Adrian Sellevoll – reality- og TV-kjendis, musiker, artist og venn av Märtha Louise og Durek Verrett – ble utredet for ADHD mens han gikk i barnehagen.
Adrian har i flere år selvmedisinert seg med med alkohol og andre ting, nå har han vært rusfri i to år.
Det har gjort han mer produktiv og "bærekraftig".
Adrian Sellevoll selvmedisinerte seg med alkohol og andre ting. Det er han ferdig med.
Adrian Sellevoll – reality- og TV-kjendis, musiker, artist og venn av Märtha Louise og Durek Verrett – ble utredet for ADHD mens han gikk i barnehagen. Han ble satt på Ritalin i første klasse. Som 15-åring kuttet han ut medisinene. Nå har han vært rusfri i snart to år og fått et mye bedre forhold til mamma Veronica Amundsen og sin lille- og halvbror Noah Amundsen Sellevoll.
- Han har selvmedisinert seg med alkohol og andre ting. Det har vært veldig krevende. Heldigvis har det endret seg. Han har vært knallflink. Det beste med det, er at vi har fått mye bedre kontakt. Før var forholdet vårt anstrengt, sier mamma Veronica.
Hun er moren til Adrian (26) og Noah (19), som har forskjellige fedre. Noahs far Børge har imidlertid også vært som enn far for Adrian siden han var noen måneder gammel. Veronica, som har jobbet i kriminalomsorgen i 18 år, forteller over telefon fra hjembyen Bergen at deres to sønner er vidt forskjellige typer. Adrian har alltid vært kreativ og musisk, Noah er fokusert og strukturert. Sist sommer holdt han som leder for AUF Vestland tale ved minnestøtten for 22. juli på Stranda skule i Øygarden.
Noen dager senere sitter Veronica i baksetet i en sølvgrå Rolls-Royce Ghost på E6 på vei inn fra Gardermoen til Oslo.
Hennes eldste sønn Adrian sitter i førersetet, hennes yngste – Noah – ved siden av henne, bak UROs journalist i passasjersetet. Noah har mobiltelefonen til ladning, hun har et glass sjampanje i hånden. Det er mandag formiddag, noen dager før Adrian etter planen skal gå om bord i en seilbåt i Malaga – eller kanskje er det Gibraltar. Den skal ta ham og seks-syv andre personer til den tidligere portugisiske republikken Kapp Verde ved Afrikas vestkyst. Seilasen inngår i Adrians prosjekt i samarbeid med Mental Helse Ungdom, kalt «Dypdykk».
Dette – luksusbilen, mammas sjampanje, URO i passasjersetet, Adrian med hvit strikkelue bak rattet og «You’re Beautiful» med James Blunt som bakgrunnsmusikk (og to-tre telefonanrop fra Adrians nye kjæreste) – og mer, krever en forklaring.
Den kommer her:
Adrian skal møte URO til intervju om sin ADHD-diagnose og heftige bruk av rusmidler i en kafe i det vestkanthippe hotellkomplekset Sommerro ved Solli Plass andre mandag i november. I løpet av 36 minutter etter avtalt møtetidspunkt har han ringt URO fire ganger, den siste med beskjed om at han står og venter ved «Palace Grill», med motoren i gang og Noah – som han har plukket opp ved Røa - i baksetet.
En misforståelse. «Lost in translation». Det er foranledningen til at han nå spør om enkleste vei til Gardermoen, der han – det vil si vi – skal hente mamma. Veronica har kommet med fly fra Bergen for å bo hos Adrian på Frogner i hovedstaden et par dager. Adrian har «trodd» at mamma hadde fortalt URO om dette, og så hadde han (litt) glemt at han samtidig hadde en avtale om intervju – som selvsagt like godt kan foretas i hundre mot Oslo Airport.
I den sammenheng er det verd å nevne at Adrians førerkort er rykende ferskt. Det er fire dager siden han tok oppkjøringen i Tønsberg, der han tidligere har bodd. Hans mange år på fylla skal ikke ha skylda for at han først to måneder før han skal fylle 27 har kreket seg til å ta lappen. Det er puggingen av teori som har stått i veien. Det er ikke hans beste øvelse.
Det er også verd å nevne at dagens «hente mamma»-farkost ikke er hans. Han har fått låne den av en kompis. Det skulle ha vært en Ferrari. Men den måtte på verksted.
Adrian svinger inn i lommen for korttidsparkering ved avgangshallen på Gardermoen, mens Noah spretter sjampanjen for å ære mamma og Adrian spretter ut for å filme seansen – og med stor sannsynlighet publisere den i sosiale medier.
Konflikter i barnehagen, rus, høyrisikoatferd, hypokondri og paranoia. Det er stikkordene Adrian blir forelagt for å komme i gang med samtalen om hans «all in»-liv i sus og dus og rus – og ADHD som bagasje - i det han tar peiling mot nord og Oslotunnelens dyp; med en hund og «Lost boy» tatovert på høyre håndbak lett hvilende mot rattet (på brystet har han tatovert navnene til sine nærmeste venner).
Han er ikke vanskelig å be.
- Vi kan starte med barnehagen. Jeg husker litt. Jeg gikk i en barnehage der det var en veldig lang trapp opp til grinden og gjerdet. Hellebakken barnehage (nå Solbakken) i Ytre Sandviken i Bergen. Og der – husker du de røde trehjulssyklene som alltid var i barnehagene? Jeg var en som fant på mye faenskap. Ingen i barnehagen trodde noen kunne åpne den porten. Det kunne jeg. Jeg åpnet den, syklet ned – det var sånn 43 trappetrinn: Bam, bam, bam, klask ned der. Jeg fikk slått ut fortannen. Den falt ikke ut, den døde og ble grønn. Det var en melketann, så det gikk jo fint, minnes Adrian.
Veronica forteller at han var i mange konflikter i barnehagen. Verbale som regel, ikke fysiske. Adrian hevder at han ikke husker noe særlig av det, «bare» at han klippet en jevnaldrende i fingeren med en saks fordi «jeg ble sur eller noe». Han husker på den annen side at mamma ikke hadde lappen den gangen, og at det var mormor som i sin røde Toyota Corolla kom for å hente ham.
- Hun hadde alltid lagt en Vestlandslefse til meg i askebegeret i bilen. Det var høydepunktet på dagen. Så var det pappa, faren til lillebroren min, Børge. Han jobbet i Tine på den tiden og kom innom barnehagen for å levere melkeprodukter, og da ble jeg så glad og løp mot grinden, skled og knekte nesten alle fingrene inni gjerdet. Jeg tror åtte av ti fingre røk. Jeg fikk gipset begge hendene.
Veronica sier at Adrian var kvikk, han lærte fort, snakket tydelig og var glad. Hun sier at han var «en drøm av et barn». Var det en drøm for Adrian å være barn? Han sier han alltid har vært veldig naiv og tror av den grunn at han aldri har lagt merke til om noen i oppveksten forsøkte å mobbe ham. Han møtte eventuelt forsøkene på det med avvæpnende latter: «He he, prøv å kaste snøball i trynet mitt, liksom.»
- Vi hadde «dynke-ring» på barneskolen. Det var bare 7. klasse som hadde lov til å dynke. Da prøvde jeg å slå skolerekorden i å bli dynket flest ganger i løpet av et friminutt. Det ble 111 ganger. Jeg har aldri hatt følelsen av å være utstøtt, sier han.
Han brydde seg angivelig heller ikke da bytte av bosted og skole, fra sentrum til «bøgda», medførte at hans nye medelever lurte på hvem raringen med nagler, langt hår og svarte klær var.
- Du gikk i svarte klær?
- Ja, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg hadde det. Jeg har skiftet klesstil så enormt mange ganger, svarer han.
Veronica skjønte etter samtaler med pedagogene i barnehagen og venninner med barn i samme alder som Adrian, at han ikke var som de andre barna. Han var uredd og «stupte ut i det», åpenbart uten å ane konsekvensene. Veronica forteller også at hun hadde en del kunnskap og var oppdatert på atferdsforstyrrelser hos barn. Da Adrian var fire-fem år gammel ble han observert, som det heter, av personale fra PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste) i barnehagen og hjemme hos familien Amundsen Sellevoll.
Det var på den tiden det ifølge professor Jan Haavik, en pioner når det gjelder forskning på ADHD i Norge, generelt var mindre kunnskap om ADHD i Norge. Det var imidlertid en ganske etablert og mindre kontroversiell diagnose i barne- og ungdomspsykiatrien.
Adrian, født 21. januar 1998, fikk diagnosen da han var drøyt seks år gammel. Fra han gikk i første klasse ble han medisinert med Ritalin «på skoledagene» for at han skulle roe seg ned i klasseværelset.
- Moren din sier at du var glad i Lego. Men mer glad i å rive Lego ned, enn å bygge opp Lego?
- Ja, jeg var glad i å rive ned, men også glad i Lego. Det var veldig bra for meg med ADHD. Jeg kunne sitte og putle med det. Vi var i Danmark et år med hele familien. Da falt jeg fra en hems i huset vi leide. Den var tre og en halv meter høy. Jeg lå på sykehuset i flere dager, sov i flere dager og våknet gul, blå og lilla i hele trynet. Da kjøpte familien Lego til meg, og så bygde jeg Lego hele ferien.
Adrian husker derimot ikke at han i et intervju med VG i forbindelse med sin deltagelse i «71 grader nord: Norges tøffeste kjendis» uttalte «Jeg er en villbasse. Jeg er som en liten hund.» Uansett. Hva kan han ha ment med det; at humøret og «uttrykket» hans kan variere veldig mye?
Jeg liker å være litt på kanten og vågal, at ting er sykt.
Før han svarer på det spørsmålet, gis han anledning til å forklare hva «svak impulskontroll» innebærer for hans del:
- Du ser jo hva vi sitter i nå (en Rolls Royce Ghost 2012-modell er til salgs for 1,5 mill. på Finn). Jeg digger ting som er gøy, som er annerledes. Jeg liker å være litt på kanten og vågal, at ting er sykt. Det har jeg alltid gjort, sier han og nevner i samme åndedrag «en bitte liten pocket bike» som gikk i 110 og bråkte så inn i helvete.
Villbassen og den lille hunden:
- Humørsvingningene, det spørs på dagsformen. Jeg kan være veldig gretten på morgenen. Det kan være slik at jeg først langt ut på kvelden begynner å fungere. Jeg jobber best om natten, selv om jeg liker å stå opp tidlig. Jeg elsker å stå opp tidlig, for da føler jeg meg voksen. Men så klarer jeg ikke å få hodet mitt til å fungere helt.
(Her kan smettes inn at det er noen måneder siden albumet hans «Velkommen til voksenlivet» skulle være klart («16 låter. Et personlig album. Veldig følsomt».) Utgivelsen er utsatt til neste år. Da kan det til gjengjeld hende det kommer to Adrian Sellevoll-album.)
- Og så bruker jeg ikke medisiner heller, ikke sant, påpeker han.
På spørsmål om når han står opp, svarer han mellom åtte og 10 så å si hver dag. Livet hans har begynt å komme på stell. Frem til februar for to år siden, da han var «på fylla hver dag», sto han ikke opp før i to-tre-fire-tiden.
Adrian bestemte seg for å slutte med medisiner mot ADHD da han var 15 år gammel.
- Det klarer jeg ikke. Jeg klarer ikke å ha rutiner på piller og sånt, sier han.
Så var det Ritalin-pillen som han innimellom lurte mamma til å tro at han tok, men som han i virkeligheten dyttet under tunga, stakk ned i lomma i et ubevoktet øyeblikk og kastet på vei til bussen.
Den viktigste grunnen til «medisin, nei takk», setter Veronica ord på slik:
- Den ga god effekt med en gang, men han ble som en slags zombie, viste ikke glede, gikk kraftig ned i vekt og ble helt stille.
Adrian:
- Hun syntes jo det (at den ga god effekt) fordi jeg holdt kjeft. Men jeg var som i et skall jeg ikke ville være i. Jeg ble en zombie-gutt. Spiste ikke og ble tynn som et juletre fra Nordmarka, uten kvister. Frem til 2018 veide jeg under 60 kilo.
Han plasserer en porsjon snus under leppen, spør hvor langt det er igjen til Gardermoen og om Noah har kontroll på mammas ankomst og hvor hun skal plukkes opp.
Kjæresten ringer igjen. Det er mye som skjer, men Adrian er en bemerkelsesverdig stødig sjåfør.
- Jeg har alltid vært opptatt av at folk ikke skal oppfatte meg som dum, sier han så.
Han tillegger at det var fordi han visste han «hadde mye å by på». Kanskje med unntak av bak skrivebøkene, som han uttrykker det. I motsetning til «min lillebror», som er veldig kløktig med høye karakter og slikt.
Jeg meldte meg til ulike verv for å bevise for meg selv og andre at jeg ikke var en idiot.
- Jeg meldte meg til ulike verv for å bevise for meg selv og andre at jeg ikke var en idiot. Dum som et brød, at jeg ikke kunne noen ting, sier han.
Adrian rader opp en verv-rekke lang som en kjedelig skoletime: Elevrådsrepresentant i 8. klasse, det samme i niende og elevrådsleder i tiende. Samarbeidsutvalget, miljøutvalget og ungdomsrådet i kommunen. Adrian forteller at han «var veldig heldig» med lærerne sine. På ungdomsskolen ble han «sett» av en lærer på en helt annen måte enn det «vanlige» lærer gjør. Adrian ble anbefalt å ta realfag i videregående, men valgte noe praktisk – sveiser-linjen – og fikk en hissig lærervariant av den han hadde hatt på ungdomstrinnet.
- Han forsto meg, jeg forsto ham. Jeg fikk tillatelse til å forlate klasserommet hvis jeg trengte det. Ble jeg forbanna, fikk jeg også lov til å gå ut. Han hadde svart belte i judo eller noe sånt. Jeg syntes han var jævlig kul. Samtidig likte jeg ham ikke helt. Men han forsto meg, og det var deilig.
Adrian husker en episode fra klasserommet som om den skulle ha funnet sted i går. Læreren «stoppet» timen og sa at det var en person i klassen han visste det ville ordne seg for, uansett om han tok utdanning eller ikke.
- Og det er Adrian, sa han.
Han fløt på gode snittkarakterer gjennom ungdomsskolen og videregående. Han likte historie, nynorsk og å skrive – langt. Men så ble det russebuss, og da sank karakterene som stein: «Til to blank!»
Adrians karriere som artist, musiker, kjent TV-fjes og kjendis, fikk en flying start med deltagelsen i første sesong av «Ex on the Beach» i 2018. Men han vil helst ikke bli påmint «prestasjonene» som gjorde ham til gjenstand for stor oppmerksomhet i kjølvannet av den forsiktig sagt omstridte TV-realityserien. Den ga ham et stempel han aldri vil bli kvitt. Ut over det, føler han at han alltid har kommet godt ut av alle TV-programmene han har vært med på (Det siste: «Good Luck Guys»/Prime Video, Adrian og partner Aurora Gude stakk av med seieren).
Fordi han alltid er seg selv, er ærlig og følsom.
Trangen til rus har imidlertid bokstavelig talt – fatalt – vært nær ved å stoppe ham på veien hit.
Fra oppdrag som toppmodell for Armani i Milano, til konserter i helgene i Norge. Fra Firenze til oppdrag for Puma på AC Milans stadion, og gjest i Märtha Louises og Durek Verretts bryllup («Jeg har gjort alt fett. Absolutt alt.»)
Sommeren for tre og et halvt år siden klatret han, ifølge politiets første meldinger til offentligheten klokken 05.46, opp taket av Skur 5 på Bryggen i Bergen. Han tok hoppet fra cirka syv meter, og stupet ut i havnebassenget gikk fint («Fantastisk forlengs salto med bøy»).
Reprisen liknet ikke grisen. Adrian skled og snublet. Sekundet senere kittet han hodet i asfalten og kaikanten. Han pådro seg brudd i nakken og tre brudd i kjeven. Han kunne ha lidd Geir Kåre Nylands skjebne. Den tidligere MMA-utøveren ble året før lam fra brystet etter et stup fra bryggekanten ved Munchmuseet i Oslo. Adrian kjente til den ulykken da han mer eller mindre bevisst (helst det) utfordret sin skjebne.
- Jeg følte meg veldig heldig, sier han med tanke på at han ikke fikk varig mén.
Etter et kort sykehusopphold var han på bena igjen, og dro til Bodø der han spilte konsert foran mange tusen mennesker, med nakkekrave og «Helse Bergen»-antrekk. Hellet i uhellet var ikke en klar nok beskjed om at han nå måtte slutte å ruse seg.
Han flyttet til Tønsberg fordi han tenkte at det kanskje var menneskene han hadde menget seg med som var årsak til at han «havnet i slike situasjoner». Miljøbyttet førte ikke til endret livsførsel. Han fortsatte «å fyre». Det måtte enda en ulykke til: Den store porten foran «det svære» huset han leide i Tønsberg, traff ham i trynet. Klask. Han kom til seg selv liggende på isen, en finger var brekt, han gikk inn og besvimte på toppen av husets lange trapp – og falt rett til bunns.
I stedet for å oppsøke lege, dro han hjem til en kompis. Adrian tok en slurk av sjampanjen som ble servert til en boksekamp på TV, og det var dråpen:
- Da tenkte jeg at her stopper det!
Han har fundert mye på hvorfor han «deep down» sluttet å ruse seg. Svaret er først og fremst at han «måtte ta valget» etter anslagsvis å ha vært på kjøret i åtte år:
- Vil du leve eller dø? Det var enten eller for meg, tror jeg. Det er ingen mellomting.
Han trodde han ville ta ett år som edru. Da det var over, kunne han ikke – «nei» - begynne igjen. Han hadde det for bra og ville ikke være «han» igjen. Personen han ikke lenger kjente.
- På Snapchat kan du få opp «minner» for hver dag, åtte til ni år tilbake i tid. Jeg skjønner hvorfor folk var bekymret. Det var så høy sjampanjeføring og damer og narkotika. Det livet var ikke helt bærekraftig, understreker han.
- Det var et fint politikerord, sier Noah fra baksetet og ler med storebror.
- Folk med ADHD tåler som regel ikke å drikke. I alle fall ikke sprit. Med ADHD blir du dobbelt så gal av det. Derfor kan jeg ikke drikke.
Adrian Sellevoll er veldig redd for å dø. Det er et paradoks, forsterket av at redselen synes å være en konstant. Han sier at det – det at han gjør ting han åpenbart kan dø av – ikke er så farlig sammenlignet med «det indre». Han kan få ekstrem angst, og så begynner hjertet hans å dunke. Egentlig har han hjertebank hele døgnet. Med en gang han legger seg for å sove, blir det verst.
- For det første klarer jeg ikke å legge meg før to-tre-fire-tiden. Det er stille rundt meg, kjæresten min sover, jeg ligger i sengen, og så begynner hodet mitt å snakke til meg. Det stiller meg spørsmål, og jeg tenker på ting som ikke er bra å tenke på, forklarer han.
Han tror «oppriktig» at han kan ha hjerteinfarkt. Når han har vondt i hodet, spør han seg selv «shit, får jeg hjerneslag?» Kanskje er det noe som ligger der fra før, som han har pådratt seg i «den gamle perioden» sin. Kanskje det ligger og ulmer; kanskje, kanskje …
Han og mamma Veronica er overbevist om at han lider av hypokondri. De mener at hans beslutning om å slutte med ADHD-medisiner i stor grad var påvirket av innholdsfortegnelsens opplysning om forhøyet risiko for selvmord.
«Død!», slik Adrian leste den.
- Det er der jeg tror hypokondrien min startet. Jeg merker at den blir et større og større problem. Eller, det var et mye større problem da jeg ruste meg og drakk. Da forsterkes jo det. Men jeg merker det fortsatt. Jeg er ekstremt hypokonder.
- Jeg har faktisk kjøpt boken til han som har den hypokonderklinikken i Bergen. Jeg har ikke lest den ennå. Den ligger på kontoret mitt, sammen med flere bøker. Hvis det kommer noen på besøk, ser jeg liksom belest ut. Det er ofte slik at jeg kjøper en bok jeg er genuint interessert i å lese, men så stopper det der.
Ingvard Wilhelmsen har gitt ut flere bøker, i 2011 «Det er ikke mer synd på deg enn andre». Professoren etablerte allerede i 1995 Norges eneste klinikk for hypokondere.
- I 71 grader nord (2021) begynte du å grine, alt var vondt og fælt. Var det et utslag av din hypokondri?
- Ja, rett før det, da jeg jo tok mye kokain og drakk mye; fra det og til 71 grader nord der du skal klatre Norges sykeste fjell og sykle opp Geiranger. Da kan det være at du tenker «stopper hjertet mitt nå?». Skjønner du? Du vet aldri, det kan jo skje. Og så var jeg ekstremt sliten. Jeg hater å få melkesyre, men elsker å klatre og slenge meg utfor høye stup. Det er drit fett. Stå foran 40.000 mennesker og spille konsert, det går helt fint.
Noah har frem til rett før avkjøringen fra E6 til flyplassen, lyttet til Adrians svar. På spørsmål om han synes storebroren ble mer «bærekraftig» etter at han sluttet å ruse seg i februar for snart to år siden, er han klar.
- Ja, uten tvil. Det mest spesielle med forholdet mellom Adrian og meg, er at vi siden vi var barn har hatt det mest polariserte søskenforholdet du kan tenke deg. Det har vært ekstremt stor avstand mellom oss når det gjelder personlighet, atferd og interesser, mener Noah.
Adrian bryter inn:
- Han var en typisk sutreunge da han var liten. Han sladret til mamma om absolutt alt.
Noah:
- Ja, det var en veldig god kombinasjon. En sladrehank og en kødd, sier han ironisk og ler godt.
- Og så har vi vokst, og har spesielt de to siste årene kommet mye nærmere hverandre. Jeg er kanskje blitt litt mindre introvert, mer utadvendt. Adrian er blitt mer introvert og mye mer tilbaketrukken. Samtidig mer omgjengelig og enklere å være sammen med. Den tiden han har klart å komme seg vekk fra rusen og miljøet han har vært i, har vært en av de beste utviklingene i hans liv, tillegger Noah.
Til for to år siden var søskenkjærligheten mindre kjærlig. Adrian hadde forbarmet seg over lillebror og tok ham med til nyttårsfeiring på Geilo. På plass i en leid luksushytte, syntes en påseilet Adrian at Noah var ufin og «la ham i bakken». Lillebror ble satt på toget tilbake til Bergen på morgenen nyttårsaften. Det tok et par måneder før Noah tok kontakt med Adrian, som da hadde vært nykter en måned.
Adrian Sellevoll forteller at han har flere prosjekter på gang nå - i edru tilstand - enn da han var «på bæret». Da klarte han å lande prosjektene som innebar alkohol «og sånn». Det er mulig han overdriver, men han hevder det er «veldig mye enklere» å gå scenen når du (han, med andre ord) har drukket tre flasker sjampanje og en liter Hennessy. Da er du fit for fight.
Det er vanskelig, sier han, å opptre nykter, som for eksempel da han spilte foran 10.000 publikummere på Koengen i Bergen sist sommer.
- Hva er vanskelig?
- Jeg har et veldig dårlig selvbilde, tror jeg. Snakker meg selv ned når jeg ser meg i speilet. Føler at jeg ikke er god nok, at «dette» kommer til å skjære seg. Krisemaksimerer. Tenker det verste. Og så går det jævlig bra, svarer han.
Adrian sier at han nå er «keen» på de voksentingene. Han har langsiktige mål. Kjøpe leilighet i Bergen, leie den ut, få barn på et eller annet tidspunkt, hytte; få eiendom som kan gjøre livssituasjonen hans bedre.
- Takboks! Skjønner du, sier han og smiler bredt mot symbolet – kvinnen med vinger - der fremme på Rolls-Royce-panseret.
