Hvorfor er det så stor økning i ADHD-diagnoser?

Heidi Aase, avdelingsdirektør for barns helse og utvikling hos Folkehelseinstituttet:

‍– Hva vet vi om forekomsten av ADHD over tid?  
Vi vet noe om hvor mange som får en diagnose i ulike aldersgrupper over tid, men vi vet ikke hvor mange som reelt sett har, eller kan ha, ADHD i befolkningen. Informasjon om hvor mange som får en diagnose, kan vi hente fra Norsk pasientregister (NPR), som har data på hvem som får en diagnose i spesialisthelse-
tjenesten. Dette krever dermed at en person får henvisning til BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) eller DPS (Distriktspsykiatrisk senter – for voksne). Hvis vi vil vite noe om hvor mange i en befolkning som har symptomer og problemer tilsvarende en ADHD-diagnose, må vi gjennomføre befolkningsbaserte undersøkelser i representative befolkningsutvalg. Det er få slike undersøkelser, fordi de er krevende og kostbare å gjennomføre.

Vi har sett en økning i andelen som får ADHD-diagnose over tid, med en særlig økning i perioden gjennom pandemien. Økningen har vært størst blant jenter i slutten av tenårene og blant unge kvinner. Vi ser også en økning blant gutter i alle aldre. Det er viktig å være klar over at andre psykiske lidelser har økt i samme periode.
 

‍

‍– Hvordan kan vi forstå de siste årenes økning i henvisning og diagnostisering av ADHD?
Dette er sammensatt og har sannsynligvis flere forklaringer. Økningen blant jenter og unge kvinner kan for en del handle om økt kunnskap om ADHD blant jenter. ADHD var lenge sett på som en diagnose som i stor grad bare rammer gutter, men vi vet nå mer om hvordan ADHD kan arte seg hos jenter.  

Nedstenging av skoler og fritidstilbud og forbud mot å være sammen kan ha vært mer belastende for barn og unge med (latente eller lav-intensive) ADHD-lignende problemer i pandemien. Disse unge kan ha klart seg greit med klare rammer og rutiner i hverdagen, men da dette brast, ble det for vanskelig for mange. Utfordringer med sosial isolasjon, selvledelse i skolearbeid, mye sosiale medier og sammenligning med andre, med mer, kan ha ført til store vansker.

– Hva blir viktig for fagfeltet fremover?
Det blir viktig å forstå variasjonen i ADHD-symptomer og hvordan samfunnsendringer kan påvirke hvordan barn og unge har det. Vi trenger mer kunnskap om rutinene for utredning og diagnostisering - også i private klinikker. Videre er det viktig med kunnskap om hvordan sosiale medier påvirker unges selvforståelse og eventuelle
selvdiagnostisering.

Ikke minst trenger vi mer kunnskap om alternativer til medisinsk behandling, særlig for barn og unge.  

– Hvilke utfordringer står behandlerne i når antall henviste saker med mistanke om nevroutviklingstilstander øker?
En utfordring er at mange henviste har kunnskap om disse tilstandene og kan ønske å få en diagnose. Informasjon om kartleggingsinstrumenter og symptomlister delt i ulike fora kan påvirke de opplysningene de gir til behandler. Samtidig må vi være åpne for at det kan være reelt at disse tilstandene øker gitt de raske samfunnsendringene. Mennesker som har behandlingstrengende tilstander skal få behandling. Samtidig ser vi noen mønstre i økningen av diagnoser som vi ikke helt forstår. Her trenger vi mer kunnskap.

– Hvilke tiltak bør prioriteres?
Som sagt så skal mennesker med en behandlingstrengende tilstand få tilgjengelig behandling. Dette betyr ofte medisiner. Men vi bør også styrke tilgangen på ikke-medikamentelle tiltak, som psykoedukasjon og ulike psykososiale tiltak. Tiltak som å se på utsatt skolestart for barn som ikke er klare, kan hjelpe noen.  

Mats Fredriksen, psykologspesialist innen nevrologi og psykiatri:

– Hvordan kan vi forstå de siste årenes økning i henvisning og diagnostisering av ADHD?
Mulige forklaringer/faktorer (ref. FHI): Økningen blant jenter og unge kvinner kan dels ha sammenheng med økt fokus om uoppmerksom type ADHD, endring i diagnosekriterier (DSM-5, som kom i 2013) og gradvis implementering av denne i spesialisthelsetjenesten, der alder for debut av ADHD-symptomer ble flyttet fra 7 til 12 års alder, og det ble mer anerkjent at jenter og kvinner kunne ha mindre hyperaktivitet-impulsivitet, eller et noe annet uttrykk av ADHD-symptomene. Samme tendens til økning av andelen jenter og unge kvinner sees i Danmark og Sverige.

Økningen i ADHD blant de unge faller noe sammen med økningen av selvrapporterte psykiske plager. FHI peker på flere forhold, som at det har vært en økning i selvrapporterte psykiske plager blant ungdom og unge voksne, spesielt for tenåringsjenter. Videre har flere barn og unge vært i kontakt med primær- og spesialisthelsetjenesten grunnet psykiske problemer. Tilsvarende økninger er påvist i flere vestlige land (Bor et al., 2014; Collishaw, 2015), inkludert nordiske
(Dalman et al., 2022; Mishina et al., 2018). Det er noe uavklart om økning i selvrapporterte psykiske plager representerer en reell forverring av den psykiske helsen hos de unge, eller om det er andre forklaringer. Det er mulig at de unges terskel for å anse noe som plagsomt eller et problem, er redusert over tid. Videre at åpenhet om psykiske problemer har økt. De unges forhold til egen psykisk helse og språklige uttrykk for dette kan være i endring, og sånn at spørsmål om psykiske plager forstås annerledes i dag enn tidligere. Dersom økningen blant unge i selvrapporterte psykiske plager faktisk reflekterer en forverring av den psykiske helsen, er det også flere faktorer som er nevnt (FHI). Det kan være mer ugunstig fokus på kropp og utseende, endringer i forventninger til skoleprestasjoner og endringer i bruk av rusmidler (Sletten & Bakken, 2016). En norsk longitudinell undersøkelse viste at økningen i psykiske plager var assosiert med bruk av cannabis, spiseforstyrrelser og negativt syn på egen kropp (von Soest & Wichstrøm, 2014). Det er også foreslått at bruk av sosiale medier kan være relatert til økt forekomst eller rapportering av psykiske plager. Noen studier kan indikere en svak, men mulig assosiasjon. Andre trender som sammenfaller i tid, er redusert skoletrivsel og motivasjon, ensomhet og økte fysiske helseplager.

Og det er pekt på søvnmangel blant unge, en norsk studie av ungdommer fant at 84 prosent hadde mindre søvn enn anbefalt (Saxvig et al., 2021). En annen norsk studie har vist at lite søvn i barnealder var relatert til høyere forekomst av psykiske vansker to år senere (Ranum et al., 2019).

Det nevnes også korona-pandemien og isolasjon og nedstengning av skoler i en periode. Studier har så langt konkludert med at symptomer på angst og depresjon økte under pandemien. Særlig økte den hos sårbare grupper blant barn og unge som de med allerede etablerte psykiske problemer som autismespekterforstyrrelser og ADHD. Én studie rapporterte at utfallene var størst under perioder med strenge tiltak og skolestenginger. Grad av symptomer på angst og depresjon var høyere i studier som ble gjennomført senere i pandemien.

– Hva blir viktig for fagfeltet fremover?
Det bør forskes mer på datagrunnlaget for å kunne studere undergrupper, og om noe av forklaringen kan være at de med hovedsakelig uoppmerksomhets-symptomer har blitt oppdaget tidligere nå enn før. Vi tror jo at ADHD reelt sett ikke har økt, da det ansees som en arvelig tilstand med normalfordeling i befolkningen. Det kan være at terskelen for å bli henvist og vurdert som diagnostisk tilfelle har blitt senket. Flere hypoteser i svaret over.

– Hvilke utfordringer står behandlerne i når antall henviste saker med mistanke om nevroutviklingstilstander øker?
Økt antall henvisninger belaster en allerede presset spesialisthelsetjeneste. Det er samtidig økning i flere diagnosegrupper. Det fører til at spesialisthelsetjenesten må prioritere skarpere, slik at de mest alvorlige tilfellene får behandling. Det kan gå ut over det samlede behandlingstilbudet.

– Hvilke tiltak bør prioriteres?
Lavterskeltilbud til dem med lette symptomer. Gruppetilbud rekker til flere samtidig. Korte ned forløpstidene på pasientforløpene gjør det mulig å behandle flere. Dette må avveies mot kvalitet. Digital oppfølging og e-mestringskurs kan også være tiltak som bør vurderes.

Jannicke Bruvik, nasjonalt koordinerende ombud i Pasient- og brukerombudet:

– Hvordan kan vi forstå de siste årenes økning i henvisning og diagnostisering av ADHD?
Det kan jeg ikke uttale meg om. Pasient- og brukerombudet gjør ikke medisinske vurderinger. Det kan være mange årsaker. Økt oppmerksomhet på diagnosen? Er samfunnet vårt innrettet slik at flere faller utenfor, og at man derfor leter etter en forklaring?

Vi i Pasient- og brukerombudet ser en økning av antall henvendelser av mennesker som ønsker utredning for ADHD, og vi ser en økning i antall henvendelser der personer har fått en «hurtig-diagnose» fra privat helsetjeneste og som ikke blir godkjent i det offentlige. Slike hurtige pakkeløsninger er ikke en fordel for pasientene,
for diagnostiseringen er gjort på en måte som ikke følger nasjonale retningslinjer. Dermed blir heller ikke diagnosen godkjent i det offentlige.

‍
– Hva blir viktig for fagfeltet fremover?
Dette spørsmålet er det viktig at helsetjenesten sammen med pasientene vurderer. Pasient- og brukerombudet skal veilede på regelverk og bistå ved behov for å forstå regelverk eller få sikret at besluttet regelverk følges, men vi har ikke kompetanse på hva som er beste fremgangsmåte for riktig behandling av en pasientgruppe.
Det viktigste blir kanskje å diagnostisere riktig, slik at behandlingsinnsatsen gis til de riktige pasientene.

– Hvilke utfordringer står behandlerne i når antall henviste saker med mistanke om nevroutviklingstilstander øker?
En økning i antall henvisninger vil gi høyere arbeidsbelastning i helsetjenesten. Mye kan behandles i kommunene, men utredning vil skje i spesialisthelsetjenesten. Flere områder i spesialisthelsetjenesten og kommunen må nok endre måten de arbeider på i fremtiden slik at de kan gjør mer uten at det går ut over kvaliteten.

– Hvilke tiltak bør prioriteres?
Ut fra vårt ståsted: Det viktigste blir kanskje å diagnostisere riktig, slik at behandlingsinnsatsen gis til de riktige pasientene.

I denne episoden av podkasten "Status ADHD" kan du høre psykologspesialist Kristian Køhn, fra R-BUP Øst og Sør snakke med psykolog og avdelingsdirektør hos Folkehelseinstituttet Heidi Aase og overlege ved Kronstad DPS Anne Halmøy. Temaet for podkasten er den økte forekomsten i ADHD de siste årene blant både barn, unge og voksne. Hvordan forholder vi oss til livets vanskeligheter og normalitetsbegrepet i en omskiftelig tid?