Standup-komiker Galvan Mehidi (36) har slitt med angst og panikkanfall.
Han er konfliktsky og langt fra hyperaktiv
– og «snakker» til sin ADHD-diagnose som om den er en treåring.
Standup-komiker Galvan Mehidi (36) har slitt med angst og panikkanfall.
Han er konfliktsky og langt fra hyperaktiv
– og «snakker» til sin ADHD-diagnose som om den er en treåring.
Standup-komiker Galvan Mehidi "snakker til" diagnosen som om den er en treåring
Galvan virker opprømt i det han kommer inn døra til kaffebaren på Grünerløkka og skrur seg ned i sofaen bak et lite bord. Han er kledd i omfangsrik svart vinterjakke og caps i samme farge over brillene. Skjegget har et stenk av grått.
Det er vinterens første Oslo-dag med sprengkulde. Han er glad det ikke er lenge til han skal reise på ferie til Hawaii, og enda mer glad for at han kvelden før er blitt onkel. For femte gang, er det vel? Nei, sjette. Han har to søstre og to brødre. Tre av dem, Govan, Ivan og Peyman, har barn. Galvan og søsteren Hozan har ikke barn.
Sammen med pappa Izzat og mamma Ramiza kom de til Norge fra Kurdistan etter et langt opphold i en flyktningleir på grensen mellom Tyrkia og Irak i 1991.
På spørsmål om han er favorittonkelen, svarer Galvan «jeg er den minst tilgjengelige og dårligste onkelen.» Storebror Kovan (41), som er helsefagarbeider og bor i Trondheim med kone og to barn, bekrefter på sett og vis det. Når det gjelder å holde kontakt, ringe hverandre, er Galvan «litt dårligere på det.»
- Galvan har vært Galvan, en rolig lillebror egentlig. Han har vært mye for seg selv, i sin egen boble med fantasier, musikk og sånne ting, forteller Kovan.
Med tanke på at Galvan, standup-komiker, skuespiller, programleder for NRKs Reiseradioen, podkast-virvelvind, regissør, rapper, «Nytt på nytt»-deltaker og en god del annet, for to år siden fikk diagnosen ADHD, kan det umiddelbart oppfattes som et paradoks.
At han er en rolig type, altså.
- ADHD er et vidt begrep. Det fins mange forskjellige typer. Jeg er ikke hyperaktiv, jeg er mega-fysisk lat, sier Galvan mens sola kjemper mot skyggene rundt Birkelunden og Paulus kirke.
Intervjuet med URO skulle egentlig ha funnet sted i en kafé ved Munchmuseet, nærmere show-scenen «Latter» på Aker brygge, der han senere samme dag skal delta i tre forestillinger. Eller fire, har han nettopp kommet på. Han hadde glemt den siste, og må i hui og hast «skrive noe» til den. Derfor tekstmeldingen 47 minutter før avtalt intervjutidspunkt: «Denne dagen ble litt mer hektisk enn jeg trodde. Er det mulig å møtes på (…)?
- Rett på sak. Når hørte du første gang ADHD – A-D-H-D - bli uttalt?
- Jeg vet ikke når jeg første gang hørte det. Men husker veldig godt; jeg har det med i forestillingen min, der jeg snakker om han i klassen som hadde MBD, og han gikk på medisiner. Jeg vet ikke om det var Ritalin på den tiden, på 90-tallet? Jo, det var nok det. Det er klisjé å si. Men det hadde et stigma rundt seg, fordi du var «feil». Du var ustabil. Hvis det var noen som utagerte lite grann, ja så var det «du har MBD!», svarer Galvan.
Forestillingen han refererer til er hans første soloshow, «Et takkebrev til Saddam», som har fått strålende anmeldelser.
MBD er forkortelsen for ”Minimal Brain Dysfunction”. MBD var en fellesbetegnelse for barn og ungdom med sammensatte problemer og inkluderte i praksis de som, med dagens terminologi, ville fått diagnosen ADHD eller andre diagnoser knyttet til lærevansker. Da DSM-systemet ble revidert i 1987 (DSM-III-R) ble betegnelsen ”Attention Deficit Hyperactivity Disorder” (ADHD) benyttet.
- Nei, nei – ikke i det hele tatt, svarer Galvan på spørsmål om han den gang tenkte «det er det jeg har».
Galvan var ikke så hyperaktiv. Ikke glad i å farte rundt. Hans oppførsel og væremåte matchet ikke MBD. Han var «bare» urolig og ufokusert, «glad i å sitte i sitt eget hode». Der spant det til gjengjeld, selv da, «i 150 kilometer i timen».
- På skolen var jeg klassens klovn.
- På skolen var jeg – klisjé igjen – klassens klovn. Jeg og David plagde læreren så ille at vi måtte bære pulten vår ut på gangen, og sitte rygg mot rygg der ute. Det var liksom straffen hver gang vi snakket for mye. Vi ble passet på, men vi satt og byttet lapper og koste oss. Det var et eventyr for oss, minnes Galvan.
Et sinneproblem hadde han imidlertid ikke. Sint og hyperaktiv. Det var ADHD, eller MBD da.
På grunn av «skikkelig store depresjonsdaler», trodde han en stund han var bipolar. Han gikk på antidepressiva, men «klarte ikke helt å huske å følge opp ting» - som jo er typisk for alle med ADHD, påpeker han.
- Dette var ved starten av covid i 2020, da vi alle fikk tid til å sette oss ned og tenke. Verden ble satt på pause. Alle var låst inne. Det var ekstremversjonen av den vestlige verdens «hvordan føler jeg meg?».
Galvan ble av en legekompis anbefalt kognitiv utredning. Det ble utført i Halden: Seks timer med tester; lesing, IQ og «ditt og datt». Den konkluderte med at han ikke var bipolar, men høyst sannsynlig ADHD - udiagnostisert. Deretter tok det et par år før han sommeren 2022 fikk diagnosen.
Han sier at han vil bruke den som en forklaring, ikke en krykke. Han «jobber med» ADHD-diagnosen som om den skulle være en treåring. «Snakker» rasjonelt og voksent til den. Lurer den til å pusse tennene, for å beskrive mestringsstrategien med et bilde. Han lurer seg selv, for å si det slik, hvis han starter morgenen med å scrolle på telefonen. Da har han begynt å rulle snøballen, som ikke vil stanse.
På flukt fra krig, i flyktningleir i månedsvis, uviss fremtid, ukjente Norge, uro, urolige sinn; er det en forbindelse mellom alt dette og diagnosen ADHD? Er det flere enn Galvan i familien Mehidi som har eller kan ha det? Kanskje Kovan, svarer Galvan. Men årsakene er eventuelt ikke de samme. Kovan husker, slik Galvan ser det, krigen, flukten og utenforskapet. Selv har han «bare» opplevd utenforskap, vel å merke på en annen måte enn storebroren.
- Men faren min! Han fjern-diagnostiserer jeg umiddelbart. Han har ADHD.
Faren og moren er i Kurdistan er «på en liten ferie i Kurdistan» da Galvan - med utropstegn - slår dette fast. Galvan understreker at han er kurder, men også veldig norsk. Han sier at kurderne er Midtøstens samer, en urbefolkning, og forteller om sitt folks skiftende geografiske tilhørighet ved hjelp av kjapt opptegnede «streker» i bordflaten.
Kovan mener Galvan ikke føler den samme tilknytningen til hjemlandet som ham. Galvan gir ham rett i det. Han har reist tilbake til Kurdistan seks ganger i løpet av 30 år, hvorav to ganger i 2024. Da var det 10 år siden han hadde vært der siste gang.
- Har du sagt det til ham, faren din, at han har ADHD?
- Nei, men han skjønner ikke hva ADHD er, svarer Galvan.
Han gir uttrykk for at Izzat høyst sannsynlig – ved typisk kurdisk ryggmargsrefleks – ville reagert med en form for ignoranse hvis han hadde fortalt ham om diagnosen. Da Galvan var i 20-årene opplevde han å ha «ekstremt» mye angst, panikkanfall og hele pakka. Under et besøk i Kurdistan prøvde han å fortelle faren om det.
- Alt jeg sa til ham var «jeg tror jeg blir gal», og så begynte jeg å gråte. Han ble sur og sint, og sa «nå må du slutte». Han ble veldig redd (og reagerte med sinne), fordi han ikke har et forhold til psykisk helse på den måten. Det er liksom faren hans som sier «det står om liv og død her». Du har det bra, eller ikke bra. Så lenge du lever, har du det bra. I ettertid har han vært veldig støttende og alltid spurt «hvordan gjør vi dette».
Galvan tillegger «i Kurdistan har vi ikke …», før han nærmest moderer seg selv og fortsetter med «nå har vi det, og er blitt flinkere».
I Kurdistan er det slik: Du er vanlig, eller så er du gal.
- Men det er veldig nytt. I Kurdistan er det slik: Du er vanlig, eller så er du gal. Før fantes ingen diagnoser og nyanser av grått, forklarer han.
Han blir oppfordret til å utdype det, og svarer at man ikke har tid til å «gå inn i seg selv og finne …».
- Jeg tror at i situasjoner der det er så mange eksterne trusler, har du ikke anledning til å tenke «hvilken kategori av følelser har jeg nå?», sier han.
Kovan har erfaringer fra skoletiden i Norge som gir et utfyllende bilde av Galvans forklaring om hvorfor ting – betinget av kultur og miljø – er som det er. Han forteller at han slet med skriftlig språkforvirring og ble tilbudt hjelp av psykolog. Psykolog, hva var det? Det hadde Kovan aldri hørt om. Senere viste det seg at han hadde dysleksi.
Galvan har, apropos den innledende oppramsing av alle hans jern i ilden, også rukket å være i militæret. Han var «keen» på det, og han elsket det. Fordi det av tradisjon har en sterk posisjon og høy status i familiens hans, og fordi tjenestegjøringen innebar «rutiner». Men han kjente også litt på panikk. Mye tyder nemlig på at han har OCD (obsessive-compulsive disorder) – en tvangslidelse. Synlig symptom kan være at han tvangsmessig trekker sokkene av foten, for så å ta dem på igjen – og av. Samme sak med buksa.
Han har et høyt nivå av angst, blant annet for å fly. Nå riktig nok ikke i like stor grad som før – for lenge siden – da redselen for å sitte i et fly medførte at han uteble fra bryllupet til søsteren Peyman i England.
I 2013 gikk han om bord i et fly for første gang på 12 år, etter å ha begynt med Zoloft, en medisin mot panikk- og tvangslidelser. Familien i Trondheim ble gledelig overrasket da han landet på Værnes. Kovan mener at Galvan «bare bestemte seg» og at det var det som fikk over kneika, og at han nå har «akseptert hverdagen» sin. Nå er han bare litt nervøs ved take off. Han synes til og med flykroppen med sine linjer og former er sexy.
Galvans hverdag er åpenbart ikke helt som hverdagen til folk flest. Han kan være bortimot selvutslettende selvkritisk. Han har en fremtredende rolle som Gro Harlem Brundtlands statssekretær Ingjald Ørbeck Sørheim i NRKs veldig populære TV-serie «Makta». Han har ikke sett ett sekund av den, fordi han vet at selvkritikken umiddelbart ville frarøvet ham gleden ved å gjøre det.
Han hevder at selvtilliten hans er nær ikke eksisterende før han skal gå på scenen, noe han altså gjør flere ganger i uka – og ofte flere ganger i løpet av en kveld – i forskjellige standup-forestillinger.
«Mye» kan synes å være en ganske dekkende beskrivelse av Galvan Mehdi. Han er ganske mye, og så er det en del han ikke er. Det kan settes likhetstegn mellom ADHD og «konflikt». Galvan er på sin side «veldig» konfliktsky. Han har aldri vært i slagsmål, unntatt en gang da han i ungdomsårene bodde i Mysen. Det kan vi komme tilbake til.
Jeg kan si at jeg er enig, selv om jeg er uenig, bare for å få dem til å føle seg bedre.
- Jeg er en «people pleaser» og kan for eksempel si at jeg er enig, selv om jeg er uenig, bare for å få dem til å føle seg bedre. Det gjør jeg veldig ofte, sier han.
På den annen side, igjen. Hvis noen – her referer han egentlig til en bestemt hendelse – for lenge siden har begått en urett mot ham, kan det sitte i ham lenge. Han klarer ikke å legge det bak seg og gå videre.
- Det tenker jeg på daglig. Jeg diskuterer det med dem i i mitt eget hode, vedgår han.
ADHD var opprinnelig en «guttediagnose», og historisk sett oversett hos en del jenter og kvinner. De siste årene, og «mest» etter pandemien, har interessen for ADHD blant jenter økt, har professor Jan Haavik – som har bedrevet forskning på ADHD i over 20 år - uttalt i et tidligere intervju med URO.
Det kan ha å gjøre med sosiale medier.
På Tiktok er det over 20 milliarder videoer med emneknaggen ADHD.
Galvan har medisinangst. Er redd for å putte det inn i kroppen. Han fikk Ritalin-piller av en kompis for et par år siden «som bare sto der». Han torde ikke bruke dem.
- Av en eller annen grunn tenkte jeg at jeg bare måtte prøve, og så prøvde jeg Aduvanz. Jeg bruker det ikke daglig, men når det er ting jeg må gjøre – og ha god selvtillit på det. Og når jeg ikke har noen scene-ting på dagtid. Hvis jeg har skrivedag, er det (Aduvanz) en perfekt ting å bruke. Da blir jeg i alle fall mer positiv, sier han.
- Verden stilner ikke. Men den negative følelsen forsvinner, tillegger han.
(Felleskatalogens beskrivelse av Aduvanz: Inneholder virkestoffet lisdeksamfetamindimesilat som støtter hjerneaktiviteten din. Det bidrar til å bedre oppmerksomheten din, hjelper deg å konsentrere deg og gjør deg mindre impulsiv. Aduvanz er et langtidsvirkende legemiddel som virker gradvis i løpet av en periode på 14 timer. Aduvanz er en behandling mot «hyperkinetiske forstyrrelser» (ADHD) hos voksne.)
Han brukte Aduvanz i forkant av showet i de mørke månedene før jul. Det ga den effekten at han «tok avgjørelser». Medisinen fordrev det negative tankekjøret, tvilen forsvant: «Bare gjør det, tenk på det etterpå!».
Rus kan i likhet med medisiner dempe uro. På spørsmål om han har et angstfylt forhold til rus, svarer han innledningsvis med å understreke at han ikke «tar cola» - altså kokain – og ikke røyker «weed» (marihuana).
- Men jeg drikker, sier han.
I perioder drakk han mye før han skulle på scenen. Hver gang. Hvis han så at han skulle opptre med standup-forestillinger tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag, kunne han overfor seg selv så å si utbryte «fy faen, må jeg drikke hver kveld eller?». (Her bemerker han i en bisetning: «I-landsproblem!»).
- Men så var det vel tidligere i år …, sier han.
Han tok en drink før han skulle på scenen. En av hans standup-kolleger på turneen spurte om han hadde til hensikt å være full når han skulle opptre med sitt soloshow også. Det spørsmålet – «den setningen» - fikk ham til å tenke «skal jeg virkelig gå beruset på scenen i mitt eget show?».
- Det ga jo ikke mening, at jeg skulle prate om mine dype og personlige følelser mens jeg var litt full. Det føltes u-genuint. Nå har jeg sluttet å drikke. Jeg tar ikke ett eneste glass før jeg går på scenen. Jeg gjorde det for å kunne slappe av, få bedre selvtillit. Få den effekten som Aduvanz, uten alkohol, gir meg nå.
Det er overhyppighet av overvekt hos personer med ADHD, som typisk har «et mer usunt kosthold» enn resten av befolkningen.
- Det har kanskje sammenheng med at de er impulsive og har vanskeligere for å planlegge, sier professor Jan Haavik ved det medisinske fakultet og Institutt for biomedisin ved Universitetet i Bergen.
Galvan avbryter før spørsmålet om sammenhengen ADHD-diagnose og «utfordringer» med hensyn til kroppsvekt «opp og …» er fullført:
- Å ja, om jeg har. Jeg har vært oppe i 120 kilo, og så har jeg gått ned til 100 kilo, opp til 110, ned til 96 – og opp til 106 nå nylig. Ned igjen, ikke sant. Jeg har bare hatt jojo-vekt. Mat er en veldig sterk stimulus, og jeg er lat. Har ingen motivasjon til å trene. Men jeg prøver å gå mange turer. Prøver å få inn 10.000 skritt i de periodene der.
- Plager det deg, eller aksepterer du at fyker opp og ned i vekt og ikke klarer å …
- Det plager meg litt. Men jeg har alltid vært en sånn skippertaksfyr - marsj, når jeg begynner å bli sånn på vårparten. Ok, nå må jeg gå turer og spise sunnere. Så gjør jeg det i tre-fire måneder, og så er det tilbake igjen. Mens nå, nå veier jeg 94 og vil ned til 85.
- Fordi?
- Jeg føler at den her; jeg synes det er ubehagelig å ha mye mave, svarer Galvan.
- Alle mennesker kan med mye stress og lite søvn oppleve kortvarige ADHD-symptomer. Man blir mer impulsiv og ukonsentrert. Det er også overhyppighet av søvnvansker hos mennesker med ADHD, både blant unge og voksne. God søvnhygiene er derfor viktig for alle. Uten, kan de som har ADHD få forsterket sine symptomer, uttalte professor Jan Haavik i et URO-intervju med ADHD-diagnostiserte Erik Follestad i høst.
Lenger ned i denne saken snakker Galvan Mehidi om sine ikke typiske «lommer» i tilværelsen, som blant annet innebærer at han kan gå til sengs så tidlig som klokka 10 om kvelden. I den forbindelse forteller han at han siste natt var drittrøtt ved midnatt, så gikk han og la seg 01.00 – og «knips» var han fullstendig våken. Han skrur av telefonen. Men det hjelper lite. Han blir liggende å vri seg enda et par timer.
Så forteller Galvan – omtrent samtidig som en kunde bestiller kaffe latte ved disken – at han har laktoseintoleranse. Han går deretter litt dypere inn i den materien, for så å konkludere med at intoleransen summa summarum har resultert i relativ vektreduksjon.
Tror han at han kan vokse av seg ADHD? Nei, det tror han ikke. Han har imidlertid perioder der han er en helt annen enn den han vanligvis er. Vanligvis får han ikke til å lese en bok eller se en hel episode av en TV-serie. Men så oppstår liksom en «lomme», og da kan han lese en triologi og ta seg tid til å se en hel TV-serie. Da tenker han «oj, dette er ikke meg».
I tidligere intervjuer har han fått spørsmål om sivil status, som det heter. Det får han ikke nå. Men han sier at han sliter med å forplikte seg. Han sier at noen virkelig trenger en kjæreste. Selv trenger han å være mye alene. Han sammenligner «det å være kjæreste» med å ha en bestevenn.
- Jeg elsker vennene mine, men ville ikke vært sammen med dem 24 timer i døgnet. Å bo sammen, planlegge turer sammen. Det skremmer meg litt. Jeg elsker familien min. Men så fort jeg kommer hjem til mamma og pappa, sitter jeg der bare i 10 minutter før jeg kjenner at jeg trenger ro – og så går jeg inn på rommet mitt. Jeg er en veldig egoist, jeg trenger mye tid for meg selv.
Fra rett før og i tenårene bodde Galvan i Mysen. Han husker ikke eksakt, men fra rundt 1998 til 2005 eller 2006. Ikke så lenge. Likevel «veldig definerende».
- Selv om det bare var syv til åtte år, føltes det som 10 til 12. Det føltes som om det var hele barndommen min, sier han.
Det var her han havnet i sitt livs ene slagsmål. Da løvet falt fra de store trærne i skolegården, oppsto «løv-krig» i friminuttene. Galvan mistet besinnelsen fordi han mente Kristian hadde dynket ham med for mye. De to spilte sammen for 88-laget til Mysen Fotball, der Kristian – sønn av lagets trener Geir – ifølge Galvan var den store stjernen, som han var på håndballaget og blant jentene.
- Galvan var alltid blid, utadvendt og godt likt. Han så etter sola, han så lyst på ting. Han var en type som spiller folk glad.
Det er slik Geir Billing husker Galvan, som på lagbildet fra Arvika Cup i Sverige i 2002 – 13 år gammel - står plassert som nummer to fra venstre i bakerste rekke. Billing står helt til høyre, sønnen Kristian to plasser til venstre for ham. Billing, som er lærer ved Mysen videregående skole, sier at Galvan «hadde en del å gå på» som fotballspiller. Rask, men ikke særlig god venn med ballen.
- Jeg husker godt at jeg skulle treffe ballen, men tryna – og at det ble en sånn mobbe-greie. Jeg satt og røyka med David bak skuret. Husker at jeg hentet mye vann og at jeg ikke fikk spille så mye. Jeg ville jo egentlig ikke spille så mye. Tanken på å bli fotballspiller var viktigere enn å bli det. Jeg var sånn «hvor mye tjener en fotballspiller, kanskje jeg skulle bli det», som om det var noe jeg kunne bestemme meg for å bli, sier Galvan.
- Hvem var det du ville bli – Solskjær?
- Ja – nei, hva heter han, han med det røde håret? John Arne Riise, han var jo ganske mye i vinden den gangen. Og så var det Vålerenga som var det kuleste som fantes for min del, fordi jeg alltid så opp til oslofolk. På Mysen sa jeg «Vålerenga, det er meg æss». Jeg identifiserte meg ikke med bygdelivet.
.webp)