ADHD er en grunn til at jeg sitter her

Det er tre og et halvt år siden 33 år gamle Geir Kåre Nyland – kjent som kampsportutøver og med tilnavnet «GK» - en veldig varm dag i mai stupte fra bryggen ved Munchmuseet og ut i Oslos havnebasseng. Hodet først, armene langs sidene av hans gjennomtrente overkropp. Et såkalt militær- og soldatstup.
Han bare gjorde det, fordi han der og da hadde lyst til å gjøre det.
‍
Litt over en meter under vannskorpen ligger det et betongrør.

Nå, en solfylt formiddag høsten 2024, sitter han i leiligheten på 30 kvadratmeter som han og kjæresten Marte Fredriksen leier ved Skøyen i Oslo. Hun skal ut et ærend og bøyer seg ned for å gi ham et «ses senere»-kyss. Geir Kåre støtter hendene mot lårene for å kunne lene seg frem i rullestolen og ta det imot. Mave- og kjernemuskulaturen hans «virker ikke». Han er lam fra brystet.

Geir Kåre Nyland er i lagmannsretten tilkjent rett til erstatning fra Oslo kommune, som har anket dommen til høyesterett.
Den skjebnesvangre dagen for tre og et halvt år siden var «GK» i ferd med å bli et navn, som det heter, i kampsporten MMA (Mixed Martial Arts).

- Ja, ja, svarer Geir Kåre på spørsmål om han har diagnosen ADHD.
‍
- Det skjønner du på måten jeg prater. Det er som om det er et puslespill. Jeg starter ikke i et hjørne, med et lite bilde. Det er en brikke her og en brikke der. Jeg hopper fra det ene til det andre.

- Jeg ble utredet da jeg var rundt 23 til 25 år, etter at jeg tok fagbrev som billakkerer og hadde flyttet tilbake til Haugesund. Det var en skikkelig gjennomgang med intervjuer og undersøkelser. Mamma og pappa ble spurt om jeg var mistet i bakken da jeg var liten. Det var på den tiden jeg forsøkte å finne svar på hvem jeg var, og om jeg ville få de samme mulighetene som andre hvis jeg ønsket å begynne på skole igjen. Jeg tenkte tilbake på det jeg hadde slitt med, skole og konsentrasjon, at jeg vimser og glemmer ting, det å huske, komme i tid til avtaler, og alt som ble forventet av meg og at folk ble skuffet over meg. Alle tingene som er her ennå.
‍
- Jeg lurte på om jeg kunne få en diagnose og kanskje medisiner for å gjøre livet lettere. Jeg tror ADHD har ødelagt mye for meg. Det er en grunn til at jeg har pådratt meg mange skader, og en grunn – av flere - til at jeg sitter her, sier han.

Han tillegger at mange som ikke har ADHD, tenker at diagnosen kan være en unnskyldning.
‍
- En del av meg vil ikke bruke det som unnskyldning, mens en del av meg vet at det er en unnskyldning.

Selv har Geir Kåre syv søsken, hvorav to helsøsken. Han gir uttrykk for at han i oppveksten har opplevd «ting» som har vært tøft. På spørsmål om det kan ha forsterket ADHD-en, svarer han igjen «ja, ja», han vet jo at det har trigget den. Han refererer til den kanadiske psykoterapeuten og foreleseren Gabor Maté (80), som blant annet mener at ADHD bør forstås som en «mestringsmekanisme» og på bakgrunn av smertefulle barndomserfaringer. Er det gener, spør «GK»? Han tror det. Fordi «gener er alt», og at «alle» kan få ADHD.

- Men det skal mer til for noen enn andre. Hvis du som barn opplever tøffe ting, la oss si bråk i hjemmet, vil du koble deg fra det for å beskytte deg selv. Da blir det dine mønstre, som du tar med deg videre i livet. Jeg tror alt jeg har opplevd har formet meg. Jeg har valgt å ikke gi meg når ting har vært vanskelige. Da jeg var på Sunnaas rett etter ulykken, «gikk» jeg seks timer hver dag, seks dager i uken, i seks måneder. Den ene legen der ute sa «verden trenger folk som deg, for du prøver å finne ut av ting på en ekstrem måte». Jeg skal ha svar på alt, jeg kan alt om skaden min.
‍
- Jeg merker at det spesielt i en kjærlighetsrelasjon kommer frem mye som ikke kommer frem i vanlige vennskapsforhold. Hvem du er, som ofte er et produkt av barndomstraumene dine, sier Geir Kåre.
‍
- Hvorfor tror du jeg begynte med kampsport, spør han retorisk.

Han beskriver seg som en problemløser, og som en med stor omtanke for alle rundt seg.
‍
Han sier også at han i foredrag som han holder, snakker om «en base» som er genene dine og så blir du formet av miljøet. Og at drastiske hendelser kan medføre drastiske endringer. Nylig hørte han en lydbok med tittelen «Det er ikke mer synd på deg enn andre – en bok om ansvar og frigjøring» (forfatter Ingvard Wilhelmsen). Han mener han har lært masse av den.
‍
- Jeg har aldri syntes synd på meg selv. Eller, det er feil å si. Det har jeg. Jeg har nok brukt mye av det jeg har opplevd som en styrke, og vet at det har trigget ADHD-en. Og jeg har ødelagt mye for meg selv på grunn av min impulsivitet, fordi jeg ikke har vært til å stole på og har fått det dopaminsjokket av oppmerksomhet, sier Geir Kåre Nyland.

Han har valgt, sier han, å være nysgjerrig, rebelsk og å gjøre det ikke andre gjør. For eksempel da han ble konfirmert. Geir Kåre la seg ned på alle fire og krøp opp til presten. Det var idiotisk, men han gjorde det «for å se hvordan de andre reagerte». For 11 år siden vant han – «Kampsportkongen fra Haugesund» - første sesong av NRKs reality-serie «Norges Tøffeste», etter før start å ha utbasunert «cocky» at han ville vinne den.

Faren er fra Kypros, moren er norsk. Derav «GK»s to etternavn: Cemsoylu Nyland. Han sier at han har et veldig godt forhold til faren. Han er åpenbart veldig glad i «mamma» Olaug, som «virkelig har stått foran oss som et skjold». Hun har i forbindelse med et av mange tidligere intervjuer med sønnen, mens han var en fremadstormende kampsportutøver, uttalt at han var moden for alderen, med stor fysisk og mental kapasitet. Viljestyrken hans var ifølge Olaug en kombinasjon av hyperaktivitet og karakter.

Geir Kåre tror kanskje hun med karakter sikter til det rebelske i ham. Da alle i klassen ville spille fotball, skulle han begynne på judo.
   
- Impulsivitet, konsentrasjonsvansker, problemer med å huske ting og avtale. Kan du prøve å forklare hvordan det arter seg for deg?

Du husker Lotto og trekningen på TV, der ballene snurret rundt i en plastbolle? Det er tankene mine.

‍- Det har jeg tenkt mye på. Du husker Lotto og trekningen på TV, der ballene snurret rundt i en plastbolle? Det er tankene mine. Du ser kulen med nummer 38, eller nummer 7. Men jeg klarer ikke å fange den. Det er slik tankene mine går når det gjelder avtaler, ting som er blitt sagt og ting som er blitt gjort. Det er slik det har vært, hvis jeg ikke har vært på medisiner. Jeg går ikke på medisiner. Jeg har prøvd det, men lar være på grunn av risikoen for bieffekter. Det hender jeg gjør det når jeg skal skrive noe og må konsentrere meg. Men da føler jeg at jeg ikke er den jeg egentlig er, med «super power».

- Da jeg drev med kampsport var det best at jeg ikke brukte medisiner. Når jeg prøvde, svettet jeg som en foss før jeg hadde startet med å varme opp. Med Ritalin følte jeg at hele nervesystemet sto i spenn, for å si det på en enkel måte. Det fordeler og ulemper med medisin. Har den en effekt, har den også en bieffekt, mener Geir Kåre.
‍
Han sier at han ikke stoler på den farmasøytiske industrien. Han nevner navnene på en rekke ADHD-medisiner. En karakteriserer han som en ond versjon av Ritalin. En annen var «deilig» og gjorde ham «vågelig». Han likte den så godt at han ikke ville fortsette å bruke den. En psykiater anbefalte ham å prøve det han omtaler som en alternativ medisin for ADHD. Med den føler han seg roligere i hodet og mer effektiv. Han understreker at han tyr til mindre doser enn det som er anbefalt.
‍
Han har ikke likt at han blir det han kaller «annerledes» ved å bruke medikamenter. Han vil ikke gå på medisiner for at han skal «passe inn i et samfunn». Da han lå på Sunnaas sykehus, Norges største spesialsykehus innen fysikalsk medisin og rehabilitering, ønsket han ikke å bruke smertestillende. Det hadde vært en fordel med hensyn til opptreningen, men han ville at «signalene skulle gå igjennom». Geir Kåre har tro på at naturen kan fikse veldig mye; at han kan bruke ADHD som et verktøy.

Men tillegger «også medisiner», for eksempel hvis han skal gå på skole igjen.
‍
- ADHD blir gjerne forbundet med noe negativt, men kan også virke som en positiv «egenskap». Hvordan fungerer det for deg, i din situasjon?
‍
- Nå? Jeg vil si det er veldig vanskelig, fordi jeg ikke får utløp for det jeg alltid har fått utløp for. Da jeg drev med kampsport følte jeg meg ofte rolig i hodet etter å ha trent og slåss, mens jeg nå ikke har funnet helt ut av hva jeg vil prøve å gjøre. Jeg har en gründerhjerne og er veldig kreativ. Men det blir ikke det samme som kampsporten, svarer «GK».
‍
- Og bevegelsen, ikke sant. Nå er trening på mange måter mer et nederlag. En påminnelse om hvor ødelagt kroppen min er. Den som jeg alltid har brukt som verktøy for å håndtere dagen og livet.

Han trener tre ganger i uken i et førsteklasses treningssenter rett utenfor døren. Han gir uttrykk for at øktene er preget av motløshet. Han synes de repetitive øvelsene virker meningsløse.
‍
- Jeg har bare vært skadet i tre av mine 33 år som menneske, så det er veldig vanskelig å finne ut av. I tillegg er det sorg og ting som blokkerer energien for svar på spørsmålet «hvem er jeg nå?».
‍
Han forteller at det var først i vår at han av Nav faktisk ble bekreftet ufør. Han sier også at han skal opp og gå igjen. Et par ganger i løpet av intervjuet oppstår spasmer i bena hans.

- En fordel er at man blir tvunget til å innse at ting går saktere. Før hadde jeg så mye energi at jeg kunne stå på hendene i parken, deretter gikk jeg for å trene, og så plutselig tok jeg en kaffe med kompiser. Jeg så en stolpe og lurte på om jeg skulle klatre til topps på den. Det gjorde jeg. Nå kan jeg ikke det, nå bare «lurer» jeg, forklarer Geir Kåre.  
‍
Han har ikke helt funnet en måte å «deale med det». Det som er skummelt, i hodet hans, er tanken på hva som skjer hvis han ikke får «det utløpet» og blir tvunget til å være rolig. Geir Kåre sier at før var hans kroppslige intelligens noe av det han satte mest pris på. Det som med ulykken er «tatt vekk» fra ham, forklarer han billedlig: Det er som å sitte i en bil i 150 kilometer i timen og prøve å se det som raser forbi utenfor bilvinduet, mens bilen nå går i 20 kilometer i timen.
‍
En fordel med det er at han ser det som før raste forbi. Bier, et grantre, vannet.
‍
- Men jeg er ikke vant til det ennå. Når jeg har det vanskelig og vondt inni meg, hadde det vært deiligere å kjøre i 150 enn 20. Jeg liker spenningen og jeg liker farten. Det får jeg ikke på samme vis. Hvor ille det er? Det er som en klaustrofobisk følelse, for eksempel hvis du har influensa og ligger på sofaen og har vondt i nyrene. Du ligger og vrir deg. Det er litt sånn det blir, sier han.

Før gikk jeg ned og trente når jeg hadde det tøft. Jeg hadde hyperfokus på det jeg drev med, og jeg perset ofte da.

- Det er en kamp hver dag. Før gikk jeg ned og trente når jeg hadde det tøft. Jeg hadde hyperfokus på det jeg drev med, og jeg perset ofte da. Nå kan jeg ikke det, fordi det det var bevegelsen som ordnet det. Det er galt på så mange måter. Men det er ikke så galt at jeg ikke vil leve. Det er det ikke. Det er bare vondt, og jeg vet at jeg må stå i det.

Forskning viser at de med ADHD-diagnose har en forhøyet risiko for forsøk på selvmord. Geir Kåre sier at han var inne på det mens han lå på Sunnaas etter ulykken, og at han forstår hvorfor det er slik. Det er fordi «de med ADHD roter til livet sitt» økonomisk, i relasjoner, på grunn av følelsene sine, at de glemmer, blir skuffet og skuffer seg selv. Det er en berg- og dalbane i følelser, og så er det impulsiviteten.
‍
- Jeg har sett videoer av meg fra da jeg lå på Sunnaas etter ulykken. I noen opptak er jeg kjempeglad og tuller. Hvordan klarte jeg det, når jeg hadde mitt største mareritt. I andre opptak er jeg ikke meg selv i det hele tatt. Det er som om jeg er helt ute av mitt eget hode. Ting blir forsterket av ADHD, sier han.
Han kommer tilbake til at mange som ikke har ADHD kan tenke at det er en unnskyldning, og hans erkjennelse av at det kan være det.

ADHD Norges digitale magasin.

Støtt vårt arbeid ved å bli medlem.

‍
Den kommer imidlertid med forbehold.
‍
- Det med «tid» koster meg så mange flere kalorier sammenlignet med folk som er litt klare i hodet. Jeg husker at noen påpekte overfor meg at jeg ofte kom for sent til trening, og at årsaken var at jeg ikke brydde meg nok om kampsporten. Jeg svarte «du kjenner ikke meg», men jeg flyttet fra Haugesund (til Oslo), fra familien, for å satse på kampsporten. Si ikke til meg at jeg ikke satser på den. Det handler ikke om det, det dreier seg om hvordan hodet mitt fungerer.
Nå, med utsikt til leilighetens terrasse på bakkeplan, gir noen eksempler på hvordan det – hodet hans og tid – fungerer. Og det ikke fungerer i møte med livet i praksis. Han vil gjerne at «andre» skal holde avtaler og møte til avtalt tid, og legger på sin side ned mye tid (!) og krefter for ikke å glemme avtaler, og ikke å komme for sent til avtalt tid. Men så skjer det, på tross av alt han har gjort for å unngå det. Han forteller at han tidligere denne dagen lot seg provosere av kjæresten, fordi hun «ikke forstår hvordan» det arter seg for ham. Hun bemerket at han ikke hadde holdt en avtale. Ja, han hadde kommet 10 minutter for sent, men han hadde gjort sitt aller beste for å komme i tide – og det var det Marte ifølge Geir Kåre ikke forsto.

- Mamma sa til meg: «Du kommer til å komme for sent til din egen begravelse.»
‍
Slik «GK» ser det, er samfunnet ikke konstruert for de som har ADHD. Han påpeker at vi får høre suksesshistoriene. «ADHD-historiene» om skuespilleren Will Smith og mange av disse stjernene «som sier det er en super power». Han spør nærmest seg selv: Hva med alle de som ikke er superstjerner, de som er på «Plata» og de som ruser seg?
‍
- Tror du at du kan vokse av deg ADHD, og vil du det?
‍
- Akkurat nå, i rullestolen, ville jeg ikke hatt ADHD. På den annen side er det den jeg er, og jeg har fått den kjæresten jeg har fått fordi jeg er den jeg er. Men jeg har også ødelagt relasjoner av den grunn. Jeg er ikke perfekt, kan jeg tillegge. Jeg har lyst til å få litt mer kontroll på følelsene mine, av hensyn til de rundt meg. Får du mer kontroll på følelsene, får du mer kontroll på det du ønsker deg, svarer han.
‍
Geir Kåre brukte mye tid på å meditere, og å lese om meditasjon, under sitt lange opphold på Sunnaas sykehus. Han sier at han nylig opplevde et «break through», et gjennombrudd, når det gjelder det og «tankemønstre», som er et begrep han stadig refererer til.

- Kontroll på følelsene er bra når ting er vanskelig, når du sier noe som kan oppfattes feil og såre andre. Jeg kan si noe, og mene noe annet. Da kan du skjønne at de blir frustrert.
‍
På spørsmål om han har bedre kontroll over det nå, svarer han ja – og «men».
‍
- Ja, men etter å ha vært i et kjærlighetsforhold i halvannet år, merker jeg at det kommer mye til overflaten som jeg må jobbe med for å kunne bli et bedre menneske for folk rundt meg. Spesielt det å være far. Det er noe jeg må jobbe mye med. Jeg blir så fanget av mønstre jeg er i. Slik tror jeg det er med ADHD; for meg er det mye lettere å bli avhengig av ting, for eksempel mobiltelefonen. Det er en av mine største avhengigheter, den jævla mobilen.  

- Men for også å ta det med fordeler ved ADHD. Det er en superfordel når det gjelder noe du elsker å gjøre. Som da jeg drev med kampsport. Jeg fikk et hyperfokus. Alt spant rundt det. Jeg drømte om det. Du får tunnelsyn, som samtidig er skummelt. Du kan nå målet, men på bekostning av hva? Det blir forsterket av ADHD: Du skal nå målet!
‍
- Kan du si mer om kjærlighetsforholdet, med tanke på at du kan si ting du ikke mener – er det punkt nummer en på agendaen din: Lære å unngå å si ting du ikke mener?
‍
- Det er på lista mi. Men det er mye på den lista. Det er sikkert ADHD-en som setter den opp. Det som er blitt bedre, er at jeg tar ting humoristisk i stedet for å bli sint. I et kjærlighetsforhold kan jeg være redd for å bli forlatt, og være redd for at jeg vil si noe som jeg ikke kan ta tilbake. I stedet for å gå rett i forsvar når hun sier «slik er det for meg», kan jeg ta meg tid til å tenke meg om. Og hvis vi krangler og hun gir meg en klem, kan jeg slå helt om – og klikk – si at jeg jo forstår «det», og at reaksjonen min var teit.
‍
- Hvis jeg ikke får den klemmen, går jeg i mønstrene mine og blir en utagerende unge som er redd for å bli forlatt. Jeg kan si «kom deg ut, jeg vil være i fred». Men det er det siste jeg ønsker, jeg vil bare ha en klem. Det å få kontroll på de følelsene, vil nok gjøre livet lettere – uansett hva slags relasjon det er, sier Geir Kåre «GK» Nyland.

‍