En sønn med ADHD og spesifikke språkvansker har gjort at Tone Ilseng og mannen hennes har måttet stå i flere kamper enn mange andre foreldre.
Utestengelse og mobbing har vært en del av hverdagen til Robin (18) så lenge han kan huske.
– Hvis vi flytter så vinner mobberne, og da skjer det jo ingenting med utfordringen, sier Tone
En sønn med ADHD og spesifikke språkvansker har gjort at Tone Ilseng og mannen hennes har måttet stå i flere kamper enn mange andre foreldre. Utestengelse og mobbing har vært en del av hverdagen til Robin (18) så lenge han kan huske.
I kårboligen til en gård i landlige omgivelser på Skarnes bor familien Ilseng. Her trives de godt. Selv om skolehverdagen til Robin har ført til utfordringer, har de gjort et bevisst valg om å ikke flytte.
– Hvis vi flytter så vinner mobberne, og da skjer det jo ingenting med utfordringen.
Vi må heller anerkjenne at det er et problem og prøve å gjøre noe med det. Robin har heller aldri uttrykt noe ønske om å flytte, sier Tone.
Hun sitter i sofaen sammen med sønnen Robin (18) og datteren Allix (17). Det er 13 måneder mellom søsknene, og det er tydelig at de har et veldig nært forhold både til hverandre og til foreldrene sine. Helt siden 5. klasse har mobbing og utestengelse vært en del av hverdagen til Robin. Det har ført til at han i dag går veldig lite ut og at han ikke har venner. I oppveksten tenkte ikke Allix så mye over at broren fikk mer oppmerksomhet av foreldrene deres enn henne og at han ikke hadde venner. De senere årene har derimot senskadene begynt å vise seg.
– Jeg og Robin har alltid vært veldig nære hverandre. Jeg har alltid vært hans venn nummer én, og jeg kan fortsatt tenke mye på at Robin sitter hjemme hvis jeg er ute på kvelden med venner. Han får ikke oppleve noe sånt. Det er en stemme i hodet som forteller meg at jeg ikke fortjener å ha venner heller, sier Allix.
Vi skrur tiden litt tilbake. Robin fikk diagnosene ADHD og spesifikke språkvansker da han var åtte år. Da hadde han blitt utredet av BUP for autisme i tre år, men overlegen fikk han ikke innenfor diagnosekriteriene.
Han har tidvis gått på Ritalin, men sluttet med medisinene i 7. klasse - med unntak av en liten periode på ungdomsskolen. På barneskolen gjennomførte han ikke en eneste prøve, alt ble krøllet sammen og kastet. Det har blitt bedre med årene, men det har vært tøffe tak både på skolen og hjemme.
– Jeg gjorde ting som mamma som egentlig er helt motsatt av det man skal gjøre.
– Jeg gjorde ting som mamma som egentlig er helt motsatt av det man skal gjøre. Robin skrek, og jeg hevet stemmen tilbake. Det førte til at han skrek enda høyere, sier Tone.
De måtte lære seg å gjøre ting på en litt annen måte. Tone gikk ofte turer for å roe seg, og når hun kom tilbake hadde Robin roet seg også, slik at det var lettere å snakke om ting.
– Det hendte at vi snudde om litt og begynte med rollespill, ved at jeg begynte å oppføre meg som han. Husker du den gangen vi spilte Clash of Clans?, spør hun Robin - som nikker bekreftende.
– Nettet vårt var nede en liten stund, og du sa til meg at jeg måtte vente til det kom tilbake før jeg kunne fortsette å spille. Da satt jeg med telefonen og sa «men jeg ville spille nå, jeg». Robin sa fortsatt at jeg måtte vente. Jeg kastet telefonen i gulvet og hadde akkurat samme oppførsel som han ville hatt. Så ser han på meg og sier «mamma, nå må du ha tålmodighet», sier Tone og ler litt.
Hun tror rollespillet kan være mye av løsningen for at han skulle se sin egen oppførsel.
Mobbingen og utenforskapet startet for fullt på den lokale grendeskolen i 5. klasse.
– Han utviklet seg, men ikke på langt nær så sosialt sett som andre barn. Tok aldri initiativ til lek, men måtte bli invitert med. Satt heller på utsiden for å se samspillet og lære hvordan det fungerte. Men han ble hakkekylling, sier hun.
Mammaen til en av guttene i klassen ringte Tone en kveld og sa at sønnen hennes hadde fortalt at Robin blir mobbet av lærerne. To dager etter ble det kalt inn til foreldremøte som skulle ha klassemiljøet som agenda.
– Det så fint ut på papiret, men det viste seg at møtet kun handlet om Robin. Foreldremøtet varte i to timer, hvor jeg gråt og gråt, og prøvde å forsvare ungen min. Andre foreldre var veldig tydelige og ærlige. De mente han var farlig, sier Tone.
Dagen etter stilte hun opp på skolen sammen med Robin, og ga beskjed til rektor om at han skulle ha 100 prosent assistent. Hun gikk ikke derfra før hun hadde fått det.
– Jeg ville ikke at han skulle være i klasserommet, fordi han ifølge de andre foreldre var farlig.
Så da måtte vi skjerme dem. For Robin sin del var det nok greit, for han fikk en assistent å jobbe med alene. Jeg var hele tiden nede på skolen og sjekket at han ikke var i klasserommet med de andre, sier Tone.
Til slutt kontaktet hun PP-tjenesten fordi hun ble frustrert over situasjonen. De besluttet å tvangsflytte Robin til en annen skole i kommunen.
– Jeg følte at det var min redning, fordi den andre skolen hadde flere ressurser, sier Robin.
På skolen har de i alle år lagt mer vekt på ADHD-diagnosen enn språkvanskene. Det føler han fortsatt at de gjør, nå som han går siste året på videregående.
– Det er ikke alt av begreper jeg forstår. Senest i dag prøvde læreren å forklare noe mange ganger, men jeg opplevde at hun brukte for mange ord og for lange setninger. Jeg plukket opp litt, men glemte mye underveis mens hun forklarte. Jeg prøvde flere ganger å si at jeg ikke forstår, men det virket som hun ga litt opp. Da ble jeg sint, for jeg vil forstå, men jeg får det ikke til, sier Robin.
Det ligger mye innsats i å komme dit han er i dag. De første årene på videregående gikk han på tømrer-linjen, men nettopp fordi han har opplevd å bli satt utenfor hele livet, har han problemer med å være ute blant mennesker og kunne derfor ikke begynne som lærling.
Siden han ikke har hatt noen å være med i friminuttene, har fokuset ligget på skolearbeidet. Robin har aldri gått glipp av en eneste dag på skolen. Tone har tidligere forklart mye til han i bilder for at han skal forstå bedre. Gjennom det har han forstått at skolen er en bygning, og at bygningen ikke er farlig. Det er noen uromomenter inne på skolen som gjør at det kan være ubehagelig.
-Når det en lunsjpause gjemmer jeg meg stort sett på toalettet hele pausen.
– Stort sett består hverdagen min av å følge med i timen, og når det er kort pause sitter jeg i klasserommet eller gjemmer meg på toalettet. Så er det en ny time, og når det en lunsjpause gjemmer jeg meg stort sett på toalettet hele pausen, sier Robin, og legger til:
– Jeg hadde egentlig håpet at de i klassen jeg går i nå skulle være mer inkluderende, for jeg går i klasse med noen som er like gamle som meg og noen som er litt eldre. De som er 19 og litt over 20 ser jeg på som voksne i klassen, så jeg skulle ønske de også var litt voksne når det kommer til å ta initiativ. Å dra folk med inn i gjengen. Men det har de ikke vært flinke på, og det er jeg nok litt skuffet over.
Han er veldig tydelig på at det ikke er bare den som står utenfor sitt initiativ å bli inkludert.
– Det er mange som sier at man selv må ta ansvar for å bli inkludert, og det har de på en måte helt rett i. Samtidig ønsker man at noen andre skal ta litt initiativ. Det går an å legge merke til at det er en som føler seg stengt utenfor, og spørre om personen har lyst til å henge, sier Robin.
Familien har alltid benyttet seg av lavterskeltilbud i området der de bor. Når man er med i frivilligheten, blir ikke ensomheten til Robin like stor.
– Selv om han ikke har venner, og den sosiale biten, er han med i Metalheads Against Bullying (MAB) og Framfylkingen. Både Allix og Robin er med, så de har tryggheten med at begge er der, men likevel gjør ulike ting. Allix er med i sentralstyret, sier Tone, som selv også er aktiv i Framfylkingen og MAB. I sistnevnte holder hun foredrag og har startet en pårørendegruppe. I tillegg er hun og Allix aktive i Skeiv Ungdom.
– Det er god trening for den sosiale biten og jobbe med evnen til å være rundt mange folk. Men jeg har litt å jobbe med når det gjelder folkemengder, sier Robin.
Likevel er han tøff og blir med på ting. Faktisk har han vært med å holdt et foredrag med MAB. Det gjorde han sammen med MABs grunnlegger Leif Munkelien, som Robin beskriver som et av sine to forbilder. Det andre er Tone.
– I foredraget fortalte jeg min historie for barneskoleelever og foreldrene deres om mobbing og senskader. Jo mer de fikk høre av min historie, jo mer kunne de forstå av påvirkningen det har hatt på meg, sier Robin.
Tones dårlige samvittighet har i alle år vært Allix. Mye av oppmerksomheten og fokuset har gått til Robin, og Allix har måttet klare seg mye selv.
– Allix har nok i mange år blitt brukt som støttehjul for Robin.
– Allix har nok i mange år blitt brukt som støttehjul for Robin. Jeg ser at jeg nok har kjøpt Allix litt mer. Vipps har vært enkelt å bruke. Robin er veldig kresen på mat, godteri og drikke, så han går ikke det med, men hun kan jeg skjemme bort litt mer med nye klær eller andre ting. Hun har ikke fått så mye tid, eller hjelp til skolearbeid, men har blitt skjemt bort på andre måter, sier Tone.
Selv om de er mye sammen, har Allix også fristed nå. Hun går på kunst, design og arkitektur på videregående. Kunst har nærmest blitt en terapiform for henne. Nå går hun og Robin på skolen et stykke unna hverandre, men til neste år kan det hende det blir nærmere igjen.
Bjørn Brunborg er utdannet psykolog, og spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi. Han jobber både i BUP og med foreldreveiledning spesielt rettet mot barn med ADHD på RKBU Vest. Han har mye erfaring med ungdom med ADHD.
– Utfordringene til et barn med ADHD endrer seg ofte underveis, derfor er det viktig at jo yngre barnet er, jo tettere må man være på som voksen, slik at man følger med på utviklingen og ser hva som endrer seg når barnet blir eldre, sier Bjørn.
Når man blir ungdom, er det gjerne flere utfordringer enn bare ADHD-vanskene som gjør seg gjeldende. Det er hormoner, hensyn til utdanning, løsrivelse og kjærlighetsliv. Alt dette er omgivelser som på et tidspunkt er nytt for ungdommen.
– Foreldrene mister gjerne litt kontrollen og får ikke hjulpet barnet like mye som før. Da er det viktig å ha skapt gode rutiner og god struktur fra tidlig alder, slik at ungdommen selv kan løse utfordringene med verktøyene dere har skapt, sier han.
Bjørn mener det ikke nødvendigvis er hensiktsmessig å skille hva som er hormoner og hva som er ADHD. Det viktigste er å jobbe med å beholde den gode relasjonen.
– Det er normalt å være i opposisjon, uansett om man har ADHD eller ikke. For alle ungdommer er det viktig at foreldrene er en trygg havn de kan komme hjem til. Hvis man har betydelige ADHD-vansker, kan det være en ekstra mulighet for at de prøver noe de ikke skal eller «går på trynet» på en eller annen måte. Da er det fint å komme tilbake og møte støtte, i stedet for en «hva var det jeg sa?»-holdning, sier han.
Nettopp det har familien Ilseng hatt fokus på gjennom oppveksten til barna. Så lenge Robin og Allix er ærlige, vil de ikke få kjeft eller konsekvenser.
– Det er nok en stor del av grunnen til at jeg og Robin er såpass åpne for mamma og pappa. De kan bli skuffet, og det har de selvsagt lov til, men vi vet at så lenge vi forteller sannheten så blir de ikke sinte, sier Allix.
I ung alder er barna ofte en del av organisert idrett eller andre organiserte fritidsaktiviteter, men mange faller fra når de blir ungdommer. Bjørn mener det da gjelder å få ungdommene inn i et positivt miljø.
– Noen med ADHD har en tendens til å bli mer spenningssøkende som ungdommer, og da kan det være positivt å få et dytt i riktig retning på aktiviteter som oppfyller spenningen og som har et bra og trygt miljø, sier han.
Det er også viktig for foreldre å anerkjenne at utfordringene ikke trenger å være like på skole og på fritiden. Det er en forskjell på hvordan skoler er rustet for utfordringene som kan følge med barn og unge med ulike diagnoser, men det er uansett viktig å få til et godt samarbeid med skolen.
Barn og ungdom med ADHD-vansker kan ofte ha flere vansker i tillegg til kjernesymptomene for ADHD, slik at det for noen kan bli et komplisert bilde. Bjørn sier det er helt sentralt at det tilrettelegges godt for vanskene med hensyn til læring, men også for inkludering og tilhørighet til grupper med jevnaldrende.
– Utenforskap kan gi en betydelig ekstra byrde i oppveksten. Vennskap er viktig for alle barn og ungdommer uansett diagnoser eller vansker, sier han.
– Når man skal starte på videregående eller studere, er det viktig for ungdommene å å planlegge og velge en retning man tror vil passe godt, slik at vanskene ikke blir et for stort hinder. Noen ganger må man likevel stikke fingeren i jorda og innse at man må velge på nytt - og som foreldre støtte opp om at det er en fin løsning, legger han til.
Alt i alt er det mye som ender tilbake til det samme - nemlig relasjonen man har til ungdommen.
– Selv om barnet har blitt til ungdom og kan avvise foreldrene, må man vise at man er der og er tilgjengelige. Fortsett å ha en positiv relasjon, og ikke slipp tømmene. Man må tåle å bli avvist. Det lønner seg i lengden, sier han.
