SIBS

Å vokse opp med søsken
‍Søsken er blant dem vi bruker mest tid sammen med i oppveksten. Søskenrelasjoner gir sosial trening og er viktige for læring og utvikling. Samspill med søsken påvirker også vår tankemessige, språklige og følelsesmessige utvikling. Vi lærer mange viktige ferdigheter av å leve sammen med søsken, som for eksempel å dele, å ta andres perspektiv, sette grenser og å hevde oss selv.

Å vokse opp med søsken har mange gode sider. Men søskenrelasjoner kan også medføre en risiko. Forskning har vist at søsken av barn med ADHD (eller andre diagnoser) kan streve mer med sosiale ferdigheter, dårlig selvbilde og psykiske helseplager enn andre barn. Situasjonen er likevel sammensatt og nyansert. Noen studier har også funnet at søsken til barn med ulike diagnoser har ekstra gode sosiale ferdigheter sammenlignet med andre barn. Risikoen ved å vokse opp med et søsken med ADHD handler gjerne om at barnet med diagnosen tar mer av foreldrenes tid og krefter. Dette kan oppleves som urettferdig og leit for søsken. Samtidig hører vi fra søsken at de forstår at det må være sånn, og kan ha dårlig samvittighet for at de for eksempel kjenner på sjalusi eller irritasjon. Søsken til barn med ADHD opplever ofte mye konflikt hjemme. Noen barn med ADHD kan også utagere fysisk, og dette kan gå særlig hardt utover søsken. Flere har fortalt oss at deres søsken med diagnose noen ganger kan oppføre seg upassende på skolen eller andre steder, noe mange synes er veldig flaut og vanskelig. Andre igjen har fortalt oss at de lar være å ha med egne venner hjem fordi søsken med ADHD kan forstyrre og skape uro.

Kommunikasjon i familier der et barn har ADHD eller annen nevroutviklingsforstyrrelse
Å ha et barn med ADHD i familien kan påvirke hvordan barn og voksne snakker sammen. Vi vet for eksempel at familier som har et barn med en diagnose ofte snakker mindre sammen enn andre familier. Det kan være flere grunner til at det blir slik. Stressnivået er gjerne høyere i disse familiene. Foreldre kan holde tilbake informasjon med hensikt å beskytte barnet med diagnose, og søsken har en tendens til å la være å si fra om egne behov for ikke å belaste foreldre ytterligere. Det kan også være vanskelig å vite når og hvordan man skal snakke sammen om kompliserte tema. Dette gjør at familier kan gå glipp av viktige samtaler med hverandre som kunne gjort situasjonen lettere og kanskje mer forståelig for søsken. Studier har vist at bedre kommunikasjon i familien kan virke forebyggende for mange av de utfordringene som søsken kan få.

Søskens rettigheter 
Søsken til barn med ulike diagnoser er pårørende. Helsepersonell har plikt til å gi informasjon og ivareta søsken til barn med alvorlig sykdom. Det er likevel stor variasjon mellom kommuner og helseforetak når det gjelder oppfølging av søsken som pårørende. Det er dessuten forsket lite på effekt av ulike tiltak rettet mot søsken. På bakgrunn av dette har vi utviklet tilbudet SIBS (kort for det engelske ordet «siblings») for søsken og foreldre. SIBS er nå under utprøving flere steder i Norge.

SIBS
SIBS er utviklet av psykologer ved Frambu kompetansesenter for sjeldne diagnoser og Psykologisk institutt ved Universitet i Oslo i samarbeid med brukerorganisasjoner og fagfolk med mye erfaring med søsken. SIBS er kunnskapsbasert, det vil si at tiltaket har fokus på det forskningen til nå har lært oss om søsken. Målet med SIBS er bedret kommunikasjon i familier der et barn har en diagnose. Dette vet vi kan virke forebyggende mot psykiske helseplager hos søsken. For at vi med sikkerhet kan si at SIBS har god og ønsket effekt, er vi nå i gang med å gjennomføre en randomisert kontrollert effektstudie. Intervensjonen ser slik ut:

‍
I SIBS deltar søsken sammen med én av sine foresatte. Søsken og foreldre er i egne grupper. Søsken snakker om sin diagnoseforståelse og hva de opplever som utfordrende i familien. Foreldre trenes i å lytte (høre etter), utforske (være nysgjerrige) og bekrefte (vise at de forstår) i samtaler med barna. I to av SIBS-øktene snakker søsken og barn alene om diagnosen og utfordringer, mens foreldre trener på kommunikasjonsteknikkene og får tilbakemelding fra gruppelederne. Fokuset på kommunikasjon, samt at foreldre deltar i tiltaket er noe av det som skiller SIBS mest fra andre søskentilbud. 

Om SIBS:
Hva: Grupper for søsken og foreldre til barn med en diagnose
Formål: Å forebygge psykiske helseplager hos søsken
Vil du vite mer? Sjekk ut nettsiden sibs.no 
Kontaktinformasjon: Psykologspesialist/Phd Torun Vatne: torun.vatne@frambu.no 
Professor Krister Fjermestad: k.w.fjermestad@psykologi.uio.no ‍

Våre erfaringer med SIBS
Gjennom vår forskning har vi gjort oss en del erfaringer og fått mange tilbakemeldinger. Blant annet har vi fått godt innblikk i hvilke spørsmål barn ofte vil stille foreldrene sine. Noen vanlige eksempler er «Hvorfor fikk broren min ADHD, og ikke jeg?» og «Hvorfor blir han så sint?». Vi har også fått innsikt i hva søsken ønsker kunne være annerledes. Noen eksempler er «Jeg skulle ønske det ikke ble så mye krangling» og «Jeg skulle ønske at han hadde like mange venner som meg». Foreldre har sagt ting som «Dette er en ny måte å snakke på!», og «Vi har klart å snakke sammen om ting vi ikke har snakket sammen om før». Søsken som har vært med, har fortalt oss at «Det har vært veldig hyggelig, og jeg har blitt kjent med andre som har det litt slik som meg», «Det var litt rart og fint å snakke med pappa om hvordan jeg har det» og «Mamma har blitt bedre til å høre etter». Forskningsprosjektet foregår gjennom hele 2022. Vi trenger flere deltakere for å undersøke hvordan SIBS kan være mest mulig nyttig. Hvis SIBS viser seg å ha den ønskede effekten, så vil vi jobbe for at det skal brukes i flere kommuner og i spesialisthelsetjenesten, slik at så mange som mulig kan få tilbudet. 

Hvordan delta i SIBS? 
SIBS-grupper holdes regelmessig ved Sykehuset Innlandet, Lovisenberg sykehus, St. Olavs hospital, Sykehuset Østfold, Sykehuset Telemark, samt i Asker, Rælingen og Lillestrøm kommune. Sjekk ut denne lenken for mer informasjon og for å samtykke til å delta (innlogging med BankID): nettskjema.no/a/sibs

Tekst: Erica Zahl, spesialist i klinisk pedagogikk og PhD-stipendiat ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo, Trude Fredriksen, psykologspesialist og Phd-stipendiat ved BUP Lillehammer/Otta, Sykehuset Innlandet HF og Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo,  Solveig Kirchhofer, psykolog og Phd-stipendiat ved Nic Waals Institutt, Lovisenberg sykehus og Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo, Torun Vatne, psykologspesialist/PhD ved Frambu senter for sjeldne diagnoser og prosjektleder for utvikling og implementering av SIBS, Krister Fjermestad, professor ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo og prosjektleder for SIBS RCT.

‍