Kenneth Fauske var en «versting»
I mange år slet han med tungt rusbruk og en rekke fengselsopphold
Ingen forsto at Kenneth hadde ADHD og det skulle gå mange år før han fikk hjelp
Kenneth Fauske var en «versting»
I mange år slet han med tungt rusbruk og en rekke fengselsopphold
Ingen forsto at Kenneth hadde ADHD og det skulle gå mange år før han fikk hjelp
Ingen forsto at Kenneth hadde ADHD. Riktig hjelp fikk han ikke – og slett ikke i da han havnet i fengsel. Oppsiktsvekkende mange innsatte i norske fengsler har ADHD. Ingen vet helt hvor mange.
- «Nå får Kenneth ADHD-klikk igjen», sa klassekameratene mine på barneskolen. Jeg var sinna, utagerende, rev i stykker lærebøkene. Likevel skulle jeg bli nesten 30 før jeg fikk diagnosen. Hvorfor var det ingen andre enn smågutter som ante hva som var galt?»
Kenneth Fauske er solbrun og blid, vi møter ham på en rolig utekafé i idylliske Stavern. Han er blitt 34 år, livet er i vater, han har landet trygt på beina. Etter årevis med tung rusbruk, opphold i 14 fosterhjem og institusjoner, etter en rekke fengselsopphold og dommer for narkotikasalg, innbrudd, svindel, vold, ulovlige våpen. Deler av tilværelsen husker han lite av, men i tillegg til dommene kan han i dag telle opp 39 ulike bøter og sviende 200 000 straffekroner.
Skal vi kalle ham en versting? Ja, kanskje det. I mange år var han et kjent – og tildels fryktet – fjes i flere norske byer, han flyttet rundt for å klare seg, for å komme unna folk og gjeld og forpliktelser og politi. Nå har han «skværet opp», han sier han ikke lenger har noen å frykte, ingen fiender. Han har også –til slutt – fått riktig hjelp. Og altså korrekt diagnose. Likevel er han forbannet.
- Ja, jeg er forbannet. Fordi ingen underveis har sagt «Kenneth, du har et rusproblem. Du trenger hjelp.» Og fordi ingen hjalp meg, ingen forsto hva jeg trengte. Heller ikke i fengslet. Og det gjaldt ikke bare meg, vi var en gjeng som opplevde det samme. Fengslet var bare en møteplass for kjeltringer!
Ferske tall, fra juli 2023, viser at det nå er totalt 2988 innsatte i norske fengsler. (Kjønnsfordelingen er svært skjev, bare 5,7 prosent av de innsatte i dag er kvinner. Men forekomsten av psykiske diagnoser er langt høyere blant kvinnene). Påfallende mange av de innsatte har ADHD. I en større norsk undersøkelse («Forekomst av psykiske lidelser hos domfelte») anslås det at 18 prosent av de innsatte har ADHD. Tallet er basert på hva de innsatte selv rapporterer, og forekomsten betegnes som «et estimat». Undersøkelser i andre land kan tyde på at tallet er enda høyere. Forekomsten av ADHD blant rusmisbrukere kan f.eks. være 30-40 prosent. Hos nyinnsatte kvinner i norske fengsler ble andelen med ADHD-diagnose nesten doblet fra 2010 til 2019.
Uansett: Tallene er høye. Fagfolk påpeker at det ikke er en direkte sammenheng mellom ADHD og kriminalitet, men en stor sårbarhet. Det synes også å være enighet om at mange innsatte har sammensatte psykiske vansker og at ADHD er en underdiagnostisert tilstand i norske fengsler. Hva gjør vi, altså som samfunn, med denne utfordringen? Svaret er: Altfor lite. Riksrevisjonen, vår trauste kontrollør, skrev i 2022 at «innsatte med rusmiddelproblemer og psykiske lidelser ikke får fullgod tilgang til helsetjenester». En tilgang som de etter loven har krav på.
Da Kenneth Fauske første gang kjente politiets tunge hånd på skulderen, var han 19 år. Da hadde han i mange år strevet med utenforskap. Han manglet ikke venner, men en oppvekst med en rusmisbruker-far og en psykisk ustabil mor preget hverdagen. Og han skjønte tidlig at han var annerledes.
- Alt fløt i huet mitt. Jeg strevde med læring, hadde annerledes tankegang, mye energi, jeg var klassens klovn, jeg liker å tenke at jeg var morsom. Men jeg hadde også mye aggresjon i meg, jeg var utagerende, ble fort sint, reagerte veldig sterkt.
Skolerådgiverne undersøkte ham, de fant ham kvikk kunnskapsmessig. Men allerede i 4. og 5.klasse falt han ut av skolen.
Vi finner jo hverandre, vi som er utafor.
- Hva jeg gjorde? Drev med rampestreker. Var alene. Men da begynte også sidesporet. Vi finner jo hverandre, vi som er utafor. Vi lagde gjenger og plaget andre, vi var vel en gjeng med mobbere, de andre fikk unngjelde.
Mange av dem som møtte Kenneth i disse årene, har i ettertid fortalt ham at de ikke forsto hvorfor han ikke ble utredet bedre – og han etterspurte det til og med selv. Svaret fra hjelpeapparatet var at det var vanskelig å skille relasjonsvansker fra ADHD. Og Kenneth kom jo fra et svært belastet hjem. Det var ikke rart han slet.
Tross skoleproblemene fikk han begynne på videregående. Han fullførte på elektrolinjen, men det «begynte å skli ut, det ble mye festing, mye dårlige venner, krake søker make». Men det var bare alkohol som gjaldt, Kenneth ville ikke bli som pappa. Så, på tur i København, får han tilbud om å smugle narkotika inn i hjemlandet. Han sier ja.
- Jeg hadde null økonomisk styring, null konsekvenstenkning. Du er en som folk kommer til, fikk jeg høre, jeg hadde et tøft utseende – det var en mestringsstrategi. Og jeg kjente jo bare bøller, å selge stoffet skulle være kjappe penger og en 8-16-jobb. Men det ble jo ikke det.
For Kenneth Fauske får hans søvnproblemer og den årelange rastløsheten en midlertidig pause: Han forsøker selv amfetamin, ikke bare selge stoffet til andre. Det blir et dramatisk «møte»:
- Jeg skjønte på sekunder at dette var min greie. Alt roet seg, jeg holdt fokus, skjønte alt. For første gang følte jeg meg normal. Da var jeg solgt. Og jeg gikk på amfetamin i mange år.
Veiene inn i kriminaliteten er mange, men påfallende ofte kan det, som for Kenneth, handle om rus. Johan Lothe, leder av Wayback, en stiftelse der tidligere innsatte jobber med å hjelpe dagens innsatte tilbake til en normal hverdag, møter mange av dem.
-Jeg har ingen statistikk, men mitt inntrykk er at 30-40 prosent av de som sitter inne for rus og vold, har ADHD. Fengslene kartlegger ikke forekomsten av ADHD, men vi opplever altså at svært mange har det. Blant våre medlemmer er 80% gjengangere, de har altså sittet inne i flere omganger. Noen får behandling – mange får det ikke, sier Johan Lothe.
Han peker på at mange innsatte har dårlig psykisk helse, samtidig som de ikke har noen klar diagnose.
- Noen fengsler er i perioder flinke til å henvise innsatte til utredning og behandling. Mange av dem kommer tilbake med en ADHD-diagnose. Men altfor mange får ikke noe tilbud om utredning. Og de som kommer tilbake med diagnose, opplever ofte at det er svært vanskelig å få riktige medisiner. Fengslene er restriktive med å gi nye medisiner, og de kan være tilbakeholdne med å fortsette en medisinering som er i gang. Her har helse- og omsorgstjenesten i fengslene et stort ansvar, sier Wayback-lederen.
Lothe er opptatt av at systemet har to aktører: Helsetjenesten skal altså ivareta helse, mens fengselsvesenet har ansvar for trygghet og inn/utlåsing.
- Da kan fengslet anføre at det er mye rus blant de innsatte – og klage på en slepphendt helsetjeneste. Resultatet er at man blir ekstra restriktive med å starte behandling og viser til «smittefare». Jeg har ofte undret meg på hvorfor dette skjer, for de som får et godt behandlingstilbud under soning, er kjempefornøyde. Her finnes et stort potensial for forbedring, sier Johan Lothe. Som også undrer seg over at oppmerksomheten rundt ADHD blant innsatte ikke er større.
- Jeg har spurt mange om dette, og alle sier at temaet er vanskelig å ta opp. Men jeg ser på mine mange besøk i norske fengsler at de som får riktig diagnose og riktige medisiner, klarer seg bedre. Det bør være en motivasjon for oss som samfunn, sier Johan Lothe i Wayback.
På smuglingsforsøk nummer to blir Kenneth Fauske en del av kriminalstatistikken. Politiet finner stoff på kroppen hans og i bilen, det noteres «betydelige mengder». Og dermed er en fengselskarriere innledet, den starter på en glattcelle i Porsgrunn. Han slipper ut etter ni dager. Fosterhjemmet han har bodd i, kontaktes av politiet – og dermed stenges dørene der. Han trygler barnevern og politi om hjelp. Til ingen nytte.
Det eneste miljøet jeg kjente, var bøllegjengene.
- Da bestemte jeg meg rett og slett for å bli kriminell. Det eneste miljøet jeg kjente, var bøllegjengene. Og pappas rusmisbruk. Nå var jeg blitt akkurat sånn jeg ikke ville bli.
Ett år senere, da han har ruset seg fra by til by, står han i Arendal tingrett og konfronteres med tre års strafferamme for diverse lovbrudd. Han får de tre årene, men anker. Drar opp det han kaller «esset», altså den vanskelige barndommen, han lykkes og får 348 timer samfunnsstraff. Han må også begynne på skole, i Berg fengsel, en åpen anstalt. Han skal få studiekompetanse og lære IKT driftsfag. Men får han hjelp? Altså til å hanskes med seg selv – og rusen? Nei.
- Jeg speedet hver dag på Berg. Jeg både brukte og solgte. Gjorde det bra på skolen –med amfetamin. Men samfunnsstraffen var unnagjort to dager før eksamen. Da ble det jo festing – og fra de tre neste månedene husker jeg ingenting.
Det blir ny samfunnsstraff, ny runde på Berg. Nytt forsøk på studiekompetanse.
- Men da preget rusen meg. Store doser. Synlig rus. Jeg hadde et veldig tydelig rusproblem. Om jeg fikk tilbud om hjelp? Nei. Jeg nærmest svømte igjennom tiden på Berg.
Han kommer ut igjen. Etter noen måneder i det fri, havner han i Drammen fengsel. Fire uker i varetekt.
- Jeg kom inn som amfetamin-avhengig og kom ut igjen som Subutex-avhengig. Men vekten ble bedre, den økte fra 40-50 kilo til 70. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta meg sammen. Men ved løslatelsen får du jo bare utlevert søppelsekken med tingene dine. Ikke noe nettverk, ingenting. Du spør om kriminalomsorgen? Ettervern?Nei. Ikke til stede. Ingen hjelp, ingen bistand. Og det kan altså gjøre meg forbannet i dag; å tenke på at ingen sa til meg at jeg var en rusmisbruker som trengte hjelp. Dessuten er det den enkleste sak i verden å få tak i stoff i fengslet. Ingen tok urinprøver, ingenting.
Nå følger det – i hvert fall for utenforstående - mest underholdende avsnittet i Kenneth Fauskes utenfor-loven-karriere. Han smiler selv av det:
- Jeg har jo alltid vært en gründer! Sammen med en kompis hadde jeg sett på videoer på nettet og tenkte; vi starter en hasjplantasje! Så vi dro til Mandal, leide et hus der. Vi fylte kjelleren med hasjplanter, skulle tjene penger. Men vi solgte ikke noe, vi røykte alt selv. Det ble mye planter, varmelamper, sofa og strandstoler! Tilslutt begynte vi å kjede oss.
Kort fortalt: Plantasjen legges ned i stillhet. Kenneth finner en jente, hun blir etter hvert gravid, hun er dansk og tar sønnen med tilbake til Danmark. Kenneth flytter etter, han er tre måneder rusfri, så i gang igjen, «jeg hadde jo bare dratt på meg en ny avhengighet hele tiden». Etter tre år med jobbing i havna og rus hver dag, mister han en dag kontrollen. Han banker opp kjæresten, hun havner på krisesenter. Han skal tiltales, men drar tilbake til Norge og gjemmer seg for politiet, bor på sofaer hos venner, ender på gaten. Til slutt sier noen i rusmiljøet det andre burde ha tatt tak i for lenge siden: «Kenneth, nå har du dratt det for langt, du trenger behandling.»
Han forstår meldingen – men først etter en tid. Først drar han tilbake til Danmark, han vil smugle stoff nok engang. Det er på danskebåten, på vei tilbake til Norge med bagasjen full av stoff, at det skjer. Han ser seg i speilet.
- Der ser jeg meg selv, en radmager, herjet fyr. «Du er blitt alt det du har hatet, du er blitt som faren din». Så jeg river opp speedposen, smører stoffet utover klærne og kroppen, jeg vil at narkohundene skal gå bananas og at tollerne må stanse meg. Jeg skriver«STOPP MEG» på en lapp, putter den i passet.
Tollerne, som kjenner ham, stopper ham selvsagt; «hva driver du med nå, Kenneth?» Så ringer de politiet som tar ham til legevakten – der han, som så mange ganger før, får noe beroligende. Og ber ham kontakte fastlegen. Punktum.
- Jeg trodde jeg kunne rekke opp hånden og få hjelp. Så enkelt var det ikke. Så jeg legger meg ned på alle fire foran politiet og trygler om å bli arrestert. Jeg tilstår alt jeg har gjort, også mye de ikke visste om, det er mer enn nok å fengsle meg for. Men politijuristen sier at sånn kan de ikke gjøre, ikke der og da. Isteden får jeg mat og en åpen celle – før jeg slippes ut igjen. Jeg får bare samme svar overalt; hjelpen består av 100 piller beroligende Stesolid.
Det ender med selvmordsforsøk. Han havner på lukket avdeling, deretter avrusning før ferden fortsetter videre inn i behandlingssystemet. Han kommer på Samtun, en privat institusjon i Telemark.
- Og det er DER jeg som 29-åring får ADHD-diagnosen. Den som jeg burde ha fått for mange år siden. De så meg. Dessuten fikk jeg nå fjernet en masse andre diagnoser. Innsikt i egen sykdom kunne ha spart meg for mye.
I februar i år fikk Kenneth Fauske 180.000kroner i erstatning fra kommune og barnevern for tapt barndom.
- 180.000, det er max. De erkjente svikt for manglende undersøkelser. De hadde fokus på far og hans rusproblem. Jeg ble bare flyttet. Jeg har trodd hele livet at jeg var gæren. Da erstatningen kom, skjønte jeg at det ikke bare var meg det var noe galt med.
Epilog: Kenneth Fauske har vært rusfri («Ikke engang en øl!») siden han ble stanset i tollen på danskebåten i 2019. Han har startet en fredagskafé i Larvik for rusmisbrukere og andre som ønsker samvær og bistand. Han står også bak prosjektet «I samme båt» i Stavern der mennesker med ADHD- diagnose og andre hver uke setter i stand en gammel trebåt og har andre felles aktiviteter. I regi av A-larm holder Kenneth i tillegg en rekke foredrag om sine erfaringer med ADHD, rus og fengselsopphold. «Jeg er heldig nå. Jeg opplever mestring, holder styr på kalenderen, bestemmer hvor mye jeg vil jobbe og får brukt mine gründeregenskaper. Jeg opplever at min energi skaper ting her i distriktet.»
Flere studier viser høy forekomst av ADHD i fengslene. ADHD opptrer sjelden alene. Rundt 75 prosent av voksne med ADHD har tilleggsvansker som angst, depresjon, atferdsforstyrrelser, rus m.m. For noen kan konsekvensene av manglende oppfølging og behandling over tid, kombinert med svekket affektbevissthet og impulsregulering, resultere i lovbrudd og fengsel. Lise Sannerud, direktør i Kriminalomsorgsdirektoratet, påpeker at selv om 6 av 10 innsatte er rusavhengige før straffegjennomføring, får kun 2 av 10 tilbud om behandling i fengsel.
En vellykket tilbakeføring til samfunnet er avhengig av god samordning mellom mange ulike aktører. I tillegg til kommunalt hjelpeapparat, må mange ganger spesialisthelsetjenesten kobles inn, dessuten akuttpsykiatri, NAV arbeid, NAV økonomirådgivning, prester, diakoner og frivillige organisasjoner.
En rekke studier peker dessuten på at gruppen av innsatte i norske fengsler har endret seg de siste årene, miljøet i fengslene er blitt mer krevende. Innsatte som er dømt for alvorlig kriminalitet og voldsforbrytelser, gjennomfører fortsatt straffen sin i fengsel, mens de som er dømt for mindre alvorlige forhold i økende grad gjennomfører straffen sin med elektronisk kontroll i samfunnet. Mange av de innsatte har sammensatte psykiske og somatiske lidelser. Samlet har de innsatte altså et økt behov for tjenester, og tilbakeføringsarbeidet krever derfor bedre koordinering og samordning av offentlige virkemidler på tvers av etater og departementer.
Offentlige etater har ansvar for å levere sine tjenester også til innsatte i fengsel. Utfordringen er at innsatte har langt større helseutfordringer enn normalbefolkningen. Fengslene roper på mer bemanning og mer kvalifisert helsepersonell, mens Kriminalomsorgen peker på at isolasjon og tvangstiltak ofte blir benyttet i stedet for omfattende helsehjelp - grunnet ressursmangel.
I praksis vil de innsatte ofte oppleve geografiske ulikheter i tjenestetilbud. I større byer har fengslene ofte lettere tilgang til fagmiljøer og tverrfaglig helsepersonell. På sitt beste kan det psykiske helsevernet i fengsler være en unik arena for et godt behandlingstilbud, forutsatt gode soningsbetingesler, nok ressurser og tilstrekkelig kompetanse. Samtidig vet vi at Kriminalomsorgen i Norge i år må kutte mellom 170 og 200 millioner kroner. Da er det jo naturlig å tenke at dette også vil ramme graden av helsetjenester til de innsatte.
