Er en ADHD-diagnose en ADHD-diagnose?
Den siste tiden har ADHD Norge mottatt et stadig økende antall henvendelser til sekretariatet fra voksne pasienter som har blitt utredet og diagnostisert med ADHD.
For de fleste andre diagnoser er en diagnose en medisinsk konklusjon i enden av en faglig utredning, som gir en rett til videre behandling. Det finnes ingen enkeltstående test for å diagnostisere ADHD. Diagnosen baserer seg på når symptomer på hyperaktivitet, uoppmerksomhet og impulsivitet startet, hvor ofte de forekommer og hvor store problemer de skaper i hverdagen. Kriteriene for å få diagnosen ADHD krever at symptomene har vært til stede fra man var barn og at de medfører funksjonsnedsettelse på minst to livsarenaer som for eksempel i hverdag, studier og arbeidsliv. I tillegg kreves det at ikke andre tilstander som kroppslige sykdommer og plager eller andre psykiske lidelser i større grad kan forklare symptomene. Basert på resultatene fra kartleggingssamtaler, observasjoner, spørreskjemaer og eventuelle tester, vil spesialisten vurdere om pasienten oppfyller kriteriene for ADHD.
Utfordringen flere pasienter møter idag, er at det stilles spørsmål ved gyldigheten i ADHD-diagnosen som allerede har blitt stilt, og at det i møte med andre og nye behandlere stilles krav om en re-utredning, dvs en ny utredning.
Generalsekretær Gry Lunde utdyper problemstillingen slik: «Pasienter som har fått stilt ADHD-diagnose av privatpraktiserende psykiatere og som velger å søke seg til DPS for videre behandling i det offentlige, blir ofte avvist. De får beskjed om at det må en ny utredning til, som starter med en kartlegging hos fastlegen og videre henvisning til DPS. Utfordringen her er at disse pasientene ofte først har forsøkt å få en offentlig utredning. Årsaken til avslag kan være alt fra kapasitetsutfordringer i DPS, at henvisningene ikke er godt nok dokumentert eller at DPS vurderer at vanskene ikke er alvorlige nok. Pasientene får ofte beskjed om å oppsøke private utredere eller kommunen for hjelp. Per dags dato finnes det ikke et ADHD-spesifikt behandlingsløp i kommunen.
Nå ser vi også at private utredere og klinikker benytter samme praksis. Om man utredes ved en privat klinikk og deretter søker behandling hos en annen privatpraktiserende, blir man ofte møtt med en avvisning og beskjed om at ny utredning må foretas hos dem før eventuell viderebehandling kan vurderes. Det kan ikke være sånn at en diagnose har ulik gyldighet fra behandler til behandler og at pasienten ikke har noen rettigheter fordi diagnosen trekkes i tvil. Spesialisthelsetjenesten som foretar utredning av ADHD, skal følge Nasjonal faglig retningslinje for utredning, diagnostisering og behandling av ADHD, uavhengig om det er privatpraktiserende eller offentlige spesialister. Hvordan og i hvilken grad det føres tilstrekkelig tilsyn og kontroll i henhold til dette, er uklart. Slik det oppfattes i enkelte deler av systemet nå, er at ADHD er en diagnose som det er behov for å kvalitetssikre i form av en re-utredning. Dette tar opp både kapasitet og tid for behandlerne, i tillegg til at det er frustrerende for pasientene og behandling kan bli utsatt og trekke ut i tid. I verste fall kan man få et system hvor pasientene blir kasteballer i et fragmentert hjelpeapparat hvor pasientrettighetene svekkes og en ADHD-diagnose satt ett sted i systemet, ikke er en ADHD-diagnose i en annen del av systemet. Her må helsemyndighetene våkne og komme på banen!»
