Mennesker med ADHD har en høyere risiko for avhengighet, deriblant overspising.
"Innimellom tenkte jeg at jeg har sikkert bulimi, bortsett fra at jeg ikke kastet opp."
"Du blir avhengig av sukkeret med de mengdene vi er utsatt for i dagliglivet, ikke av torsk og brokkoli."
Først fikk hun bukt med sukkeravhengigheten. Deretter fikk hun diagnosen ADHD. Til slutt ble hun kjent med sammenhengen mellom avhengighet og diagnose. Det ga både mening og hjelp
Jeanette Ruth Sveien slapp barna av på trening, deretter svingte hun bilen i retning nærmeste bensinstasjon. Stoppet, dro til brekket, klikket av sikkerhetsbeltet, åpnet døren, strenet inn gjennom dørene og til lukten av ferske boller, glinsende pølser og sprøstekt løk. Vurderte aller mest utvalget av godteri og sjokolade, valgte seg noen fristelser, og var snart tilbake bak rattet i bilen den grå Skodaen med firehjulstrekk. Deretter gjentok hun prosedyren på en annen bensinstasjon eller butikk, for hun ville nødig kjøpe for mye på ett sted.
I mange år manglet hun ord for avhengigheten, like fullt var mat hennes rus. Men først da hun som voksen tilfeldigvis dumpet borti et webinar om overspisingslidelse og sukkeravhengighet, skjønte hun hvordan det virkelig var fatt. Hun var imidlertid fortsatt et godt stykke unna sin ADHD-diagnose, og visste ikke stort om at nettopp mennesker med ADHD har en høyere risiko for avhengighet, deriblant overspising.
Det hadde nesten alltid vært sånn. Så fort hun hadde lært seg å gå, tuslet hun rundt og ribbet fatene. Da hun var fire år, ble hun satt på slankekur, de var litt sånn alle sammen der hjemme, spiste gjerne til det var tomt, det var knapt en kakesmule igjen. Men da de til slutt satte bremsene på, fant Jeanette en annen løsning. Hun dro hjem til tanta si og åt.
— Det var ikke bånn i meg, jeg ble aldri mett, sier Jeanette Ruth Sveien.
Slik fortsatte det. Godteri, kaker, nugatti, gulost, brød, alt gikk ned i store mengder, hun kjøpte inn, smugspiste, var fullstendig avhengig, men skjønte det knapt selv. For blingser med gulost, det var da sunt, selv om hun spiste halve brødet? Og det var vel ikke galt å spise pasta og ris? Dessuten spiste hun ikke så mye godteri?
— Innimellom tenkte jeg at jeg har sikkert bulimi, bortsett fra at jeg ikke kastet opp.
22 år gammel ble hun mamma for første gang. Fire år senere kom tredje og yngste barnet til verden. Da var det allerede noen år siden hun første gang kjente på mørket.
— Det har ofte vært et kaos innvendig. Da jeg var rundt 17 år fikk jeg depressive tanker, det var liten mestring på skolen, det var vanskelig hjemme, og for første gang kom det tunge tanker. Siden har jeg hatt psykisk tunge perioder. Jeg begynte å rydde opp etter hvert, gikk til flere forskjellige terapeuter. Men depresjonene har hengt på hele veien i lange strekk.
Hverdagene kunne oppleves som å være i en boble, til stede, men likevel ikke. Enkelte ganger kjentes det mer som å overleve enn virkelig å leve. Og aller verst var det i de periodene sukkeravhengigheten var på sitt mest aktive.
— Når jeg var på sukkerkjøret, kom skammen. Jeg mista meg sjøl,ble Avhengighets-Jeanette.
For det var nemlig slik at så lenge hun hadde kontroll på maten, kjentes det også som om hun hadde styr på livet, det var mye fin hverdag. Barna ble større, familielivet gikk sin gang, hun begynte på lærerutdanning, ble ferdig i 2016, fikk jobb på ungdomsskolen, verdens fineste kolleger og elever, men etter to år og seks uker sa det stopp.
Det første året hadde alle krefter gått med på å fikse oppgaven som lærer, etter hvert kom frykten for at hun ikke var god nok, for at hun kom til å bli avslørt. Hun kjente seg ikke faglig kompetent, fordi hun slet med å memorere, det var ingenting som festet seg, hun gruet seg til å gå på jobb, kavet inne i en selvutslettende, grenseløs loop.
— Det begynte halvannet år ute i lærerjobben: Fader, hva er det her, depresjonen, jævelskapen, kommer gang på gang?! Og jeg som hadde gått i terapi i ørten år, gjort en iherdig innsats og følte jeg hadde rydda opp.
Nå hadde hun ikke noen flere triks på lur. Jeanette måtte ha hjelp. En lang, seig utredning senere satt hun med diagnosen bipolar lidelse type 2. Likevel var det fortsatt noe som ikke stemte.
"Når jeg var på sukkerkjøret, kom skammen."
En dag satt Jeanette i sofaen i stua, skrollet på Instagram, ramlet over Bente Josefsens webinar om sukkeravhengighet, hørte om smugspising og overspising, senere lyttet hun til Bentes podkast, Sukkerpodden. I den tredje episoden fortalte en mann om sitt kosthold og sin uforklarlig kløe, og Jeanette tenkte etter å ha hørt flere episoder: Det er jo som å høre om meg selv. Hun og en venninne hadde hatt en målrettet oppkjøring til triatlon et halvt år tidligere, fokusert, spist riktig, trent regelmessig, og attpåtil hatt overskudd til å male huset. Så fort målet var nådd og konkurransen over, hadde det sklidd ut, hun hadde gått bananas med maten, igjen. Deretter hadde altså denne intense kløen dukket opp, legen sa det var elveblest uten utslett. Den hadde gjort henne desperat, hun fant knapt et plagg hun orket å ha på, fikk ikke sove, kom seg gjennom natten med Outlander-serien på iPaden.
Jeanette begynte å støvsuge nettet for informasjon om sukkeravhengighet, kjøpte bøker om temaet, og så, 10. juli 2020, bestemte hun seg. Der, på det anonyme kontoret hos sin fantastiske NAV-veileder sa hun: I dag begynner jeg. Hun hadde lenge visst at nok var nok, nå var hun i tillegg motivert og hadde sett at det fantes en vei ut av sin aktive sukkeravhengighet. Det er det hun kaller det, sukkeravhengighet.
— Jeg tenker det er mest beskrivende, du blir avhengig av sukkeret med de mengdene vi er utsatt for i dagliglivet, ikke av torsk og brokkoli.
Før «avrusningen» informerte hun sine nærmeste, sa at hun ikke kom til å bli med på noe sosialt som ville utfordre planen. De trodde ikke helt på henne da hun hadde prøvd så mange ganger før. Denne gangen var det likevel annerledes.Hun planla hva hun skulle si til folk rundt seg, og la en strategi for hvordan hun skulle komme seg gjennom den første tiden ved å fokusere på primærbehovene. Hun hadde erkjent at hun måtte gå veien selv, men med støtte.
— Jeg tror mange av oss må ta mer styringa og ansvar selv. Vi kan ikke vente på et helsevesen og fastleger som ikke har kompetanse på dette området. Men å komme seg ut av en slik aktiv avhengighet er ikke noe en kan forvente å klare helt alene. Det hjelper å være åpen, dele, istedenfor å bale med det helt på egenhånd. Men det er en utfordring at sukker er overalt i samfunnet og er så sosialt akseptert.
"Diagnosen brukes som verktøy for å tilrettelegge slik at jeg skal kunne bli den beste versjonen av meg sjøl."
43 år gammel fikk hun bukt med sukkeravhengigheten. Hodet fikk større ro, tankene ble enklere å sortere, forholdet til mat ble mer avslappet, trivselen i egen kropp større. For nå gledet hun seg til å stå opp om morgenen. Slik var det ikke da hun var inne i den vonde, mørke spiralen, med spising i det skjulte, heftige utskeielser, overspising, tankekjør, stinn kropp, dårlig søvn og tunge morgener.
Men det manglet altså fortsatt en sentral brikke i Jeanettes puslespill. Etter en lang ferd i helsevesenet ble det til slutt klart at bipolar-diagnosen var feil. Det var ikke det hun hadde. Jeanette har ADHD uoppmerksom type.
Noen ganger kverner det i 45 år gamle Jeanette: Hva om hun hadde funnet ut av alt dette før? Det ville muligens spart henne for mange år med denne lave selvfølelsen, det negative selvsnakket, de mange depresjonene. Kanskje hadde hun stått opp for seg selv mye tidligere, kjent etter, satt grenser. Hun kunne startet ryddejobben, kanskje valgt riktig yrkesvei med en gang, funnet seg til rette i arbeidslivet, ikke blitt utbrent. For hadde mestringen kommet tidligere, ville det nok også gitt livet en annen kvalitet. Trolig ville barna og ektemannen hatt en mer stabil og tilstedeværende mamma og ektefelle?
Men slik var det jo ikke. Tvert imot hadde hun gått år etter år uten at brikkene falt på riktig plass, følt at hun ikke ble tatt helt på alvor, kanskje mer på grunn av manglende forståelse og kunnskap enn brist på vilje. Å være på et dårlig sted i så mange år hadde satt spor i sjela.
— Nå som jeg har fått det på avstand, kan jeg sitte her og smile. For det har vært tungt, til tider har det vært et helvete innvendig, som var vanskelig å dele eller kanalisere. Selv om jeg gikk i terapi og jobba masse med meg sjøl, var det jo likevel noe der som kødda det til for meg, som var en hindring, en bom. Nå er fortvilelsen borte, jeg har fått ny kunnskap, nye verktøy, og jeg klarer å kjenne mer etter hva jeg trenger for å ha gode dager. Diagnosen brukes som verktøy for å tilrettelegge slik at jeg skal kunne bli den beste versjonen av meg sjøl. Livet er skikkelig bra, liksom. Rett og slett. Det er godt å leve.
Mange med ADHD har også en spiseforstyrrelse. Men det skorter på kunnskap om sammenhengen, både i helsetjenesten og hos dem det gjelder.
— Veldig mange av dem jeg kjenner som har en dobbel tematikk, som ADHD og spiseforstyrrelser, har behov for å ha noe å drive med, som tygging. Store doser mat fører til at man får en pause, man får litt fri, man kan gjøre seg litt utmattet, man spiser seg rolig.
Det sier Finn Skårderud. Han er professor, psykiater, spesialist på spiseforstyrrelser, og mannen bak stiftelsen Institutt for spiseforstyrrelser, Villa Sult, et senter for behandling, undervisning, forskning og kulturformidling.
Mennesker med ADHD har en høyere risiko for avhengighet.
— Litt generelt kan man si at vi har laget oss et kart som heter diagnostikk hvori vi forsøker etter evne å sortere en rekke type tilstander. Noe av det mest vanlige er samsykelighet: En tilstand kommer sjelden alene. Har du en psykisk diagnose, er det femti prosent risiko for at du har to, forklarer Skårderud.
— Samsykelighet kan være overspising. Overspise kan bety bulimi: Overspiser og renselse. Eller det kan være en overspisingslidelse uten kompenserende rensende handlinger. I praksis vil det for en del bety overvekt.
Skårderud mener det er viktig å avkle en del myter om spiseforstyrrelser.
— Det er en klassisk myte at det handler om overopptatthet av utseende. Det var nok ganske riktig i vid forstand da spiseforstyrrelsene kom til Vesten i forrige århundre. Da dreide det seg hovedsakelig om skjønnhetsidealer og estetikk. Slik er det ikke nå, vi vet at det er mye mer sammensatt. For noen handler det om trening, for andre litt forskrudde ideer om sunnhet, for andre igjen handler det også om uro, om å døyve hyperaktivitet og konsentrasjonssvikt.
Utfordringen er manglende kunnskap.
— I WHOs diagnosemanual IDC-11 er overspisingslidelse kategorisert som én av flere psykiske lidelser. Diagnosen er der, problemet er at Norge ikke har implementert dette, det gjør at diagnosen ikke er anerkjent på samme måte her. Vi sleper etter, og det er alvorlig. Det betyr brist på kompetanse hos helsepersonell, og det betyr at kanskje personer som på et ADHD-grunnlag sliter med dette, ikke blir sett for den de er.
En implementering av diagnosen vil ha stor betydning, mener Skårderud.
— Det vil for eksempel kunne bety at en del mennesker som i dag kun får beskjed om å legge om livsstilen, i tillegg vil få psykoterapi fordi det er en psykisk lidelse. Vi regner med at en tredel av dem som stadig slanker seg, vil kvalifisere til en emosjonell overspisingslidelse.
Skårderud mener ett av de store problemene er fettskam.
— Fråtsing er en dødssynd i den katolske kirken, Dante laget et eget sted i helvetet for storspisere, den type moralisme sitter i oss: Ser mange overvekt, ser de ikke personen bak, og da er de ikke nysgjerrige på motivene, sier psykiateren.
Han mener fettskammen ofte blir båret oppe av helsepersonell.
— Holdningen er gjerne preget av fordommer, og medisinske tilstander og ADHD blir vurdert på moralistisk grunnlag. Man tenker svak karakter, at man er for lite fysisk aktiv og så videre. Jeg har noe erfaring med at ved vellykket behandling av ADHD, og når medikamentene treffer, så blåser bulimien også bort. Den rastløse spisingen er drevet av den nevrodrevede uroen. Jeg sier ikke at det gjelder for alle, men for noen. Det er ikke alle som har like god nytte av sentralstimulerende midler, dessuten er overspising aldri én ting når det gjelder ADHD. Spiseforstyrrelse skal behandles med samtaler, med gode møter med kloke mennesker som får til gode møteplasser som er styrt av genuin nysgjerrighet, sier han.
Under pandemien har søkelyset vært rettet mot sammenhengen mellom pandemi og spiseforstyrrelser, særlig unge og anoreksi.
— Det er viktig å få satt lys på det, men vi må ikke la det gode stå i veien for det gode, vi må ikke la det fokuset ytterligere la oss glemme at den mest frekvente spiseforstyrrelsen i Norge er overspising.
Skårderuds kjepphest er at det finnes like mange spiseforstyrrelser som det finnes spiseforstyrrede.
— Vi må lære oss subtyper, vi må først og fremst være interessert i det mennesket vi sitter sammen med. Diagnosen er til for å rydde litt, den kan hjelpe oss til å komme raskere til målet. Vi sier at vi er veldig opptatt av psykisk helse, men er vi det hvis diagnosen står i veien for personen selv? Jeg kan møte en 17 år gammel person og spørre «hvordan har du det?» Og vedkommende svarer at «jeg har ADHD og bulimi». Da svarer jeg: «Det var ikke det jeg spurte om. Jeg spurte om hvordan du har det?»
Professor og psykiater Skårderud sier at mange som får en diagnose gjerne uttrykker at «nå falt brikkene på plass».
— Det er bra at brikker faller på plass, men vi er ikke diagnoser, vi er levende mennesker. Jeg er litt bekymret for et moderne helsevesen og samfunn som er så opptatt av å standardisere og kategorisere, vi må ha den genuine interessen: Hvem er du? Og for pasienten selv: Hvem er jeg?
