Pårørendedagen 22. september: Et Pernillebefinnende

Riktignok er det medlemmer i min familie som også har diagnosen ADHD, men jeg lever ikke så tett innpå dem at det påvirker meg. Det har vært perioder i livet da jeg har forsøkt å konvertere fra pårørende til avrørende med vekslende hell, da jeg håpet at det ville medføre at mennesker i min nærhet ville ta ansvar for sitt eget liv. Diagnose eller ikke: Det koker jo ned til at man må fikse problemene sine, være sin egen nære omsorgsperson, slutte å se på seg selv som et offer og så videre og så videre. Kort sagt: Fikse denne kompliserte greia som er livet.

For å tilføre det hele et nytt perspektiv, har jeg funnet ut at jeg skal rette noen spørsmål til den personen som virkelig kjenner meg, og som følgelig også kjenner på hvordan det er å være min nest nærmeste pårørende (på plassen etter meg selv). Dette arme mennesket er mannen min, Geir, som jeg giftet meg med for 10 år siden.

For noen uker siden la jeg ut om mine tanker om universet, om kvanter og kvarker, om tid og rom. Geir forble taus. «Du sier jo ikke noe!» sa jeg. «Nei, det er jo bare meningsløst babbel», svarte han. Jeg burde ha blitt dødelig fornærmet, men det gjorde jeg ikke. Jeg syntes det var ustyrtelig morsomt, og jeg ba ham om å utdype.  
«Du snakker og snakker og snakker, selv om du ikke egentlig behøver å snakke. Alt du tenker kommer ut av munnen. Jeg tror du har litt problemer med å huske hva du egentlig har tenkt, sagt og gjort. Du er helt overbevist om at du har sagt ting, og så viser det seg at du bare har tenkt det. Så forventer du svar fra meg, selv om du ikke har stilt noen spørsmål.»

«Men hvis jeg sier ALT jeg tenker, så har jeg jo sagt det!», parerer jeg.
‍
«Ja, men jeg tror du har problemer med å vite om det er ting som har skjedd, om det er ting du har gjort, bare har tenkt, drømt eller om det faktisk er ting du har sagt. Du snakker i spørsmålsform uten å vente på et svar, fordi du ikke har tid til å vente på svaret. Du har ikke en gang snakket ferdig før hodet ditt er over på et annet tema. Når jeg svarer, har du glemt hva du spurte om.»

«Det skyldes kanskje at du svarer litt tregt, da.»

«Jeg gjør ikke nødvendigvis det.»

Når jeg spør hvordan det er å være min pårørende, svarer Geir at han synes det er vanskelig å vite hva som er meg, og hva som er ADHD.

«Det går ikke an å skille ADHD-en fra den du er», sierhan.

«Men typisk for ADHD er jo f.eks. tankestormer og manglende impulskontroll», sier jeg, for å hjelpe ham litt på vei.

«Ja, men jeg synes likevel det er vanskelig. Synes ikke du det, da? Hva er ADHD og hva er andre ting. Det er jo hopp og sprett og tjo og hei med deg. Men er det ADHD? Og angsten for og reaksjonen på uforutsette hendelser og endringer, er det ADHD eller er det litt autismespektergreier?»
Før jeg pådrar meg flere diagnoser, skifter jeg retning.
«Hvorfor får jeg så mange formaninger når vi skal gjøre noe? Hva er du redd for?»

«Det handler om frykten for at du ikke vil gjøre noe som er kjedelig, som planleggingen og forarbeidet som må til for å få et vellykket resultat. Gjøre ting klart, rydde det bort igjen, dekke til vinduene når vi skal male hytteveggene. Men det at du vegrer deg for forarbeidet – som jo ALLE synes er kjedelig - er det ADHD? Det er jo forskjell på om du kan eller vil. Du vil jo ikke. Det går på vilje.»

«Det sier du, ja, men kanskje jeg rett og slett ikke kan? Psykiateren som stilte diagnosen ADHD sa at jeg ikke kan ha kjedelige oppgaver på jobben.»

«Ingen liker vel kjedelige oppgaver. At du ikke kan konsentrere deg, det er noe annet. Men er det din personlighet vi snakker om nå, eller det som er knyttet til ADHD?» fortsetter Geir.
«Når jeg lever sammen med deg og er din pårørende, er det ikke diagnosen som bekymrer meg. Jeg bekymrer meg for det som forsterker din ADHD, som påvirker deg og trigger reaksjoner. Det er slitsomt å forholde meg til at hvis jeg gjør DET, kommer du til å reagere SÅNN. Som når vi skal handle for en uke på fjellet, eller gjøre noe du ikke er forberedt på.»

«Det er jo fordi jeg synes det er ekstremt utmattende å tenke lenger enn én - toppen to - dager frem når vi skal handle.»

«Men hva har det med hyperaktivitet og konsentrasjonsvansker å gjøre? Ja, du har disse vanskene, men det er en annen greie, føler jeg. Det ligger i en annen skuff. Det krever mer energi for meg å forholde meg til de sidene enn de jeg tolker inn i ADHD-biten.»
«Synes du at jeg er impulsiv?»

«Egentlig ikke. Men du mangler konsekvenstenkning, og er veldig utålmodig. Du tåler ikke å vente, å kjede deg. Du har jo også vanskeligheter med å følge med på handlingen i filmer, kjenne igjen ansikter og stemmer, du strever med himmelretninger og kart. Er det ADHD? Er det ADHD når du tolker alt bokstavelig? Når ordene veier tyngre enn alt annet? Nyansene i språket eller måten det er sagt på blir uvesentlig. Det kan resultere i at du tolker holdninger og meninger inn i noe som ikke er ment sånn. Men at det er slitsomt å være pårørende betyr ikke at jeg vil være det foruten, selv om jeg forut for enhver handling må tenke igjennom hvordan du vil reagere på ting. Jeg vet på forhånd når du kommer til å bli irritert, sliten, sint og lei deg.»

«Sånn vil ikke jeg at du skal ha det.»

«Men det jo sånn det er.»

«Jeg er vel blitt litt bedre, eller?»

«Ja, mye av det du har slitt med før tror jeg at jeg har vært med på å kurere ved å gi deg litt trygghet. Jeg har hjulpet deg med å håndtere ting du ikke håndterte tidligere.»

«Er det noe positivt med meg, da?» spør jeg. «Hva er det igjen å være glad i, lissom? En flik av en tånegl?»

«Ja, det er klart det er masse positivt. Når du er glad i noen, da er du jo glad i noe annet enn dette vi har snakket om nå.»

Det er hva man kaller ubetinget kjærlighet. Dersom du tror at jeg er såret og lei meg etter denne samtalen, kan jeg berolige deg med at ingenting av dette kom overraskende på meg. Jeg har pleid å kalle Geir for ladestasjonen min. Men i en relasjon bør energien være noenlunde likelig fordelt. Du må tilføre like mye som du tapper, og det er noe jeg forsøker å være bevisst på.

Geir har selvsagt også sine sider. For eksempel er han er sivilingeniør, noe som etter min mening også er en diagnose. Alt skal planlegges og gjennomtenkes. Det er slett ikke normalt. Men det får vi snakke om en annen gang.

Pernille Dysthe forfatteren av boken HYPER.