Det kan være diagnostisk krevende å skille mellom et traume og en ADHD-diagnose.
- Det som i tillegg kompliserer saken, er at vi vet at disse to forsterker hverandre, sier psykiater Dawn Peleikis.
Marius Sjømæling er et bevis på at det ikke alltid er heldig dersom en diagnose kamuflerer en annen.
Det kan være diagnostisk krevende å skille mellom et traume og en ADHD-diagnose.
Det kan være diagnostisk krevende å skille mellom et traume og en ADHD-diagnose.
- Det som i tillegg kompliserer saken, er at vi vet at disse to forsterker hverandre, sier psykiater Dawn Peleikis. Nylig ga hun ut boken «ADHD. En bok for deg som er behandler, pasient eller pårørende».
- Hva som er høna og hva som er egget er en debatt som både angår alle, både fagfolk innen barnevernstjenesten og kommune på en side, og Barne- og ungdomspsykiatrien og medisinen på den andre, sier Dawn Peleikis.
Marius Sjømæling er et bevis på at det ikke alltid er heldig dersom en diagnose kamuflerer en annen. Sjømæling var 24 år i 2008 da han fikk sin ADHD-diagnose. I dag er han seniorrådgiver samfunnskontakt og politikk for Pårørendealliansen, men har tidligere vært generalsekretær for Organisasjonen Barn av rusmisbrukere.
- Jeg fikk PTSD-diagnose da jeg var 17 på grunn av oppveksttraumer. Alle «gode voksne» rundt meg forklarte alle ting i mitt liv inn i sammenheng med at jeg vokste opp med rus og ustabilitet, forteller Sjømæling-
Mens Inga Marte Thorkildsen, som i dag jobber som rådgiver i Stine Sofies Stiftelse, er mest bekymret for hele den psykiatriske diagnosetenkingen i seg selv, særlig når det gjelder barn. Hun er like bekymret for dette, som at diagnoser kan blandes med hverandre.
- Jeg tenker flere ting om debatten om samspillet mellom ADHD og traumer. Først og fremst at vi har et system som er for opptatt av å gjøre ganske raske diagnostiske vurderinger av barn – men også av voksne. Helst skal man kunne gjøre dette etter syv samtaler, ofte på et kontor.
URO tar debatten: ADHD, traumer, begge deler eller for mye diagnosetenkning generelt?
Dawn Peleikis sier at skillet mellom traumer og ADHD er blitt noe enklere å se de senere år, etter at ADHD ikke lenger omtales som en atferdsforstyrrelse, men i dag regnes som en nevroutviklingsforstyrrelse.
- Dette har nok medført at vi de senere årene har fått en riktigere forståelse av hva ADHD faktisk er, sier hun.
Samtidig er det slik at symptomer på posttraumatisk stresslidelse (PTSD) som resultat av traumer, som nervøsitet, irritabilitet, anspenthet og konsentrasjonsproblemer, til forveksling ligner ADHD-symptomer.
Det har foregått en stor og vanskelig debatt i mange år sier hun, om hvordan symptomene på ADHD og traumer kan være til forveksling lik, men hvor årsaken til symptomene er helt ulike.
- Det er kan fremdeles være vanskelig å skille disse, selv for fagfolk, sier hun.
I sin nyeste bok beskriver Peleikis en norsk studie hun selv var en del av, der forskerne undersøkte 250 voksne ikke-medisinerte ADHD-pasienter, og utredet dem med tanke på både mental og fysisk helse.
- Her viste det seg at nesten halvparten av dem, 44 prosent, hadde vært utsatt for traumer i tillegg til ADHD-diagnosen sin. I denne gruppen, som hadde både ADHD og traumelidelser, var det i tillegg flere samlidelser enn i gruppen som ikke hadde blitt utsatt for alvorlige negative livshendelser i oppveksten. De hyppigste tilleggslidelsene i vår studie var angstlidelser, agorafobi og posttraumatisk stresslidelse, PTSD, forklarer Peleikis.
Studien viste at gruppen av voksne med både ADHD og traumer fungerte dårligere i dagliglivet sammenliknet med ADHD-gruppen uten traumer.
- Forskning indikerer det vi kaller en «bi-directional association». Det betyr at lidelsene forsterker hverandre i begge retninger. Kombinasjonen av to lidelser kan gi to sett av symptomer eller sykdomstegn som glir over i hverandre, sier Peleikis, og bekrefter dermed det kompliserte når behandlere skal forsøke å diagnostisere pasienter for det ene, det andre, eller begge deler.
Som behandler må Peleikis også forholde seg til at ikke alle vil snakke om traumene sine. Noen er forsonet med oppvekst og omsorgssvikt og orker ikke gå inn i det igjen. Det må en behandler respektere mener hun. Men, så kan det samtidig være slik, at dersom pasienten sliter med å konsentrere seg, å sove eller ikke evner å multitaske, plasserer vedkommende automatisk dette i bås med traumene sine. Det stemmer ikke alltid, sier Peleikis.
- Det kan vise seg at dette i stedet handler om en ADHD-diagnose. Da er det viktig å gripe fatt i den diagnosen eller utrede for en diagnose med en gang, og ikke begynne å presse på dette med traumene hvis ikke pasienten selv vil, sier Peleikis.
Hun forteller om en pasient som kom inn med traumer etter omsorgssvikt, men som ikke ville snakke om det for da ble han bare verre. Personen selvmedisinerte med hasj for å roe seg.
- Denne personen hadde også ADHD. Da er det viktig å gripe fatt i det først, og begynne på medisiner for å redusere hasj-bruk, slik at pasienten klarer enkle ting som å sove. Da kunne han etter hvert klare å snakke om fortiden, hvis han ville og hvis han trengte det. Men, det er faktisk ikke alltid man trenger å behandle traumer, sier Peleikis.
Og hvis man skal, understreker hun, må pasienten være i en stabil fase:
- En annen traumepasient hos meg var i økonomisk krise, redd for å miste både leilighet og tenner, slik at redselen for å miste leiligheten, medførte forverring av den psykiske grunnlidelsen, med økende suicidalitet som konsekvens. Her var det viktig å hjelpe vedkommende til å løse den økonomiske krisen først for å få balanse i livet, og deretter gripe fatt i traumer eller ADHD eller hva som viste seg være den mentale lidelsen, forklarer hun.
Peleikis er opptatt av at pasienten må være et fritt menneske.
- Vi må spørre: Hva trenger du for å ha en grei livskvalitet. Det er ikke alltid løsningen er å rote i et gammelt traume.
- Det mange er redde for er vel om barn med traumer, men uten ADHD, feildiagnostiseres, og settes på medisiner. Er det en fare?
- Hvis barn med traumer, men uten ADHD får ADHD-medisiner, vil de trolig merke ubehag og sterk uro. Bivirkninger kan være hodepine, minsket matlyst og søvnvansker. Barn uten ADHD vil trolig ikke ønske å fortsette med ADHD-medisin, tror Peleikis.
- Det største problemet her vil derfor være at ingen oppdager og eller behandler omsorgssvikten, mener Peleikis.
Hun påpeker også at det av og til kan være motsatt, at barnevernet kan «se» omsorgssvikt, der det faktisk er snakk om andre lidelser.
- Hvorfor gir ADHD forhøyet risiko for traumer?
- Generelt er barn med ADHD er ofte mer uredde, impulsive, nysgjerrige og tiltrekkes gjerne mer av spenning enn andre barn. Noen er også i overkant godtroende og kan utsettes for farlige situasjoner. Barn uten ADHD tenderer til å være forsiktige og noe mer skeptiske, mener Peleikis.
I tillegg, sier hun, viser hennes egen erfaring at smertefulle hendelser i livene til barn, som en skilsmisse, bli et større traume for et barn med ADHD enn barn uten. De blir ikke helt ferdige med hendelsen, og kan bli psykisk ustabile på en annen måte.
- Hvis du i tillegg får høre at du må ta deg sammen, eller «hva er galt med deg», hvis du reagerer på slike hendelser, og vi vet at barn med ADHD opplever oftere slike tilbakemeldinger enn barn uten, så ser vi hvordan dette kan spille negativt sammen. Disse barna kan også oppleve det vanskeligere å bli trodd når de forteller at de har det vondt. Det er som om noen barn med ADHD har en litt dårligere motstandskraft mot belastninger. De spinner, grubler, straffer seg selv og blir aldri ferdige. Dette samspillet mellom traumer og ADHD kompliserer helheten, sier Peleikis.
Marius Sjømæling vokste opp i et hjem der mamma slet med rus og psykisk sykdom. I alle år trodde han - og ble fortalt – at søvnproblemer og konsentrasjonsproblemer hadde sine røtter i traumer. Helt til han litt tilfeldig fikk en ADHD-diagnose, og med den hjelpen han trengte.
Sjømæling som 24-åring fikk sin ADHD-diagnose hadde han i mange år vært åpen om sin oppvekst med en mor som slet med rus og psykisk sykdom.
- Jeg fikk PTSD-diagnose da jeg var 17 på grunn av oppveksttraumer. Alle «gode voksne» rundt meg forklarte alle ting i mitt liv inn i sammenheng med at jeg vokste opp med rus og ustabilitet. Jeg googlet PTSD-diagnosen og synes egentlig det stemte godt, med unntak av at jeg ikke hadde flashbacks. Men jeg ble trigga av ting, og jeg slet veldig med innsoving og konsentrasjon, så jeg tenkte at det stemte vel, forteller Sjømæling i dag.
Helt fra Sjømæling var 9 år gammel klaget han over problemer med å klare sovne inn. I perioder bodde han hos besteforeldrene sine, og han fortalte dem at klødde i hele kroppen, og at det var som om hodet startet opp akkurat da han skulle sove.
- Også dette ble forklart med oppvekst og at jeg sikkert hadde mareritt om natten. Jeg ble omtalt som B-menneske. Når du hører dette mange nok ganger tror du på det. Da jeg ble tenåring, var jeg ofte våken til 5 om morgenen før jeg skulle opp på skolen. Men fordi jeg ble definert som et høyrisikotilfelle for rusproblemer på grunn av mor, så var det mye fokus rundt på viktigheten av skole, interesser og venner, og at jeg måtte møte opp der, sier han.
Likevel var ikke skolen alltid et godt sted. Her havnet Sjømæling i konfrontasjon med lærere verbalt, og ofte visste han akkurat hva han skulle si for å såre aller mest.
- Jeg kjedet meg. Det er mange måter å være kjip nå. Noen rev ned gardiner og var rastløse på den måten og hadde garantert ADHD, mens jeg hadde det i språket.
Jeg var litt uspiselig. Jeg sa ting som «ikke rart du er skilt», ba lærere dra til helvete og kunne manipulere dem, husker han i dag.
Også utenfor skolen opplevde han at noen foreldre hadde fordommer mot moren hans, og ikke ville at barna skulle leke med han.
Gjennom skole- og ungdomstiden var det ingen som mistenkte at Sjømæling hadde ADHD. Han greide seg også relativt bra på skolen, han fikk terapi, og hadde en mor som tross alt var glad i han. I en alder av 13år blir han aktiv i mye politisk arbeid, han får flere styreverv i organisasjoner, og drar på kurs og samlinger i helgene. Da Sjømæling er 16 år, flytter han for seg selv.
- Det var ingen som lurte på hvordan jeg klarte meg med tre timers søvn hver natt. I ettertid skjønner jeg at drivstoffet var ADHD, sier han.
Da Sjømæling blir 20 år flytter han til Oslo. Tre måneder senere dør moren.
- Jeg får jobb i en ungdomsorganisasjon og måtte begynne komme meg opp på morgenen. Jeg hadde fremdeles store søvnproblemer, selv om jeg hadde holdt på med tabletter siden 13-års alderen. Det hjalp ikke lenger. Fordi jeg fungerte ganske godt i hverdagen, fikk jeg avslag på utredning hos et søvnsenter. I stedet havnet jeg hos en nevropsykolog, som skulle finne ut om det kunne være noe med nerver i hjernen. Etter å ha tatt timevis med tester endte det et sannsynlig skår på ADHD, forteller han.
Han fikk deretter utredning på DPS og medisiner. Ting falt på plass.
Min PTSD er ikke så aktiv lenger. Det er ADHD jeg lever med nå.
- Ritalin var som å skru av en knapp. Jeg kunne være tilstede, følge samtaler og sitte i ro. Min PTSD er ikke så aktiv lenger. Det er ADHD jeg lever med nå, sier Sjømæling.
Når Sjømæling tenker tilbake på barndommen er han usikker på hvor stor betydning det hadde hatt om ADHD-diagnosen hadde kommet før.
- Det hadde kanskje gitt de voksne rundt meg flere verktøy? Særlig når jeg ser hvor godt jeg fungerer med rutiner og medisiner i dag, sier han.
- Hver dag er det barn som overses for hva de faktisk gir utrykk for, sier Sjømæling.
Han mener å se at når barn viser symptomer på noe, går de voksne rundt barnet ofte til det de tenker er den mest fornuftige forklaringen, som en vanskelig hjemmesituasjon for eksempel. Eller motsatt, for Sjømæling vet at det så klart er krevende å konfrontere voksne om de drikker eller slår barnet, og at det kan være lettere å gå på barnet som et avvik.
Dermed kan man ende opp med feildiagnoser i begge retninger, tror han.
- Systemet er lagt opp slik at du henvises for det ene eller det andre, til spesialister. Men det vi hadde trengt er et «vi bryr oss om barn»- mottak, der et team kunne utrede hva som egentlig feiler et barn med lærevansker eller uro, sier Sjømæling.
- Løsningen er nysgjerrighet og bred tilnærming, og den bør være lik i hele landet. Vi skal alle kunne melde inn en type «hjerte-melding» til skolehelsetjenesten: Jeg bryr meg om dette barnet, men det er noe som ikke fungerer. Så må barnet møte et tverrfaglig team, uten håpløse barrierer. Familien må også få verktøy og kunnskap, sier han.
Sjømæling synes det er feil at rettigheter og ressurser i dag utløses ved diagnoser. Han vil starte på bunn og aller helst invitere inn 200 av våre fremste eksperter til å sitte sammen i 18 måneder og lage et dokument som skal være standarden på hvordan hjelpe et barn som sliter med et eller annet. Og barnet skal selv få være en del av prosessen.
I dag savner han gråsonene i debatten om traumer og ADHD. Hans erfaring er at det er veldig sårbart å snakke om omsorgssvikt, og at ADHD-foreldre kan føle seg mistenkeliggjort fremdeles.
- Jeg tenker at det er ADHD Norge som bør skape dette rommet. Hvorfor tar de det ikke? Vi trenger denne gråsonen der det ikke skal defineres noe, men der man vet det er «noe».
Han har i tillegg et ekstra hjerte for tenåringer, og tenker at bare det å være tenåring er en slags ufarlig psykosetilstand i seg selv, der grenser skal sprenges og dører skal smelles i. Sjømæling er redd vi glemmer dette når en diagnose kommer på plass.
Det er heller ikke slik, sier Sjømæling, at alle hans traumer handler om moren. Han tenker i dag at ADHD også kan gi relasjonstraumer og at de to på denne måten spiller sammen.
- Mine relasjonstraumer handler også om politi som stormer leiligheten, alle de gangene lærerne kjeftet og spurte hva som feiler meg, eller om jeg ikke ville lære klokka. Dette kan være likt for barn som har utfordrende atferd av ulike grunner, at man får relasjonstraumer på grunn av kjefting, anklager og mistro mot seg, sier han.
I dag ser Sjømæling et samfunn som dyrker folk som bryter normer, som kunstnere for eksempel. Mens barn som driver med det samme «skal fikses» eller få diagnoser.
Inga Marte Thorkildsen er bekymret for hele den psykiatriske diagnosetenkingen, særlig når det gjelder barn. Hun er like bekymret for dette, som at diagnoser kan blandes med hverandre.
- Helt overordnet, hva tenker du om debatten om ADHD og traumer, og et mulig samspill mellom de to?
- Jeg tenker flere ting. Først og fremst at vi har et system som er for opptatt av å gjøre ganske raske diagnostiske vurderinger av barn – men også av voksne. Helst skal man kunne gjøre dette etter syv samtaler, ofte på et kontor. Men der det kan dreie seg om tematikk som kan være skamfullt, vanskelig sette ord på eller som krever en helhetsforståelse av familien, kan dette gjøre stor skade, sier hun.
Inga Marte Thorkildsen jobber i dag som rådgiver i Stine Sofies Stiftelse, etter å ha vært stortingsrepresentant for SV og byråd i Oslo, og barne-, familie-, likestillings- og inkluderingsminister fra 2012-13. I 2015 ga hun ut boken Du ser det ikke før du tror det: Et kampskrift for barns rettigheter og i fjor kom boken Det vi så, var et svik mot barna. En ny retning for velferdsstaten.
Thorkildsen minner om hvordan barn alltid er helt prisgitt voksne og at dette krever en helt annen tilnærming enn raske forløp.
- Barn er lojale og avmektige. Behandlere må være veldig jordet i denne forståelsen. De må også ha kunnskap om utviklingsteori, og hvordan traumer virker inn på barn. De må forstå de ulike tilknytningsmønstrene for å forstå hvordan barn oppfører seg. Men ikke minst må de forstå det enkelte barnet, deres familie og konteksten de lever i.
Barn kan ta på seg skyld for ting som rammer dem, enten det skjer i familien eller på skolen, forklarer Thorkildsen, og understreker at det kan være vanskeligere for barn å snakke fritt enn det er for voksne. Derfor kan det også fort skje at barn blir misforstått, noe som også kan få konsekvenser for diagnosene som settes på dem.
.jpg)
- Fungerer systemet i dag, i møte med barn som har utfordringer?
- Systemet fungerer ikke i det hele tatt. Det finnes så klart mange eksempler på barn som får god hjelp, og det er veldig mange flinke fagfolk. Men systemet i seg selv fungerer ikke optimalt for verken barna eller fagfolkene.
Hun skulle ønske at behandlere i større grad kunne se på hva slags ressurser og potensial som ligger i familien til barnet som sliter, og spørre: Hvordan har de klart å overleve så langt? Fremfor å være så fokusert på på avvik og problemer.
- Jeg ønsker også å nå de ansatte i velferdsstaten og i utdannings-systemene med boken min, for jeg vet at problemene ikke er deres feil. Også de lider under systemer som verken er oppdatert eller innrettet mot å hjelpe på den måten vi vet fungerer aller best, sier hun, og viser til den enorme gjennomtrekken det er i mange av disse systemene.
Thorkildsen minner oss om at etter pandemien har antallet barn som er henvist for ADHD, bare gått en vei: oppover.
- Oppslagene i media tyder på at de færreste er bevisst på risikoen for at symptomer på traumer og ADHD kan forveksles.
- Det høres ut som du er skeptisk til ADHD-diagnosen generelt?
Jeg er redd for at en ADHD-diagnose kan dekke over problemer som er vanskelig å sette ord på for barn. Særlig om det er snakk om vold eller overgrep. Det er, som jeg skriver i boken, sånn at vi voksne ikke ser det før vi tror det, og vi har ofte vanskelig for at å tro at vold og overgrep kan skje i akkurat den familien. Det er et gode å ha tillit til mennesker, men vi må ikke være naive, sier Thorkildsen.
Hun minner oss også på at det er mye penger involvert i medisinering som kan følge en ADHD-diagnose.
- Men dersom det ligger en mistanke om at ADHD kanskje ikke finnes, og at problemet egentlig er i familien, kan ikke det hindre familier i å søke hjelp?
Mange forteller at de møtes med fordommer av det offentlige. Derfor trenger vi endringer over hele linja.
- Jo. Jeg er redd for det. Det kan skje. Mange forteller at de møtes med fordommer av det offentlige. Derfor trenger vi endringer over hele linja. Min agenda er å gjøre samfunnet, skoler og barnehager og hjelpesystemene mer åpne for variasjoner i barns uttrykk i å lære og være på, uten fordommer mot dem eller familiene deres. Barn må få gode opplevelser hver dag og bli heiet på, det er et felles ansvar, sier Thorkildsen.
- Hvis du ble barneminister, hva slags tiltak ville du satte i gang da, for å møte barn med utfordringer på en bedre måte?
- Mange ting: Jeg ville ha jobbet for at Norge skal ta konsekvensen av at barn utvikler seg i ulikt tempo, at familier er ulike og at de har ulike behov. Jeg ville ha jobbet for et felles kunnskapsgrunnlag som forener ulike tjenester, sånn at de klarer å snakke bedre sammen. Og så ville jeg ha forsøkt å fjerne byråkratiske barrierer mot å få hjelp, og som gjør at folk må stå i eviglange køer som bare bidrar til at problemene vokser. Jeg gir flere slike eksempler i boka mi. Det er mulig å endre dette, sier hun og legger til at hun brenner for endringer som gjør at det går an å bygge en trygg relasjon til barn og familier, og følge opp over tid.
- Det aller viktigste er å starte mens barnet ligger i magen, og her kan hjemmebesøksprogrammer fra helsestasjonen ha utrolig god effekt. Det handler om å bygge en helhetsforståelse av hva familien trenger, og gjøre hjelpa fleksibel og tilpassa de behovene folk faktisk har.
Når barnet skal begynne i barnehagen, må det legges til rette for de barna som trenger ekstra trygghet og forutsigbarhet, det samme gjelder på skolen, mener hun og at dersom et barn sliter, må hjelpen komme dit barna er og ikke omvendt.
- Vi må skjønne at det er der barna befinner seg til daglig; i familien, barnehagen og skolen, at den viktigste hjelpen gis. At det handler om daglige opplevelser av vennskap, aksept, kjærlighet, inkludering og mestring. Å bli tatt på alvor. Dette er ikke tull, dette handler om hvordan hjernen bygges, og at dette skjer i et rasende tempo de første årene av et barns liv – i samspill med omgivelsene, sier Thorkildsen.
Og enda er det mer komplisert enn som så, sier hun og viser til at symptomer man ser i dag kan ha røtter i forrige generasjon.
- Vi vet for eksempel at kvinner som har vært utsatt for vold og overgrep i barndommen, har et høyere nivå av stresshormoner i svangerskapet enn kvinner som har opplevd krig i voksen alder. Det er voldsomt. Og barn som opplever at mødrene deres utsettes for vold mens de ligger i magen, får tilført store doser stress som kan påvirke for eksempel søvn, gråt og annen atferd – som igjen kan gjøre noe med samspillet mellom voksne og barn. Vi må i fremtiden forstå medisin og psykiske lidelser på en radikal ny måte.
Thorkildsen forklarer at det som kan skje er problemforflytning, at vi flytter problemet fra vold og overgrep over til noe vi tåler bedre, som en diagnose eller sykdom.
- Det er lettere å snakke om spiseforstyrrelser enn overgrep, for å si det sånn, ubehagelig tematikk kan vi bevisst og ubevisst skyve til siden. Det kan også være at fagfolk beskytter seg selv mot ubearbeidede opplevelser i eget liv.
I boken Det vi så var et svik mot barna, skriver Thorkildsen:
«Psykiatriske diagnoser, som for eksempel ADHD, gikk igjen i Svikt og svik-rapporten. «Diagnoser som problemforflytning» ser vi også i saken til Marie, og i saken til Christoffer Kihle Gjerstad – åtteåringen som til slutt ble slått i hjel av stefaren sin, men hvor fagfolkene rundt stort sett hadde blikket stivt festet på ADHD-diagnosen og medisineringen. De forsto ikke hva som skjedde – før det var for seint.»
- Alle diagnoser på barn kan i utgangspunktet virke som «problemforflytninger» dersom man ikke har undersøkt godt nok hva som kan være kilden til symptomene. Slik sett kan man si at trenden innen velferdsstaten med økt vekt på diagnoser setter tabukulturen i system, advarer hun.
I tillegg er det jo slik, sier Thorkildsen, at et barn med utfordringer på sin side kan utfordre sine omgivelser og med det gjøre seg utsatt for reaksjoner som en tabubelagte å snakke om.
- Det er alltid vanskelig for et barn å fortelle om ting som er farlig. Det gjør de i alle fall ikke med noen de møter 45 minutter en gang i uka. Derfor må vi være forsiktige med medisinering, advarer Thorkildsen.
Den såkalte «Christoffer-saken» betegnes av mange som et vannskille i debatten når traumer og ADHD skal diskuteres. Dette var en barnemishandlingssak, hvor 8 år gamle Christoffer Kihle Gjerstad ble mishandlet og til slutt drept av sin stefar i 2005. Hva lærte vi av denne saken?
Stefaren fikk åtte års fengsel. Stefaren og Christoffers mor mener dødsfallet skyltes ADHD-diagnosen og selvskading. Moren ble i 2012 fratatt omsorgen for to yngre barn med samme mann, på grunn av omsorgssvikt. Året etter ble hun dømt til ett år og seks måneders betinget fengsel for ikke å ha grepet inn i mishandlingen av Christoffer.
- Noe av utfordringen har historisk sett vært at veldig mange foreldre med barn med ADHD ble beskyldt for dårlig oppdragelse og omsorgssvikt. Det har bedret seg, men kan fortsatt være stigmatiserende, men disse problemstillingene har vært knyttet sammen lenger enn Christoffer-saken, mener psykiater Dawn Peleikis.
Noe av utfordringen kan være at barnevernet i noen tilfeller i for stor grad har søkelys på barnets mulige omsorgssvikt, uten å samtidig vektlegge medisinske diagnose(r) og deres betydning.
- Forutsatt et godt og nært samarbeide mellom BUP og barnevern, vil vurderingen av barnets atferd og fungering bli mer sammensatt, og den diagnostiske vurderingen av barnet vektlegges ved behov, mener Peleikis.
- Fungerer samarbeider mellom Barne- og ungdomspsykiatrien og Barnevernet godt nok tenker du?
- Det er veldig ulikt hvor bra samarbeidet er. Men vi er helt avhengig av at de samarbeider godt, også sammen med resten av systemet.
Hun sier at fastlegen i mange tilfeller er nøkkelen i systemet, og at oppfølging og behandling avhenger av hvordan denne følger opp. Dette er, mener hun, per i dag litt for tilfeldig.
- Folk med ADHD trenger tett oppfølging, for mange av dem sliter med å gjøre ting som kan anses litt kjedelig. De må bli heiet litt på i systemet.
URO spør Inga Marte Thorkildsen om det samme:
- Hva lærte vi av Christoffer-saken fra 2005?
- Det har jeg lurt på selv. Jon Gangdal som skrev boka om ham, har vel oppsummert med «ingenting»? Det er skremmende, at selv etter denne saken settes det oftere enn før ADHD-diagnoser på barn. For Christoffers del var det denne diagnosen som dekker over hans største utfordring i livet; stefaren hans som slo og til slutt drepte han, sier Thorkildsen.
Hun viser til sin siste bok og intervjuet i den med spesialist i psykiatri og i barne- og ungdomspsykiatri Trond Velken i Tønsberg som også er avdelingsoverlege ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) ved Sykehuset i Vestfold, hvor den da åtte år gamle Christoffer Kihle Gjerstad fikk sin ADHD-diagnose og medisinering.
I boken skriver Thorkildsen:
«Velken har lenge vært bekymret for den store økningen i ADHD-diagnostisering av barn og er også kritisk til hvordan psykiatriske diagnoser kan fungere for barn og unge. Han mener diagnosene har en tendens til å virke årsaksforklarende for alle involverte, selv om de egentlig bare er forsøk på å kategorisere observerte vansker. Årsaken til vansker plasseres påfallende ofte i barnet eller ungdommen selv, selv om det kan være viktige omstendigheter rundt vedkommende som har stor betydning.»
Videre snakker om han i boken om forholdet mellom traumer og ADHD:
«- Det blir ofte hevdet at man godt kan ha en ADHD-diagnose samtidig som vi beskriver en traumebelastning. Men ADHD-diagnosen dominerer så veldig når den først blir satt», fortsetter han.
- Det er ikke sant at vi klarer å tenke på flere ting samtidig, ikke i praksis. Det kan hende vi nå har mer systematikk rundt utspørring av barna. Men jeg tror ikke Christoffer ville ha sagt noe på et BUP-kontor, selv om han ble spurt.»
- Det er modig gjort av han å si dette, det er ikke lett for han, sier Thorkildsen i dag og legger til:
- Det Christoffer-saken burde lært oss er å utforske en situasjon sammen med barnet, der man som støtte- eller fagperson lytter nedover, og ikke forhåndsdefinerer. Vi må være ydmyke.
Marius Sjømæling mener at alle sviktet Christoffer, og at dette er det vi må ta med oss videre.
- Det groveste med den saken var at de eneste som ble stilt til ansvar var foreldrene som hadde omsorgsansvar, mens alle andre slapp for billig unna.
Sjømæling viser til at det var mange bekymringer knyttet til Christoffer, og at hans symptomer kunne være både traumer og ADHD.
- Man må tørre spørre om hvordan det står til hjemme, man må involvere søsken, besteforeldre, foreldre. Det er såpass mange likhetstrekk i hvordan dette kommer til uttrykk at man må ta en ekstra runde for å utelukke. Det er som politiarbeid der det er en mistenkt person, men arbeidet består i å prøve å utelukke denne, inntil personen eventuelt står igjen som den eneste skyldige. Hvis man står igjen med ADHD etter å ha forsøkt utelukke det og sett på alt annet, er det nok ADHD det er, sier han.
.webp)