For Ingvild Elvestad startet et dårlig mønster med penger allerede da hun var barn.
I mange år holdt hun en fasade oppe, ingen visste at hun hadde store økonomiske problemer.
Plutselig en dag begynte hun å snakke høyt om utfordringene og nå vil hun er være en stemme for de som ikke klarer å gjøre det samme.
For Ingvild Elvestad startet et dårlig mønster med penger allerede da hun var barn. I mange år holdt hun en fasade oppe, ingen visste at hun hadde store økonomiske problemer. Plutselig en dag begynte hun å snakke høyt om utfordringene og nå vil hun være en stemme for de som ikke klarer å gjøre det samme.
– For meg begynte det dårlige forholdet til penger allerede som veldig ung. Da jeg gikk på barneskolen ble jeg mobbet og hadde et stort behov for å skaffe meg venner. Jeg begynte å stjele en 20-kroning innimellom fra mamma og pappa og kjøpte godteri for pengene etter skoletid. Da fikk jeg plutselig med meg venner hjem. Det er der jeg tror alt startet. Penger ble en dårlig ting som samtidig ga en god følelse inni meg, sier Ingvild Elvestad (33).
Slik starter praten med Ingvild. Hun har tatt et dypdykk i seg selv for å se hvordan hun kunne havne i så store økonomiske problemer at hun nå er inne i gjeldsordning.
– Jeg har alltid slitt med å betale ting. Man kan jo få regninger i posten, digitpost, e-faktura, avtalegiro, og det blir så overveldende at jeg klarer ikke å forholde meg til det. Samtidig føler man på en skam over at «alle» andre klarer noe du ikke klarer. Jeg har hatt en veldig lav selvfølelse over at jeg ikke klarer de «vanlige» tingene i livet som vi blir lært opp til, sier hun.
I mange, mange år holdt hun fasaden oppe og latet som at alt var greit, mens kaoset raste innvendig. I 2020 fikk hun ADHD-diagnosen, og det har bidratt til å forstå noen av egne mønstre og handlinger gjennom hele livet. Mer om det senere, først må vi skru tiden noen år tilbake igjen.
Ingvild vokste opp på Dovre, med flere søsken. Da hun skulle besøke søsteren sin i Trondheim og kanskje gå på shopping, kunne hun få lov til å ta ut penger fra sparekontoen sin i banken, men samtidig fikk hun alltid spørsmål om hva ting kostet og hvordan hun hadde råd til disse tingene. Da fikk hun en god følelse mens hun var shopping, men skamfølelsen tok over da spørsmålene kom.
Da hun var yngre var hun også veldig «flink pike», men egentlig konstant utslitt av å late som hun hadde det fint. Som 14-åring prøvde hun for første gang å ta sitt eget liv. Da hun var 16 år flyttet hun på hybel i Trondheim, i håp om en litt ny start 20 mil hjemmefra. Hun følte at Dovre hadde gitt henne mye motgang og var ganske «ferdig» med den bygda.
– Jeg fikk veldig lite stipend fordi mamma og pappa var gift, så etter husleie og andre utgifter hadde jeg rundt 500 kroner i måneden igjen å leve på. Jeg hadde ikke råd til busskort eller treningssenter, og kunne ikke være med på samme tingene som vennene mine. Jeg levde på brødskiver til alle måltider, samtidig som jeg hadde en trang til å bruke penger. Innimellom spurte jeg foreldrene min om hjelp, og fikk det, men jeg følte en skam rundt det også, sier hun.
Så skjedde det noe. Hun ble 18 år og fikk automatisk tilsendt et kredittkort med 10.000 kroner i kreditt.
– Jeg har aldri lært om kort på skolen, og da heller aldri lært om de voldsomme rentene som er på dem. Jeg bare fikk det i posten, slik man gjorde på den tiden. Det er litt fucka det, at du skal stå der som en 18-åring, bli voksen på dagen og ha 10.000 kroner ekstra når man har mangel fra før. Jeg begynte å bruke kredittkortet på mat. Du føler deg rik, men har også en klump i magen rundt hvordan det egentlig fungerer med et slikt kort, sier hun.
Ingvild hadde bestemt seg for å flytte hjem til Dovre for å gå lærlingtiden etter russetiden. Staheten sa at hun i alle fall ikke skulle hjem til foreldrene, så hun flyttet til naboen og leide der. Men i russetiden møtte hun også en mann, og savnet etter ham ble for stort da hun var på Dovre. Etter kort tid flyttet hun tilbake til Trondheim. Og etter like kort tid blir hun gravid.
– På det tidspunktet tror jeg at jeg hadde tatt 10.000 kroner til i kreditt på kortet. Det er mye jeg har fortrengt, for det har vært så overveldende at hjernen ikke klarer å forholde seg til alt. Men jeg husker at jeg hadde 40.000 kroner i gjeld og synes det var veldig mye. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det, men innbilte meg selv at jeg hadde kontroll. Det er jo bare en stor fornektelse at man tror det skal gå bra, forteller hun.
– Jeg pantet flasker for å ha råd til mat til babyen, uten at noen rundt meg egentlig visste om det. Det var fortsatt en fasade.
Hun ble alene med sønnen allerede fra svangerskapet. Turen gikk igjen hjem til Dovre, men denne gangen til leiligheten i bestefarens hus. En overgangsstønad på 35.000 kroner skulle dekke barnevogn og alt av utstyr til babyen. Ammingen fikk hun ikke til, og dermed kom det en ekstra utgift til morsmelkerstatning.
– Jeg pantet flasker for å ha råd til mat til babyen, uten at noen rundt meg egentlig visste om det. Det var fortsatt en fasade. Det er en periode av livet mitt jeg bare husker små glimt fra. Det eneste målet var å overleve. Men jeg husker at jeg kjøpte ting jeg ikke hadde råd til for det ga en følelse av lykke der og da, sier Ingvild.
Da sønnen var ca. ett år ønsket barnefar igjen å være en del av livet hans. Det endte med at hun flyttet tilbake til Trondheim for å slippe at sønnen skulle pendle 20 mil frem og tilbake. Foreldrene hadde kjøpt en leilighet der som hun fikk leie billig.
– Da begynte helvetet med rettssaker om barnefordeling, advokater og alt som fulgte med. På den tiden mistet jeg fullstendig kontroll over alt, og jeg ser at mange av utgiftene startet da, rundt 2012 og 2013, sier hun.
Hun tror en vanlig misforståelse om henne er at hun skaffer seg nye kredittkort hele tiden, men slik har det ikke vært.
– Da det som etter hvert ble mange rettssaker rundt barnefordeling startet for fullt, hadde jeg mange hundre tusen i advokatutgifter på et par år. Jeg fikk ikke betalt lege- eller tannlegeregninger, og prioriterte ingenting annet enn å betale advokaten fordi jeg kjempet for å beholde sønnen min. Det som har ført meg opp i den verste dritten er de dagligdagse tingene som eskalerte under rettssakene, og som gikk videre til inkasso. Med de rentene som er på det, har den legeregningen på noen hundre kroner blitt til mange tusen i dag. Det kan faktisk unngås, men det er jo lov å holde på sånn, sier hun.
I tillegg innrømmer hun at det ble tatt noen dårlige valg på den tiden. Ingvild kjøpte hus med sin nye kjæreste, men det hun ikke visste var at han også hadde økonomiske problemer. Han visste heller ikke om hennes.
– Jeg vet ikke hvordan det gikk til, men vi fikk altså huslån på nesten tre millioner. Da hadde jeg en formening om at alt skulle bli bra. Higet etter å skape et familieliv med felles hus, felles barn, den fine paviljongen og resten av fasadeopplegget som vi trodde at skulle gi oss lykke, var stort. Jeg brukte kredittkort til å kjøpe møbler, maling og oppussing helt til det sa stopp fordi jeg ikke fikk mer, sier hun.
To mennesker med postkasseangst, telefonangst og som ikke åpnet brev - og enda ikke visste om hverandres utfordringer var ikke noen god kombinasjon. Det endte med at huset ble tvangssolgt. Samtidig som huset ble solgt, kom det en mann på døra som skulle hente bilen hennes. Med en jobb som trafikklærer med egen bil var det stor krise.
– Da begynte hele fasaden å rakne. Stefaren til den daværende samboeren min hadde kausjonert for egenkapitalen til huset, så vi dro jo med oss han i det her. Jeg klarte ikke å se han inn i øynene for jeg ble så flau. Per dags dato har jeg fortsatt ikke snakket med ham. Jeg klarte ikke å se at vi var to om det, tenkte bare at det bare var min feil. Hele livet har jeg tenkt at alt rundt meg bare er rot, sier hun.
– Det koster mye å flytte også. Det har gått ekstremt mye penger til det og å holde fasaden oppe.
Hun vasket ut det tvangssolgte huset i kaldt vann fordi strømmen var stengt. «Hva faen gjør jeg nå?», tenkte hun. En stor utfordring når man står i økonomiske vanskeligheter er at man blir svartelistet, og dermed ikke får tegne abonnement strøm, internett eller mobil. Det er ikke lett å leie bolig. Da var hun så langt nede at hun på jobb som trafikklærer håpet at eleven skulle gjøre noe feil sånn at de krasjet, at eleven overlevde, men at hun kunne slippe.
– Da slapp jeg å gjøre det selv liksom.
Etter en liten stund tilbake i Trondheims-leiligheten som foreldrene eide, gikk turen sørover.
Ingvild fikk seg jobb som trafikklærer på Gjøvik, men når man er svartelistet blir ikke flyttingen med så blanke ark som man kanskje ønsker.
– Jeg fikk inkludert strøm og internett på den første leiligheten jeg leide, og faktisk var det det som gjorde at jeg kunne flytte inn der. Men da også var det en konstant frykt å ha nok til husleie. Jeg føler nesten det har vært en forbannelse. Samme hvor jeg har snudd meg så følger pengene meg som en dårlig venn, sier hun.
– Ironisk nok så frontkolliderte vi i 2020, ikke i forbindelse med jobb, men med pappa og sønnen min i bilen. Da fikk jeg en skikkelig «wake up call» og tenkte at jeg må ta tak i livet mitt. Samtidig ble det et traume som gjorde at det ikke var så lett å sette seg i bilen som trafikklærer.
14 dager etter kollisjonen kom Covid-19, og etter en stund fikk Ingvild et behov for å flytte nærmere familien sin. Broren hennes bodde på Lillehammer.
– Det var en slags flukt det også. Jeg brukte det for å komme unna, for hverken jeg eller sønnen min trivdes på Gjøvik. Da havnet vi i Follbu i Gausdal, og har slått oss til ro der. Jeg måtte avtale med broren min at han opprettet strøm og internett, så betalte jeg regningene i hans navn. Får du en betalingsanmerkning så er du «fucked», og er klin avhengig av andre mennesker som hjelper til. Jeg la nok ikke alle kortene på bordet for broren min da heller, men i alle fall litt. Jeg følte på presset over å klare å betale, hvis ikke ville han få purring og inkassovarsel. Det skjedde noen ganger, sier hun.
I 2020 fikk hun også endelig ADHD-diagnose. Hun hadde ikke tid til å vente på offentlig utredning, så det endte med privat utredning.
– Det er jo litt komisk at jeg valgte å bruke penger på det også. Jeg var på noen timer hos en privatpraktiserende, og jeg sjekket av på alle punktene. Jeg synes det har funket bra med medisiner, sier hun.
At hun fikk diagnosen ga henne noen svar på hvorfor hun har de mønstrene hun har.
– Å bruke penger på den måten jeg har gjort, er en form selvskading og selvdestruktivitet. Man bruker penger og får dårlig samvittighet. Konsekvenstankegangen er dårlig. Jeg er veldig følelsesstyrt, både positivt og negativt og har et voldsomt hyperfokus. Samtidig er det lite som skal til for å distrahere meg. Jeg skjønner ikke tall, så når økonomene har bedt meg sette opp et budsjett, er det helt gresk, sier hun, og fortsetter:
– Jeg er også spontan, eventyrlysten og veldig modig - noe som også kan kobles til ADHD-en. Det kan jo også få store konsekvenser. Det samme med vanskene med tilknytning og relasjoner.
Via bekjente fikk hun i 2021 mulighet til å starte en trafikkskole. Hun tente på ideen med en gang, og ADHD-en sørget for at hyperfokuset ble skrudd på. I løpet av tre måneder hadde de startet trafikkskole.
– Jeg var jo ikke ærlig med dem jeg startet med om hvordan situasjonen var heller, så alt hørtes veldig fint og flott ut, helt til vi skulle i banken og få lån. Jeg hadde hørt at så lenge jeg hadde AS, ville ikke banken ta meg som privatperson med i betraktningen, men i banken sa de at «her var det mye gammel moro». Igjen gikk jeg rett i kjelleren, men en av de bekjente lånte pengene til bil for meg. Trafikkskolen gikk kjempebra, vi solgte for en million det første året. Egoet mitt ble foret opp i skyene, men nok en gang ser jeg jo at mine mønstre fortsetter i trafikkskolen. Da jeg fikk firmakort, fikk jeg tilfredsstilt alle mine behov gjennom det, sier hun.
Etter omtrent et år begynte det å dale fordi hun ikke synes det var gøy lenger.
– Å sette meg til å jobbe 150 prosent som trafikklærer, være økonomiansvarlig og hele tiden kjempe for å få inn penger og selge - det sier seg selv at det går til helvete. Jeg var ekstremt sliten, for jeg har aldri stoppet opp for å finne ut av ting. Så det var nok den siste store greia jeg gjorde, sier hun.
Så kommer et vendepunkt. I 2023 ble Ingvild invitert til å holde et foredrag. Da var det kanskje tre mennesker som visste deler av de økonomiske problemene hennes.
– Under foredraget, som egentlig handlet om noe helt annet, så datt det med penger ut av meg. Da endret det seg til å handle om livet, penger og skam. Plutselig sto jeg foran 50 ukjente mennesker og snakket om det som den mest naturlige tingen i hele verden, sier hun.
Ingvild kontaktet God Morgen Norge etter tips fra ei i salen under foredraget. De svarte med en gang, og i løpet av tre uker satt hun på riksdekkende TV og pratet om penger som om hun aldri hadde gjort noe annet.
– Jeg fikk flere hundre tilbakemeldinger fra andre med samme utfordringer, og som også hadde prøvd å ta livet sitt på grunn av dette.
Da tenkte jeg at her er det noe jeg kan ta tak i og faktisk gå i front, for vi prater jo ikke om det. Jeg fant noe som ga meg en større mening, sier hun.
På den tiden, og i to-tre år før det, hadde hun søkt NAV om hjelp via gjeldsordning, men fikk avslag tre ganger. Etter det siste avslaget tenkte hun at det ikke var noe vits. Det ga en veldig dårlig følelse å be om hjelp og føle at man ikke blir møtt.
– Det er bra at det er strengt, men jeg synes det burde være et nettverk som fanger opp og gir tilbud når man får avslag der. Jeg trakk meg tilbake i ett år to ganger etter jeg fikk avslag og når man har mange hundre tusen i gjeld og renter på 20-30 prosent, så baller det på seg i løpet av et år.
Det endte med at hun søkte gjennom et privat firma der hun fikk god hjelp. Hun ga en fullmakt, og de hentet inn informasjonen de trengte. Hun fikk sjokk da hun så all informasjonen de hadde hentet.
– Da så jeg at det systemet her ikke er skapt for mennesker som meg, enda jeg har vært sterk. De sa at det finnes over 100 kreditorer i Norge, men ingen oversikt. Det er et kynisk system der de kjøper opp hverandres krav for å få mer i renteinntekter. Da skjønte jeg mye mer av hvorfor jeg hadde fått avslag til gjeldsordning selv om jeg trodde jeg hadde bra søknader. Det kreves blant annet at man skal forhandle med kreditorer, men hvem er det som tør å gjøre det selv? Og hvis man gjør det så får man veldig ofte en avvisning og beskjed om at de ikke har mer å gå på, men så klart har de det, sier Ingvild.
Hun måtte skrive over trafikklærer-firmaet på storebroren sin, for hun kunne ikke selv eie noe når hun skulle inn i gjeldsordningen. Litt senere bestemte de seg for å avvikle driften. I stedet for å slå seg konkurs, kjørte Ingvild på for å minske tapet. Hun tok ikke ut lønn og skulle klare seg på veldig lite.
– Likevel ble det restgjeld og lån, og siden jeg ikke hadde noe eierskap i firmaet så dro jeg nok en gang med meg andre ned i den økonomiske gjørma.
Siden hun ikke tok ut lønn, fikk hun heller ikke sykepenger da hun ble sykemeldt som en følge av alt som hadde skjedd.
Alt dette skjer samtidig som hun er i aviser og får oppmerksomhet for å stå frem med sine økonomiske problemer. Hun la alt på is for å stable seg selv på beina og vente på søknaden om gjeldsordningen. Etter enda en rettssak fordi to av kreditorene satt seg på bakbeina, ble den innvilget. Vanligvis skal man gjennom gjeldsordning betale det man kan i fem år, mens Ingvild sin endte på seks år. Etter den ble innvilget måtte hun i møte med Namsmannen.
– Det er jo noe med dét systemet som heller ikke funker, for da får du en perm i hånda og «et lykke til videre». Jeg mener at alt egentlig handler om mine mønster og min grunnmur i livet, det er veldig psykisk. Når man har de utfordringene jeg har, som jeg tror mange med ADHD kan kjenne seg igjen i, stoler jeg ikke engang selv på at jeg klarer det. Det er en veldig lav andel som får gjeldsordning som faktisk klarer å gjennomføre. Jeg har jobbet masse med selvutvikling, gått i terapi og jobber med mine egne mønstre hver dag, men sliter likevel med å gjennomføre. Du får én sjanse, én perm. Så jeg skjønner at det er mange som ikke klarer det, sier hun.
Dét og selvmordforebygging har blitt hennes hjertesaker.
– Jeg tror det er veldig mange med gjeldsproblemer som tar selvmord. Det finnes mange tiltak innen selvmordsforebygging, men gjeld er ikke en av dem. Alle jeg har snakket med den siste tiden med lignende problemer, har sagt at de enten har tenkt på eller prøvd å ta livet sitt på grunn av gjeld. Det er noe som må frem i lyset og vi må tørre å prate om det. Hvis jeg kan bidra til å hjelpe eller redde noen få mennesker, er det verdt det. Penger har så mye makt i samfunnet. Det er en form for lykke og identitet, sier hun.
I løpet av oktober kommer boken hennes «Den siste skam» ut. Det er en kombinasjon av en åpen og ærlig selvbiografi og en selvhjelpsbok med refleksjonsspørsmål.
– Jeg skriver litt om ADHD, om selvmord, mønster og identitet og ulike kort man kan bli tildelt i livet. Håpet er at boka kan bidra til at man føler seg mindre alene, samme hva slags skam man sitter med. Den heter jo «Den siste skam», og det er litt fordi jeg har en formening om at vi begynner å bli flinkere til å prate om overgrep, vold og andre ting som er skambelagt, men fortsatt ikke om penger. Vi snakker om penger som en stor verdi kun når det går bra. Så jeg føler det er den siste skammen vi skal prate om, sier Ingvild.
Skrivingen har alltid vært terapi for henne. Når det har vært som mørkest har hun lagret tekster på telefonen sin. Sammen med promotering av boken, som gis ut via Motivasjonshuset, holder hun foredrag og jobber som BPA.
– Jeg føler jeg er på vei til noe. Det jeg vet er at jeg aldri skal ha noen A4-jobb. Det er viktig å finne noe som funker for seg selv, sier hun.
Ingvild har begynt å våkne ordentlig til live igjen. Hun har også noen gode råd til de som er i samme situasjon som henne:
