Norges første danseforestilling om ADHD

Som 20-åring oppdaget Yaniv Cohen dansen for fullt. Da var han fitnessinstruktør i hæren i hjemlandet Israel og møtte mange fra større byer enn han selv var oppvokst i.

– Jeg visste ingenting om dans da, men de fortalte meg om ulike steder jeg burde gå for å se og lære mer om dans. Jeg begynte å ta dansetimer i Tel Aviv, sier Yaniv.

Og siden er det dansen som har fulgt ham videre i livet. Yaniv fikk jobb i en dansegruppe og gjorde 2-3 prosjekter i Israel før han endte opp med å ha forestillinger i Danmark, Island, Belgia og Norge.

– Jeg har bodd i Norge i 20 år nå, så det er her jeg har danset mest, sier han.

Må være i bevegelse

ADHD-diagnosen fikk han i starten av 30-årene. Han og samboeren snakket om at de ønsket å få barn, og det fikk han til å ta avgjørelsen om en utredning han hadde tenkt på lenge.

Jeg må bevege meg hele tiden

– Jeg ville være en god og tilstedeværende far, men jeg har alltid hatt utfordringer med oppmerksomhet og konsentrasjon. Og jeg må bevege meg hele tiden, sier han.

Broren hans tok han med til en spesialist i hjemlandet da han var 16 år. Det var ikke spesielt for ADHD, men for konsentrasjonsvanskene. Legen der mente at det ikke var noe å gjøre med.

– Mange av vennene mine trodde jeg var på autismespekteret, for jeg zoomet ut av samtaler hele tiden og kunne bli veldig fokusert på en spesifikk ting, sier Yaniv.

Utredningen i Norge viste at han hadde rett i mistanken om at det kunne være ADHD. Han fikk medisiner som har hjulpet med konsentrasjonen. Å bevege seg hele tiden, er derimot noe medisinene ikke har hjulpet med.

– Jeg har vært veldig aktiv helt siden jeg var baby. I voksen alder har jeg drevet mye med klatring i tillegg til dans. Jeg er blitt vant til å bevege meg mye og er veldig glad i å bruke kroppen gjennom trening, forteller han.

Følte seg utenfor i Norge

I oppveksten følte han at han ikke skilte seg spesielt mye ut. Alle i Midtøsten er høylytte, forteller han.

– Jeg følte meg ikke så rar der. Hele Midtøsten er som et ADHD-sted – høyt, direkte, impulsivt og stadig i bevegelse. Hyperaktivitet og impulsivitet ble ikke sett på som noe spesielt, det var bare en del av den daglige støyen.

Da han kom til Norge fikk han merke kulturforskjellene på kroppen. Yaniv synes det var vanskelig å oppfatte de sosiale kodene i sitt nye hjemland.

– Da jeg kom til Norge, skjønte jeg hvor annerledes liv og samfunn fungerte. Jeg opplever at folk i Norge helst unngår å skille seg ut. Kulturen verdsetter ro, likhet og konformitet. For oss med ADHD kan det føles som å stå på utsiden av et system som ikke er laget for oss. Jeg tror at det å vokse opp i det norske samfunnet er mer utfordrende for ungdom med ADHD enn å vokse opp i Midtøsten, sier han.

Som professor tok det ham lang tid å skjønne hvor direkte han kunne være mot studentene sine. Han snakker en blanding av norsk og engelsk. På skolen underviser han i engelsk. Da en av elevene hans hørte han da han snakket norsk, utbrøt hun: «Du høres jo snill ut på norsk!».

– Jeg ser på når de danser og sier det jeg ser. Så forventer jeg at alle studentene skal gjøre noe med det jeg sier. Etter å ha fått noen tilbakemeldinger forsto jeg at jeg kunne oppfattes som aggressiv, og det var aldri intensjonen min. I løpet av de årene jeg har vært lærer har jeg måttet justere måten jeg underviser på flere ganger og må tenke meg om før jeg snakker, sier Yaniv.

ADHD Norges digitale magasin.

Støtt vårt arbeid ved å bli medlem.

Det tok ham lang tid å forstå hva som skulle til for at han selv skulle få en god opplevelse på danseforestillinger. Etter hvert har han kommet frem til at det må være en «immersive experience». At danserne går rundt i salen og at han får være tett på.

– At jeg kan se ansiktene og innsatsen de legge i det gir meg veldig mye. Det har jeg også fokus på i min forestilling, sier han.

Som et dyr i bur

Forestillingen han nå er i gang med å vise frem har fått navnet «I work with the potential that I might be a DOG», og er den mest personlige soloforestillingen han har laget til nå. ADHD og hyperaktivitet er temaet.

– Å føle seg som et dyr i bur, er slik jeg vil beskrive det sosiale presset om å temme min naturlige entusiasme og hyperaktivitet. Hunden ble domestisert ved at dens ville atferd ble holdt i sjakk av menneskene som tok kontroll over den. Å erkjenne at jeg kanskje er en «tam hund» er en frigjørende inngang til å utforske hypertendensene mine innenfor dansens rammer, forteller han.

Ideen til akkurat denne forestillingen kom mens han tok en mastergrad i koreografi ved Kunsthøgskolen i Oslo for ikke så lenge siden. Han var ikke sikker på hva han ønsket å fokusere på i masteroppgaven sin, og opplevde teorien, lesingen og skrivingen som et mareritt.

– Det var masse frustrasjon, og jeg følte meg som en 16-åring igjen da jeg arbeidet med det.

Han bestemte seg for å gjøre noe som passer hvordan han selv vil gjøre det, i stedet for hva som passet skolen best. Da dykket han ned i erfaringene med sin egen ADHD og brukte det som tema. Yaniv har også tidligere brukt ADHD og nevrodiversitet som en del av kunstnerskapet sitt.

Premieren på Dansens Hus i november ble fort utsolgt. Det er mange som er interessert i å se forestillingen. Han har også forestillinger i Trondheim, og ønsker å turnere mer med «I work with the potential that I might be a DOG».

Treffer et annet publikum

«Hva er jeg? Hva er ADHD?» er to sentrale spørsmål i forestillingen. Han snakker om hyperaktiviteten og viser gjennom dansen hvordan han opplever den. Publikum får også et godt innblikk i hvordan uoppmerksomheten til ADHD kan oppleves.

– Du får oppleve ADHD gjennom flere elementer innen scenekunsten, sier Yaniv.

Med denne tematikken håper han å nå et større publikum enn det «vanlige» publikummet på danseforestillinger.

– Jeg ønsker å treffe folk som har ADHD eller som kjenner folk som har denne diagnosen og ønsker å forstå det bedre, sier han.

Han har laget et intrikat system som gjør at han ikke trenger å huske rekkefølgen på tingene han skal si og gjøre. På den måten kan han bruke styrkene ADHD-en hans gir ham i stedet for å fokusere på å huske et manus.

Yaniv er veldig åpen om seg selv og sin ADHD. Det gjør det lettere for menneskene rundt å forstå ham.

– ADHD er spekter. De tingene jeg snakker om at er utfordrende for meg kan være utfordrende for dem uten diagnosen også, men på en annen måte. Gjennom å være åpen kan jeg oppklare misforståelser og forklare hvordan disse utfordringene påvirker meg, sier Yaniv.

‍