På skolen ble Mayoo lett urolig og satt og vippet på stolen, gjorde andre ting og ble ofte kastet ut av klassen og sendt på gangen
Han ble fort sint og hadde problem med språket. Han skilte seg litt ut, men det kunne ha ulike forklaringer
Mayoo Indiran mener mye kan gjøres for å informere foreldre bedre om ADHD, og spesielt foreldre med flerkulturell bakgrunn og lite norskkunnskaper
Det viktigste rådet fra Mayoo Indiran (33) til foreldre er å godta barnet som det er, med eller uten diagnose. Kontakten mellom hjem og skole er avgjørende for forståelse. Selv fikk han ADHD-diagnosen i 7. klasse. Da hadde han allerede store utfordringer på skolen.
På skolen var han interessert i noen av fagene og totalt uinteressert i andre. Da ble han urolig og satt og vippet på stolen, gjorde andre ting og ble ofte kastet ut av klassen og sendt på gangen, forteller han. I gymtimene fikk han derimot brukt noe av energien, og i friminuttene fikk han være sosial.
Hjem-skole
Vi møtes på Youngstorget, i hjertet av Oslo. Mayoo Indiran har minner fra tamilske arrangementer her som han var med på som barn. Han vokste opp på Stovner, men bor i sentrum nå.
Mayoo er kjent fra TV-programmer og realityserier, men møtet vårt handler om personen Mayoo, ikke kjendisen.
Han har ADHD. Vi spoler tilbake til tida før han fikk vite om det.
De voksne så tendenser allerede i barnehagen. Gutten var urolig, ble fort sint og hadde problem med språket. Han skilte seg litt ut, men det kunne ha ulike forklaringer. Så det skulle gå mange år før avklaringen kom.
- Jeg ble alltid kjefta på. Det er liksom minner jeg har fra den tiden, sier han og ler litt.
Hjemme var det mye det samme, men der fikk han mer rom til å være seg selv, gjøre ting på sin måte og det han fant glede i. Han lekte mye ute, spilte fotball, som han var spesielt glad i.
Foreldrene er fra Sri Lanka og var nye i Norge. De hadde også sine utfordringer med å forstå språket og samfunnet. Dessuten tenkte de at gutten bare hadde mye energi, og det var flere i familien som var energiske. De er tre brødre og en søster.
Da Mayoo fikk ADHD-diagnosen, skjønte foreldrene ikke hva det innebar. Han mener at de ikke fikk god nok informasjon tilpasset deres språkforståelse. De hadde heller ikke tolk, og informasjonen ble formidlet med et for vanskelig språk.
Mayoo Indiran mener mye kan gjøres for å informere foreldre bedre om ADHD, og spesielt foreldre med flerkulturell bakgrunn og lite norskkunnskaper.
- Jeg mener pedagogikk også bør dreie seg om hvordan man kommuniserer med foreldre om problemstillinger og utfordringer som gjelder barna deres, sier Mayoo.
Han tenker også at noen foreldre har en tendens til å forsvare sine egne barn når skolen tar opp problemer og hendelser.
- Jeg vet at foreldre kan ha vansker med å godta at det er noen utfordring med barnet deres når skolen melder ifra om det. At de ikke tror at barnet deres har gjort noe han ikke bør gjøre. Og det gjør noe med skole-hjem-samarbeidet når foreldre skal beskytte barnet sitt, sier han.
Etter selv å ha jobbet 12 år på skole har Mayoo Indiran erfart at man fortsatt har en lang vei å gå med skole-hjem-kommunikasjon.
- Det er det viktigste samarbeidet, og for at det skal lykkes, ligger ansvaret både på lærerne og foreldrene, mener Mayoo.
Han foreslår å sette av tid til slik oppfølging hver dag og at problemer bør tas opp fortløpende. Å melde fra om noe etter en uke fungerer ikke, da har barnet glemt hva som skjedde. Selv har han en historie med mye konflikt på skolen.
- Jeg hadde veldig mye sinne, som gikk ut over medelever, sier han tenksomt.
Mayoo mener sinnet kom fordi han ikke fikk til ting og ikke ble forstått. Han er opptatt av å ikke rettferdiggjøre oppførselen han hadde, men tror at med annen tilpasset undervisning kunne det vært bedre. Han synes antimobbe-program i skolen er bra, men mener det kunne vært ennå mer fokus på inkludering, det å forstå andre og vise sårbarhet. Lære barna å se mennesker for kvalitetene og verdiene deres. Det er også rådet han gir til foreldre.
- Aksept er det vi trenger i samfunnet. Hvis du aksepterer barnet ditt, hjelper du det, men bidrar også til fellesskapet, fordi da vil barnet ditt også akseptere andre.
I tillegg mener han det er viktig å unngå forventningspress, godta barnets nivå og utfordre, men ikke presse, for da blir det negativt. Ulik grad av modning spiller også inn, og elevene har forskjellig utgangspunkt.
Ungdomstid
Psykiske problemer og mental helse er helt ukjente tema for mange med flerkulturell bakgrunn, mener Mayoo. Han forteller at det ikke ble snakket om i hans oppvekst.
- Det var ikke snakk om å være psykisk sliten. Mamma og pappa var arbeidsmaskiner.
Hjemme var det ikke så mye annerledes etter at han fikk diagnosen. Han fikk medisin, men måtte passe på å ta den selv. Da han syntes kroppen reagerte rart, glemte han å ta medisinen, eller valgte det bort, og ingen fulgte opp, forteller han.
Han forventet heller ikke at foreldrene skulle ha gjort noe mer, eller handlet annerledes enn de gjorde. Han har stor forståelse for deres utfordringer på den tida, og mener at det å klandre andre bare ødelegger relasjoner.
Hva slags pedagogikk fungerte for deg?
- Jeg måtte ha en lærer som var engasjert og inkluderende, en som snakket til oss, men også med oss.
Han tror at det å spille på elevenes ulike interesser og ferdigheter er en god måte å nå dem på. Da skjer det noe aktivt, og interessen vekkes.
Etter at Mayoo hadde fått ADHD-diagnosen, tilrettela skolen ved at han ble tatt ut i egen gruppe med en assistent som skulle avlaste og ta han med på litt andre ting, og med svømming. Det siste syntes han var litt rart, som om han var en spesiell kid. Han skjønte ikke hvorfor han skulle ha mer av svømmeopplæring enn andre.
På grunn av dysleksi fikk han også, som eneste elev i klassen, egen pc gjennom Hjelpemiddelsentralen. Nysgjerrigheten for datamaskiner ble vekket og påvirket til studievalget på videregående.
Tilretteleggingen hjalp til en viss grad, men utfordringene var der utover i ungdomstiden. Han tenker tilbake på 13-14-åringen. Gutten var urolig, glad i å løpe, vise seg frem og få oppmerksomhet. Han fulgte ikke godt med og gikk glipp av ganske mye. Fraværet var høyt og karakterene lave. Han var lite bevisst på kravene som ville komme.
- Jeg gikk glipp av å lære hva livet dreier seg om. Det å bli voksen og en dag skulle betale mine egne regninger, stå på egne ben. Det hverken lærte jeg på skolen eller hjemme. Ingen forberedte meg på det.
Han er også åpen om utprøving av rus i ungdomstida. Han var 14 år første gangen han smakte alkohol. Da han ble eldre, ble han skremt av historier han hørte om rus, og ble mer bevisst på at det var viktig å være åpen og ærlig overfor foreldrene. De aksepterte ikke alt han gjorde, men da ble de i alle fall klar over hva som foregikk og bedre kjent med sønnen sin. Han mener det er viktig at foreldre ikke avviser, blir strenge eller sinte, når ungdommen kommer til dem og er åpen og ærlig.
Mayoo skulle gjerne blitt mer realitetsorientert på ungdomskolen, men han fikk en oppvåkning på videregående. Da innså han at skulle han få jobb, ville han bli vurdert etter fraværet sitt, orden og oppførsel og på karakterene han hadde. At det spilte en rolle hvem han var som person, kvalitetene og verdiene hans og hvordan han levde. Utgiftene og forpliktelsene kom også, og han lærte.
- Jeg skjønte at jeg måtte bruke ADHD-energien på en fornuftig måte.
Mayoo Indiran tok fagbrev i IKT servicefag og har jobbet 12 år som IKT-konsulent på Rommen skole, som er den samme skolen han selv gikk på. Valg av arbeidssted var bevisst. Han ville vise at han hadde skikket seg vel, og på en måte gi noe positivt tilbake til skolen. Det var formålet da han startet å jobbe der. Motivasjonen var å vise en bedre utgave av seg selv, vise at han kunne noe.
- Det som var givende med den jobben, var at all mestring jeg ikke fikk kjenne på den skolen i ti år som elev, fikk jeg kjenne på i tolv år som ansatt. Hver gang jeg hjalp noen, fikk jeg mestringsfølelse, sier Mayoo engasjert.
Han forteller også om god kontakt og fine samtaler med elevene. Erfaringene som skoleansatt har også gitt han forståelse for situasjonen skolen har og lærerne står i, med tidspress, mange oppgaver og økonomiske begrensinger.
Nå har Mayoo sagt opp jobben på Rommen skole og satser på en karriere i underholdningsbransjen.
Han holder også foredrag på blant annet skoler og fritidsklubber, om sin bakgrunn, om ADHD, mental helse, om karrieren sin og hvordan han har kommet seg videre i livet.
Hvem har æren for at det har gått bra med deg?
- Det er mange! Meg selv, foreldre, søsken og mange venner i ulike faser. Jeg har hatt mange fine vennskap som har vært med å forme meg. Det har også tilbakefallene og utfordringene jeg har hatt, de gangene det har gått feil med meg, alt det har også vært med på å forme meg, avslutter Mayoo Indiran med et smil.
Styrker karakterer i dobbel forstand
Gutter som trenger å gjøre en kraftinnsats for å klare seg godt på skolen og fullføre videregående skole, kan få hjelp på Guttas Campus, en læringsleir med fokus på faglig, sosial og personlig utvikling. Om lag 20 % av guttene som deltar, har ADHD, sier daglig leder Omar Mekki.
Guttas Campus er to læringsintensive uker med undervisning i lesing, skriving og matematikk, for 14 - 15 år gamle gutter. De som snart skal begynne i 10. klasse og få karakterer til å komme seg inn på videregående skole om ett år. Det er ikke en selvfølge for alle.
Målgruppen er gutter som av ulike grunner mangler motivasjon, eller blir hengende etter i noen fag. En del har gryende fravær, er urolige på skolen, noen har moderate sosiale vansker, og noen har begynt å få skolevegring.
- Vi har ganske mange dyslektikere også. Så det er en bredt sammensatt gruppe vi favner, sier Omar Mekki.
Unge gutter med tyngre diagnoser og lidelser innen psykiatri, eller de som har vold- eller rusproblematikk, klarer ikke Guttas Campus å hjelpe innenfor sine rammer. Disse må få hjelp på annet hold.
Guttas Campus ble etablert i 2018 og har nå leir i Oslo, Vestland og Nord-Norge, med plass til 40-50 gutter på hvert sted. Etter fem år kan de vise til svært gode resultater og effekter på de guttene som har deltatt, forteller Mekki.
- Det er veldig individuelt, men noen foreldre sier at de får hjem en ny gutt og at det varer ved lenge. Ganske mange kommer tilbake til skolen og har fått tro på at de kan få det til. De har fått ny motivasjon til å gå på skolen og ser en mening i det. Andre sier at de har fått nye arbeidsvaner, og mange sier at karakterstyrkene har hjulpet. Når de før buste ut, ble urolige eller protesterte, har de nå lært seg metoder for å roe seg ned og ta seg inn igjen.
Grunnleggende ferdigheter
Vi møter Omar Mekki på Sentralen i Oslo, der Guttas Campus nettopp har arrangert konferanse for et lydhørt og begeistret publikum. De har sett og hørt vitnesbyrd fra lærere, foreldre, og ikke minst guttene selv, om hvordan noen av dem tar kvantesprang i faglig og sosial utvikling i løpet av to læringsintense uker. Mange i salen har ansvar for å undervise nettopp slike gutter resten av skoleåret. Mekki anslår at rundt 75 % var lærere og skoleledere.
Metodikken på Guttas Campus er målrettet og tilrettelagt med fokus på lesing, skriving og regning tilpasset ulike ferdighetsnivå, forklarer Omar Mekki. Noen av elevene, som har vist stor framgang på campus, fortsetter med gode arbeidsvaner på skolen og går opp i karakterer i 10. klasse.
- De føler at de har fått en ny start og en ny giv, sier Mekki.
Mekki peker på flere forhold som spiller inn når guttene møter skolehverdagen.
På leiren er lærertettheten mye større enn i vanlig skole. Dersom guttene kommer tilbake til en lærer på 25 elever i en klasse, kan det være problematisk.
- Noen sier de faller inn i gammelt mønster. Likevel, når vi møter dem et halvt år senere, sier de at Guttas Campus har gjort en forskjell og at det er enklere nå. De har fått noen verktøy som de bruker selv, uavhengig av hva som skjer på skolen. De har lært noe om å klare seg bedre. Mens andre har hatt veldig store forbedringer, fordi skolen har fulgt opp tett.
Det langsiktige målet for Guttas Campus er å lære ungdommene å mestre livet og fullføre videregående skole.
- Det betyr så utrolig mye å fullføre videregående. Det er nesten ikke jobber for ufaglærte lenger. Selv om de ikke tar høyere utdanning, kommer de mye bedre ut i arbeidsmarkedet med fullført enn om de gir seg etter ungdomsskolen, eller etter bare ett år på videregående, sier Omar Mekki.
Det første kullet fra Guttas Campus går nå tredje året på videregående, og de aller fleste er i et utdanningsløp, enten på skolen eller som lærling. Noen få har droppet ut av videregående, men det er under landssnittet.
Guttas Campus har også en mentorordning i 10. klasse. Guttene møtes annenhver uke på mentorsentre der de repeterer arbeidet med karakterstyrkene, får hjelp til skolearbeid, spiser et måltid sammen, spiller bordtennis og biljard, og pleier det gode vennskapet fra camp. Gutter som trenger mer oppfølging, får i tillegg individuell veiledning.
Karakterstyrker
Guttas Campus jobber med å styrke guttenes personlige karakter også. Syv karakterstyrker er vektlagt i undervisningen: Selvkontroll, viljestyrke, sosial kompetanse, engasjement, takknemlighet, nysgjerrighet og optimisme.
- Å jobbe med blant annet selvkontroll og viljestyrke systematisk og strukturert er noe av det guttene setter aller høyest, sier Mekki.
Lærerne og miljøarbeiderne på Guttas Campus merker at karakterstyrking er viktig for guttenes utvikling og mestring. Det knyttes også til læreplanen. Livsmestring er blitt et uttalt fag i skolen som et tverrfaglig tema.
- Vi ser at karakterstyrkene går på personlig og sosial utvikling, og at kombinasjonen av karakterstyrker og fag er en av de viktigste suksessfaktorene i opplegget vårt, forklarer han.
Guttas Campus har plakater som blir hengt opp på veggen der trappetrinn viser utvikling. Guttene skriver seg på etter hvert som de gjennomfører oppgaver og kommer til neste trinn. Så kan man bli «dagens mann» i en av karakterstyrkene og motta ros og applaus. Med kåringer, plakater og klistremerker blir utviklingen konkret og tydelig, både for dem selv og andre.
- De kan se sine mål, og det blir lett å følge sin egen progresjon. Så vi har tett oppfølging av voksne. Når de står fast og blir urolige, kan de få hurtig hjelp og komme på sporet igjen. I tillegg har vi mye bevegelse og fysisk aktivitet. Etter en god arbeidsøkt får de løpe og blåse ut litt, før de setter seg ned og konsentrerer seg igjen, sier Mekki.
Han anslår at 20 % av guttene på campus har en ADHD-diagnose, men ser at strukturen og systemet treffer, både dem med og uten en diagnose.
- Vi er ikke så opptatt av diagnosene, vi behandler alle på samme måte. Men om vi ser at noen blir urolig, om det er med ADHD eller noe annet, så tar vi hensyn til det. Vi er mange voksne som er tett på og gir individuell veiledning.
