Allerede i 8-årsalderen begynte Andreas Nordgreen å spille.
Nå, i en alder av 36 år, har han vært spillefri i snart to år.
– Jeg kommer nok til å kjenne på lysten til å spille resten av livet, sier han.
Allerede i 8-årsalderen begynte Andreas Nordgreen å spille.
Nå, i en alder av 36 år, har han vært spillefri i snart to år.
– Jeg kommer nok til å kjenne på lysten til å spille resten av livet, sier han.
Allerede i 8-årsalderen begynte Andreas Nordgreen å spille. Nå, i en alder av 36 år, har han vært spillefri i snart to år. – Jeg kommer nok til å kjenne på lysten til å spille resten av livet, sier han.
Andreas Nordgreen har en kompleks historie som innebærer både avhengighet av rus, alkohol og spill. Nå har han kommet seg ut av alle avhengighetene.
– Da jeg var rundt åtte år var jeg med mormor på bingo etter skolen hver mandag. Avhengigheten begynte nok allerede der, og de årene jeg spilte selv så var det stort sett bingo jeg gikk på, sier Andreas.
Da han var 12-13 år begynte han å røyke hasj og teste andre rusmidler. Han ruset seg mens han spilte på spillautomater rundt i Bergen sentrum.
– Det holdt jeg på med til jeg var nesten 17 år. Da var jeg på avrusning og rehabilitering og klarte å bli kvitt rusproblemet, sier han.
Spillingen ble en boble han gikk inn i for å flykte fra virkeligheten. En flukt både fra egne utfordringer og utfordringer med alkohol og spill hos nær familie.
– Avhengigheten startet for alvor da jeg vant 42.000 kr som 14-åring. Jeg synes det var enormt mye penger og følte meg som kongen på haugen. Men pengene forsvant like fort som de kom inn, sier Andreas.
Han begynte fort å bli kreativ for å få tak i penger. Andreas handlet mat for naboer og løy om at han hadde mistet vekslepengene.
– Jeg gjorde til og med buksen min møkkete for å gjøre det mer troverdig at jeg hadde falt og mistet pengene, forteller han.
Penger han vant på spill finansierte både rus og alkohol, og andre ting som han trengte der og da. Han har brent mange broer med venner og familie som han har lånt penger av. Hver gang han ble spurt om når de fikk pengene tilbake, viklet han seg inn i et nett av løgner som var vanskelig å komme ut av.
– Det er veldig stressende å prøve å huske hva man har sagt til hvem. Andreas er også åpen om at han har gjort ulovlige ting for å få tak i penger til spill.
– Jeg har omsatt alkohol og tjuvgods. Jeg har også stjålet fra kirkegjengere, ved å ta penger fra jakker og kåper de hadde hengt fra seg før de gikk inn i kirken, sier Andreas.
Han har aldri spilt på nett. Den fysiske tilhørigheten han følte til de andre som spilte var viktig. Det var mange som var i samme situasjon.
Andreas fikk ADHD-diagnosen da han var 14 år. I mange år gikk han på medisiner, men måtte slutte med dem etter et hjerneslag i 2015.
– Jeg har en genfeil som gjør at jeg har skjøre blodvegger i hodet. Det gjør at jeg ikke kan gå på ADHD-medisiner og egentlig går rundt som en tikkende bombe. Jeg kan få et nytt hjerneslag når som helst.
Han bruker derfor mye tid og energi hver eneste dag på å holde kontroll på ADHD-en.
Genfeilen og en bilulykke som førte til varige mén i form av prolapser og kroniske korsryggsmerter gjør at han er ufør. Det kan bli lange dager og spillingen fikk tiden til å gå.
Nå bruker han tiden på å gå på konserter, festivaler og skru bil. Han jobber også hardt med å bygge opp tillitsforholdet til sine tre barn igjen.
– Det er spesielt etter alkoholmisbruket at jeg har måttet bygge opp tilliten igjen. Vi hadde ingen kontakt i de fire årene jeg drakk hver dag, men nå har jeg vært edru i seks år, sier han.
Redningen for spillavhengigheten kom da en god kompis spurte om han ville bli med på et gruppemøte i Spillavhengighet Norge. Bare for å se om det var noe for ham. Det var det, og i skrivende stund er det ett år og åtte måneder siden. Det er nøyaktig like lenge siden han spilte sist.
– Jeg har tanker om å spille, men fullfører ikke tankene. Jeg har også tatovert året jeg sluttet, slik at terskelen skal bli enda høyere for å sprekke, sier Andreas.
Han har gått på møter hver uke siden han sluttet å spille, og de har blitt veldig viktige for ham. De fungerer slik at det er en gruppeleder som leder samtalen og deltakerne i gruppen snakker fritt. Det som sies på møtet blir i det rommet. Andreas har også blitt gruppeleder for en av samtalegruppene og sitter i brukerrådet i Bergen kommune på vegne av Spillavhengighet Norge.
– Det føles veldig godt å gi noe tilbake til de som har hjulpet meg, sier han.
Hør podkast om ADHD og spillavhengighet. Rolf Brumoen er klinisk sosionom ved Blå Kors sin poliklinikk. Ifølge han har problemet økt på grunn av økt tilgjengelighet:
Lill-Tove Bergmo er daglig leder i Spillavhengighet Norge - organisasjonen hun selv startet i 2002. De definerer spillavhengighet på denne måten:
– Når du spiller så mye at det går utover økonomi, venner, familie og ditt eget liv. Og når du føler det er en evig jakt etter penger og spiller så mye at det er det eneste du tenker på, sier hun.
De siste årene har de hatt ca. 1000 nye henvendelser i året. Det er tydelig at spillavhengighet er et vedvarende problem.
– Spillavhengighet er ekstremt skambelagt.
– Spillavhengighet er fortsatt ekstremt skambelagt, men samtidig merker vi at terskelen for å ta kontakt med oss er lavere enn den var før, sier hun.
Hun sier at en stor del av de spillavhengige har ADHD. Det er mange som er åpne om at de har diagnosen, og en del som er ganske sikre på at de har det, men som ikke har gått gjennom utredningen.
Da Lill-Tove startet Spillavhengighet Norge i 2002, var det først for å bruke sine egne erfaringer til å hjelpe pårørende til spillavhengige. Rett etter at hun og mannen hadde giftet seg i 2000, og mens hun var gravid med deres andre barn, oppdaget hun nemlig at mannen hadde en stor hemmelighet.
– Jeg skjønte ikke hvorfor det aldri var nok penger til mat eller andre ting i husholdningen, og han kom med stadig rare unnskyldninger rundt hvor pengene hadde blitt av. En dag satt jeg og snakket med en god venninne, og da stilte hun spørsmålet: «Er du sikker på at han ikke spiller bort pengene?», sier Lill-Tove.
Det var tydelig at mange til stadighet hadde sett mannen hennes ved spillautomater på stedet de bor på, Lyngen i Troms. Det gikk opp et lys for Lill-Tove og hun ringte mannen og ba ham komme hjem fra jobb. Mens han satt i bilen hjem fant hun frem alle konvoluttene han hadde latt være å åpne og gjemt ulike steder i huset. Der var det kreditter og regninger om hverandre.
– Han la alle kortene på bordet, og vi tok tak og fikk god hjelp av det som den gangen het Sosialhjelpen til å få et behandlingsopplegg for ham. Der var han i to uker og i helgen fikk pårørende komme. Det var utrolig viktig for oss, sier hun.
Det tok hele fem år før hun sa: Nå stoler jeg 95 prosent på deg igjen.
– Jeg måtte holde tilbake fem prosent sånn i tilfelle, sier hun.
Siden 2002 har organisasjonen vokst seg større og større. Hun har selv gått fra å være 70 prosent ufør og jobbe frivillig, til å jobbe 100 prosent og være ansatt som daglig leder. De er representert i mer eller mindre hele landet, og hovedkontoret er fortsatt på hennes hjemsted i Lyngen.
– Vi startet med pårørende, men nå jobber vi like mye med både de som er spillavhengige og pårørende. Jeg bruker min egen historie til å vise at man kan komme gjennom dette med familien og forholdet i behold, men det krever hard jobbing, sier Lill-Tove.
Når den spillavhengige legger kortene på bordet vil den personen være lettet, mens den han eller hun forteller det til blir tynget.
– Vektskåla må på et eller annet vis bli balansert igjen, og det krever kommunikasjon og tid, sier hun.
Alle som kontakter Spillavhengighet Norge blir møtt med respekt og omsorg. Hvis de ringer inn er det en operatør med fokus på å lytte som tar telefonen. Hvis innringeren ikke vil si noe, begynner de å stille spørsmål for å løsne opp i samtalen.
– Det er også en del som sender e-post, og vi svarer alle uansett. Til og med de som bare sender navnet sitt uten noe mer informasjon. Vi vet hvor tøft det er å ta den første kontakten og har ingen standardiserte svar, sier Lill-Tove.
De har fysiske og digitale grupper over hele landet, og målet er etter hvert å få den de har kontakt med over i en slik gruppe.
– Noen synes det er litt skummelt med en slik gruppe, men da bruker vi mer tid på å gjøre dem trygge på valget, sier hun.
Lill-Tove var svært aktiv i kampen med å få forbud mot spillautomater. Siden den gang har spilling på nett blitt mer og mer vanlig, og tok på mange måter over for de fysiske automatene.
– Vi merker en økning i henvendelser fra unge menn. Ofte har det startet med dataspill i ung alder, og når de blir 18 år så får de tilgang til pengespill og fortsetter med det, sier hun.
– Hva mener du er det viktigste samfunnet kan gjøre for å få bukt med problemet?
– Hjelpetilbudet må styrkes betydelig. Kompetansen må heves, og tilgjengeligheten må bedres. Mange spillavhengige etterlyser døgnbehandling, men dette eksisterer ikke i Norge. I stedet henvises de til lokale behandlingssteder, hvor kompetansen på spillavhengighet ofte er mangelfull. Lange ventetider, i noen tilfeller flere måneder, fører kun til en forverring av situasjonen og alvorlige konsekvenser for den som rammes, sier hun.
Pårørende står også ofte uten et tilpasset tilbud, til tross for at de påvirkes sterkt. De inkluderes sjeldnere enn de burde i behandlingsforløpet, selv om deres støtte og forståelse kan være avgjørende for en bærekraftig bedring.
– I tillegg til den kliniske behandlingen må lavterskeltilbud løftes fram. Mange spillavhengige og deres pårørende har stor nytte av samtalegrupper og selvhjelpsnettverk med andre som har kjent utfordringen på kroppen. Disse tilbudene har ofte langt bedre tilgjengelighet enn tradisjonelle behandlere og gir verdifull støtte i en krevende situasjon, sier Lill-Tove.
Samtidig er hun klar på at samfunnet har et ansvar for å regulere produkter som skaper avhengighet.
– Spillreklame bidrar til å rekruttere nye kunder og øker risikoen for tilbakefall blant dem som forsøker å bli spillefrie.
Bonustilbud, jackpot-kampanjer og historier om Lotto-millionærer sender ut et feilaktig budskap og er direkte triggende for dem som sliter. Forebygging må prioriteres sterkere. Spillavhengighet bør være en obligatorisk del av undervisningen i skolen, slik at unge får nødvendig kunnskap om risikoene før de eksponeres for aggressive markedsføringsstrategier, sier hun.
Sist, men ikke minst, trekker Lill-Tove frem at vi alle kan gjøre en forskjell. I stedet for å avfeie problemene med en beskjed om å «ta seg sammen», må vi lytte med forståelse og støtte dem som erkjenner at de har et problem.
– Veien ut av spillavhengighet er krevende, men med riktig hjelp og et mer ansvarlig samfunn kan flere få muligheten til en ny start.
