandler det større bildet og ikke kun individuelle tilfeller, sier Ole Jacob, og legger til: 

– De siste tiårene har man også sett en økning i diagnostisering av ulike nevrobiologiske tilstander som ADHD og autisme, og det er nærliggende også å se denne utviklingen i lys av skolens utvikling. Med seksårsreformen i 1997 begynte barn å starte ett år før på skolen, og selv om det første året skulle bli mest lek, ser man i praksis at det har blitt mest læring og forventninger om at mange skal følge undervisningssituasjoner. Det blir en brå overgang fra barnehagen.

Presentasjonsbasert

Det er ingen tvil som at skolen har endret seg siden 1990–2000-tallet. Det er ikke like mye enveiskommunikasjon og kateterundervisning som tidligere. Det er også en annen pedagogikk.

– Det er en mye mer aktiv læring på skolen nå. Det er i stor grad presentasjonsbasert, og man må være mye mer «på» hele tiden enn man måtte før. Det kan være skamfullt å ikke klare. Således må man kanskje spørre seg om en mer elevinvolvert pedagogikk også har gjort det vanskeligere for mange å være i klasserommet, sier Ole Jacob. Han trekker frem at organisasjoner som ADHD Norge kan bidra med å stille spørsmål til myndighetene om skolen har blitt for strømlinjeformet og teoretisk, for eksempel i forbindelse med den kommende ungdoms-
skolereformen.‍

Bør justere normen?‍

Mange som har blitt hjulpet tilbake fra skolevegring, ber ikke om å bli fritatt fra matteprøven, men fra presentasjoner. Er det da bedre å gjøre individuelle fritak og unntak? Eller å justere normen helt?
– Det finnes gode argumenter for at skolen har blitt som den er. Skolen har blitt mer kalibrert for det samfunnet som venter etterpå, fordi det er mange yrkesgrupper som krever at man er god på presentasjoner. Men, man kan også si at de er litt fanget i sin egen agenda, at det er tatt for langt, og at praktisk kunnskap har blitt nedprioritert. Det kan være nyttig å se på en dreining mot en mer praktisk skole også, sier Gaute. 

– Hva tror dere resultatet vil være dersom man ikke gjør noe med skolen slik den er i dag? 

– Det er umulig å spå, men man kan jo frykte at den negative trenden fortsetter, og at vi da får relativt mange barn og unge i Norge som ikke makter å gå på skolen med sine jevnaldrende, sier Ole Jacob. Den digitale undervisningen som kom under koronapandemien, kan på mange måter ha vært bra for dem man må ta spesielle hensyn til. Det er vanskelig å si om det kommer til å bli mer digital undervisning fremover, men muligheten for det har blitt større nå enn før korona.

– Samtidig er det en vanskelig avveining. Mange har fått en bedre arbeidsro, men skolen er også en arena for mer enn læringsutvikling. Så på sikt tenker jeg nok ikke det er noen god løsning for barns sosiale fungering og opplevelse av tilhørighet og fellesskap om man innretter seg på mest mulig digital undervisning, selv om man har hatt godt læringsutbytte av det under koronapandemien, sier Ole Jacob.‍

Ivareta et bredt spekter‍

Én ting er i alle fall sikkert, og det er at det ikke alltid nytter å «tvinge» et barn på skolen.
– Å være autoritativ er et stående råd, og det er en relativt stor gruppe foreldre som sender ungene på skolen i flere år nærmest gråtende, helt til det plutselig sier stopp. For mange er det dette rådet de angrer mest på at de hørte på, sier Gaute, og legger til:
– Selv om man respekterer diagnoser, så må målet være å ha en skole som ivaretar barn innenfor et bredt spekter av diagnoser. For det finnes ikke to typer barn: De som liker skolen, og de som ikke liker skolen. Selv med ADHD skal skolen være så tilrettelagt at man ikke trenger så mange hjelpemidler. Normalitetsrommet bør være såpass bredt.

‍