- Mange jenter som har ADHD blir voksne kvinner før de forstår hvorfor de hele livet har følt seg som en «feilvare» og får en diagnose.
-Årsaken til dette er at gutter og jenter har ulike symptomer, og at guttenes ADHD-symptomer er mest kjente og anses som det normale, mener hun.
Sykepleier og forfatter Liv Bjørnhaug Johansen har skrevet om hvordan medisin som fag gjennom historien har brukt mannskroppen som forskningsobjekt.
- Mange jenter som har ADHD blir voksne kvinner før de forstår hvorfor de hele livet har følt seg som en «feilvare» og får en diagnose, forteller sykepleier og forfatter Liv Bjørnhaug Johansen.
I boken «Diagnose: Kvinne. Hvordan kvinnehelse havnet i medisinens blindsone» skriver sykepleier og nåværende seniorrådgiver for kvinnehelse hos Sanitetskvinnene Liv Bjørnhaug Johansen om hvordan medisin som fag gjennom historien har brukt mannskroppen som forskningsobjekt. Dermed er resultatet, den dag i dag, at det er hans symptomer, sykdomsbilder og medisinering som anses som «det normale».
Halve befolkningen – altså jenter og damer - kan dermed havne inn under «et avvik».
I boken møter Johansen flere kvinner med ulike sykdommer og lidelser som forteller om krevende møter med et helsevesen som ikke forsto hva de egentlig led av før etter år eller tiår med store smerter. Årsaken er ikke at hver enkelt av disse kvinnene har en spesiell historie, sier Johansen, de er mer eksempler på hvordan mange kvinner møter en struktur og et medisinsk system bygger på kunnskap om menn.
Det er få leger og andre innen helse som i dag vil påstå at medisin er et likestilt felt
- Jeg er, og har alltid vært feminist. Jeg er også en stolt sykepleier. Men jeg er ikke sikker på om jeg har klart å være en feministisk sykepleier. I dag er jeg flau over mine egne manglende feministiske instinkter for 15 år siden, da jeg var student og ikke så den kjønnede skjevheten i lærebøkene våre eller i pensum generelt. Det var null bevissthet hos meg eller de andre rundt feildiagnostisering hos kvinner, eller at mannen var normen i undervisningen og i lærebøkene. Det var først da debatten begynte å komme rundt kvinnehelse de siste årene at jeg ble bevisst og begynte å lese meg opp, sier Johansen.
- Hva slags vegg møter de som er interesserte i å sette kvinnehelse på dagsorden?
- Det er nå 25 år siden kvinnehelse ble løftet frem i en NOU, og det ble begynt å settes krav til forskning på kvinner, men lenge var det manglende interesse hos klinikerne og hos forskerne for dette, sier Johansen. Men nå, sier hun, har endelig kvinnehelse fått vind i seilene, og det er merkbart også i den offentlige debatten. Sykdommer som endometriose eller fibromyalgi har gjort oss alle oppmerksomme på at kvinners smerter og plager altfor lenge ikke ble tatt på alvor. I tillegg vet vi plutselig at hjerteinfarkt hos kvinner har andre symptomer enn hos menn, og at de fleste medisinske forsøk foregår på menn, delvis på grunn av kvinners menstruasjonssyklus.
- Det er få leger og andre innen helse som i dag vil påstå at medisin er et likestilt felt, sier Johansen.
I Johansens bok møter vi blant andre Karin, som fikk ADHD-diagnose som 30-åring, etter mange år med utenforskap, psykiske problemer og utredninger. Etter diagnosen fikk hun ikke mye hjelp, utover råd som at: ”Tell til ti når du blir sint”. Det tok ti år før hun fikk redskaper til å forstå seg selv og hvordan hun faktisk fungerer, ikke bare hva som er problemene hennes, skriver Johansen. Karin forteller i boken:
«Jeg måtte bli 40 før jeg skjønte at jeg har fått tildelt en hjerne og et tankesett som er annerledes enn andres. At jeg allikevel har en plass i verden. Da hadde jeg i over 30 år tenkt at jeg var feilvare. Gang på gang gjennom oppveksten hadde hun blitt spurt: Må du pille på alt? Kan du ikke sitte stille? Må du snakke så mye? Og svaret var: Ja – hun måtte pille, hun kunne ikke sitte stille eller la være å snakke. Og hun fikk ikke hjelp av noen til å forsøke å regulere alt som foregikk inne i seg. Hun hadde ingen redskaper for å styre den uroen som buldret og prikket inne i henne.
Som 16-åring ble hun plukket opp av BUP etter et selvmordsforsøk. Psykologen forsto ikke helt hva som foregikk. Karin hadde god selvinnsikt, og behandleren fant egentlig ikke noe galt. Men Karins største problem var de andre. Hun hadde prøvd å ta livet av seg i dyp frustrasjon over at alle andre var så dumme. Hun ble sprø av at hun ikke klarte å få folk til å se verden som hun gjorde det.»
- ADHD er interessant, for på dette feltet presenteres symptomene hos guttene som de egentlige ADHD-symptomene, mens vi får høre at «det kan arte seg annerledes hos jenter». Dermed blir diagnostiseringen kjønnet. Resultatet av dette er at jenter får diagnosen mye senere enn gutter, som oftere er i barneskolealder når de blir fanget opp. Heldigvis er kravet om hyperaktivitet fjernet fra diagnose-kriteriene, som kan bidra til å hjelpe flere jenter, som sjeldnere har dette symptomet, mener Johansen.
Johansen forteller at jenter oftere internaliserer problemene sine om de har ADHD, noe som kan vises utad som psykiske problemer.
Mange tenker at de bare må skjerpe seg, men ender som resultat av dette opp med en rekke negative livsopplevelser og et forstyrret selvbilde.
- Mange jenter med ADHD blir oppdaget som tenåringer av andre årsaker, som at de får psykiske problemer. De klarer ikke lenger å tilpasse seg kravene på skolen og slutter å gjøre det bra. Mange tenker at de bare må skjerpe seg, men ender som resultat av dette opp med en rekke negative livsopplevelser og et forstyrret selvbilde. Noe kan slå ut som spiseforstyrrelser, angst, eller skolevegring, for eksempel.
- Når en kvinne til slutt får en korrekt ADHD-diagnose som voksen, er det ofte slik at folk rundt tenker at dette var noe man egentlig visste eller burde sett før?
- Ja, de aller fleste har hatt en barndom der folk har tenkt «det er noe rart her», og at man skulle sett det ene eller det andre. Men fagfolk og lærere er trent til å se etter andre symptomer enn dem jenter med ADHD utviser som barn, som at barn med ADHD ofte havner i konflikter med andre, eller utagerer, som kan være typisk hos gutter. Små jenter på sin side kan heller få «vondt i magen», eller senere utfordringer som tilskrives «vanlige tenåringsproblemer». Disse jentene har noen ganger vist tegn på mistrivsel allerede i barnehage eller på barneskole, selv om de har klart seg bra faglig. Hvis lærere og barnehagepersonalet hadde vært bedre trent til å se etter symptomer mer typiske for jenter, kunne de vært fanget opp tidligere, mener Johansen.
I boken viser Johansen til den svenske psykiateren Svenny Kopp som forteller at hun begynte å se på ADHD i 1992, og at jenters oppmerksomhetsvansker eller adferdsproblemer den gangen nesten alltid ble forstått som stress eller tenåringsproblemer. Selv om mye har skjedd siden da, blir fortsatt mange diagnostisert altfor sent, eller ikke i det hele tatt, mener Kopp. Hun mener mye kunne vært forebygget om de fikk hjelp til å mestre utfordringene tidligere:
«Jo flere negative opplevelser, jo vanskeligere er livet blitt. ADHD-kvinnene har dårlig helse, både psykisk og fysisk om vi ser gruppen under ett. Dersom disse problemene hadde blitt oppdaget tidligere kunne de fått god hjelp.»
Johansen forteller at målet med å fange opp ADHD tidlig er å forebygge senere traumer hos de som har diagnosen. Å føle seg annerledes enn alle andre kan skade selvbildet og den fysiske eller psykiske helsen på sikt. Kurs, medisiner eller psykolog kan hjelpe dersom man får en ADHD-diagnose, eller tilrettelegging på skolen slik at press og stress kan reduseres, for eksempel ved å legge inn pauser.
Av åtteåringene som ble behandlet på BUP i Norge i 2021, var 2000 gutter og færre enn 1000 jenter.
- Du skriver i boken at fra 2018 til 2022 økte antallet jenter som fikk autismediagnose i spesialisthelsetjenesten, med over 70 prosent. I samme tidsrom har antall jenter og kvinner mellom 10 og 40 år som har fått diagnosen ADHD, økt med nesten 80 prosent. Hva tenker du om den stadig tilbakevendende debatten om at vi overdiagnostiserer ADHD og sykeliggjør mer eller mindre vanlige livsutfordringer?
- For fem år siden kunne jeg kanskje vært en av dem som tenkte at det kunne være noe i dette. Men i dag har jeg selv en datter med ADHD, og jeg ser hvor mye tilrettelegging, hjelp til å forstå seg selv og riktige medisiner kan bety. For hennes del startet utredningen med skolevegring da hun var 16 år. Veksten i antall diagnoser betyr at behandlerne er bedre til å fange det opp mener jeg. Det neste steget er at kunnskapen om jenter og ADHD fanges opp av pedagogene. Av åtteåringene som ble behandlet på BUP i Norge i 2021, var 2000 gutter og færre enn 1000 jenter. Blant 16-åringene var nesten 4500 jenter og bare halvparten så mange gutter. Kanskje sier det noe om kjønnsrollene i samfunnet vårt; at det er vanskelig å være gutt på barneskolen og tilsvarende vanskelig å være jente i ungdomstiden?
Johansen er sikker på at årsaken til en økning av ADHD-diagnose hos kvinner, er et etterslep der voksne kvinner i dag endelig får diagnose og hjelp etter mange år uten å ha blitt sett eller forstått. Også Karin, som Johansen møter i boken, er et eksempel på dette. Johansen skriver:
«Som 16-åring ble hun plukket opp av BUP etter et selvmordsforsøk. Psykologen forsto ikke helt hva som foregikk. Karin hadde god selvinnsikt, og behandleren fant egentlig ikke noe galt. Men Karins største problem var de andre. Hun hadde prøvd å ta livet av seg i dyp frustrasjon over at alle andre var så dumme. Hun ble sprø av at hun ikke klarte å få folk til å se verden som hun gjorde det. To år senere skjønte hun at hun var på nippet til å miste det helt. Hun hadde funnet ut at hun fungerte veldig godt på sprit – mens de andre ble rørete og tullete, ble Karin klar og rolig. Hun brukte spriten som en selvmedisinering og drakk for mye en periode.»
Hun forteller også at vi vet at ADHD påvirkes av hormonelle endringer under menstruasjon, graviditet eller overgangsalder, men at det ikke finnes pensum på studiet eller kunnskap om dette, og at mange leger ikke vet hvordan de skal forholde seg til denne kunnskapen.
- Typisk opplever kvinner som faktisk har ADHD å bli tillagt andre motiver når de ikke får til livet sitt, eller at de rett og slett ikke blir trodd når de forteller om plagene sine. Alt som gjør deg annerledes svekkes troverdigheten din, du anses atypisk eller diffus, sier Johansen.
Da Johansen gjorde research til boken sin gjorde hun oppsiktsvekkende funn: Det viste seg at mange av kvinnene hun snakket med gjerne hadde overlappende sykdommer, det som kalles for samsyklighet. Kvinner har oftere enn menn flere sykdommer samtidig. Legene er ikke trent i å sortere dette skikkelig og ser bare en slags grøt av «vondter» hos kvinnene.
- For eksempel fant jeg i mine intervjuer en sammenheng mellom endometriose og ADHD. Og sammenhengen mellom ADHD og fibromyalgi hos kvinner er så sterk at britiske forskere har anbefalt at alle kvinner med fibromyalgi burde screenes for ADHD og motsatt. Men, det er ikke bare disse sykdommene som henger sammen. En rekke av kvinners tilstander og sykdommer vever seg inn i hverandre.
- Denne erkjennelsen kan vel sies å utfordre hvordan vi ser på sykdom og medisin generelt?
- Ja, jeg tror vi må begynne å se på syklighet på en ny måte, for å skjønne hvordan sykdommer kan vikle seg sammen, og ikke minst må vi sette i et kjønnsperspektiv. Autoimmune sykdommer, som jeg skriver om i boken, handler om immunforsvaret, og vi vet at immunforsvaret hos kvinner fungerer annerledes enn hos menn. Vi vet også at autoimmune sykdommer, som endometriose ofte opererer sammen med ADHD hos kvinner. Hva som er årsak er årsak eller virkning vet vi derimot ikke nok om ennå, vi ser bare at statistiske data sammenfaller, forklarer Johansen.
- Hvordan kan ADHD føre til kroppslige plager tenker du?
- Hvis man lever lenge med uoppdaget ADHD, så lever man lenge med et stort indre stress i kroppen, når man prøver å leve opp til en norm og tilpasse seg forventninger fra andre og væremåter som hos andre. Dette kan i seg selv utløse en autoimmun sykdom, fordi kroppen reagerer på stort stress over lang tid, forklarer Johansen.
Hun mener helsetjenestene i dag er for dårlig samordnet til å kunne se slike sammenhenger.
Johansen mener legevitenskapen står foran store gjennombrudd når det gjelder å forstå sykdom generelt, når det gjelder slike sammenhenger mellom det psykiske og fysiske. Et annet eksempel, forteller Johannsen, er hvordan man begynner å finne ut at det er sammenhenger her mellom utvikling av fysisk sykdom og gjennomgåtte traumer, som seksuelle overgrep. Et eksempel på dette er MS, en sykdom man ser at folk som er utsatt for seksuelle overgrep oftere utvikler, sier hun.
- Kvinner har et mer reaktivt immunforsvar enn menn. Kvinner lever lenger enn menn, men er samtidig mer syke enn menn i løpet av livet. Når det gjaldt korona ble kvinner sykere enn menn, men det var menn som døde. På den måten kan vi tolke det slik at kvinner har et sterkt immunforsvar, men så kan der samme immunforsvaret starte en overreaksjon, og begynne gå løs på seg selv. Jeg diskuterer dette med leger rett som det er, for medisinen burde bli endret i tråd med denne kunnskapen, men det er en treghet i systemet, fordi systemet enn så lenge er preget av å behandle symptomer fremfor årsaker og se kroppslige sykdom isolert fra levd liv, sier Johansen.
I ungdommen var Liv Bjørnhaug Johansen politisk aktivt i Rød Ungdom, og jobbet senere som rådgiver for Rødt på Stortinget. Bevisstheten rundt ulikheter mellom folk i møte med systemer har vært en del av hennes politiske engasjement.
- Men så kom småbarnslivet, jeg begynte å jobbe på sykehus, og falt ut av politikken. Samtidig som jeg på nært hold så rike og fattige folk ble behandlet ulikt i helsevesenet. Særlig så jeg at folk fra ressurssvake miljøer kunne havne i en grøt av uklare diagnoser, men typisk ressurssterke personer rett og slett oftere fikk enerom på sykehuset, bedre tilgang på behandling og ble tatt på alvor på an annen måte.
- Hva er målet ditt med boken?
- Målet mitt er å synliggjøre at det som ved første øyekast kan se ut som frittstående episoder, en glipp eller en feilvurdering, gjerne handler om utfordringer som stikker dypere og strukturelt. Skal vi klare å få til en forandring, må vi se at enkeltmenneskers fortellinger ikke er unike eller tilfeldige, men et resultat av systemet de utspiller seg i. Vi må se at det individuelle formes av systemet, at det personlige er politisk. Denne boka er et forsøk på å gjøre akkurat det, forklarer Johansen.
- Å jobbe for Sanitetskvinnene gir meg en mulighet til å jobbe med strukturer, med systemet, som gjør at kvinnehelse havner i en blindsone hos mange ansatte i helsesektoren. Det er naivt å tro man kan endre systemet innenfra, sier Johansen.
Opp på Løten i Hedmark, tar Anette Dølen (25) en Mastergrad i bærekraftig jordbruk, et årsstudium i organisasjon og ledelse, mens hun jobber som avløser i et fjøs, som frilansjournalist i et landbruksblad, som tilkallingsvikar på en barneskole og som instruktør i et treningssenter.
- Målet på sikt er å drive et eget firma som driver forebyggende arbeid for bønders helse, sier Dølen, som trives med å ha tusen jern i ilden og ikke er det spor redd for å ta sjanser.
Og mental helse er Dølen opptatt av.
Etter at hun fikk ADHD-diagnosen sommeren 2022 har hun vært en av deltakerne i Unge Kvinner med ADHD-prosjektet til Mental Helse Ungdom.
- For meg begynte veien mot en ADHD-diagnose med en rideulykke i 2017, forteller Dølen.
Etter å ha blitt sparket i hodet av hest, og mistet følelsen i halve ansiktet, fikk Dølen sterk helseangst. Angsten roet seg etter et par år, men kom tilbake da tanten hennes fikk kreft i 2021. Dølen sier i dag at hun er veldig fornøyd med at fastlegen hennes tok henne på alvor og at ting gikk fort.
- På grunn av alt dette fikk jeg en psykolog. Etter 20 minutter sa psykologen: Du skal utredes for ADHD.
Dette kom som en overraskelse på Dølen, som aldri hadde tenkt tanken. Heller ikke faren hennes hadde noen gang tenkt ADHD, selv om han er utdannet spesialpedagog. Men foreldrene vurderte å utrede henne for tics da hun var liten, siden Dølen hadde symptomer på det. I dag vet hun at ticsene var på grunn av ADHD.
- Men, jeg hadde jo aldri vært «den urolige gutten». Selv om jeg alltid holdt på med mange ting samtidig, fikla med ting, dagdrømte, var vrang og aldri ga meg før jeg forsto det jeg ville lære, samtidig som jeg var sensitiv på tilbakemeldinger. Jeg har rett og slett tenkt at jeg har et stort følelsesregister, sier Dølen.
Etter at psykologen raskt hadde foreslått en utredning for ADHD, stilte hun Dølen en masse spørsmål som Dølen bekreftet der og da. Ting begynte å gi mening.
- «Dette er spennende» tenkte jeg, og at jeg ikke hadde noe å tape på å finne ut av dette. Jeg og foreldrene mine deltok alle sammen i ADHD-utredningen. Mamma og pappa skjønte med en gang hvordan dette skulle ende da de googla «ADHD og jenter», sier Dølen.
Dølens ADHD får utslag i hyperaktivitet, som hun under utredningen skåret høyt på. Men fordi hun får livet sitt, jobbene sine og studier til, konkluderte behandlerne med at «panikkangst» var det største problemet her.
- Da knakk jeg totalt sammen, fordi panikkangsten påvirker meg en gang i måneden, mens hyperaktiviteten preger hverdagen min. Etter kort tid endret psykologen derfor dette, fordi hun skjønte at hyperaktiviteten er min egen forsvarsmekanisme for å kunne leve med ADHD, forteller Dølen.
I dag bruker Dølen medisiner, men sier at det ikke finnes noen fasit for hvordan disse fungerer. Som hos de fleste kvinner spiller hormoner inn på hvordan medisiner fungerer.
Det er veldig varierende hvor mye kunnskap helsepersonell har om akkurat dette med hormoner, har Dølen erfart.
Likevel sier hun at medisiner har vært en ekstrem hjelp.
- Medisinene gjør så jeg klarer å styre fokuset mitt bedre og komme i gang med oppgaver som er kjedelige. Altså, mange oppgavene i hverdagen er kjedelige for de fleste, uavhengig av diagnose, men forskjellen er at andre lettere klarer å bare gjøre dem likevel, forklarer Dølen.
Hun tror neppe folk opplever henne særlig annerledes i dag, enn før hun fikk diagnosen.
- Men, selv om folk ikke ser den store endringen utenpå, så har jeg sluttet å krisemaksimere alt inni hodet. Jeg klarer å gjøre en og en ting. For eksempel å reise meg opp og ta ut av oppvaskmaskinen som vanlige folk. Det er nesten umulig uten medisiner, og da begynner jeg å være negativ mot meg selv for ikke å klare denne enkle oppgaven.
Dølen klarer også å henge med i samtaler i større grad enn før, i stedet for å ha «alle 14 antennene ute og få med meg alle samtalene i et rom».
- Med en kombinasjon av medisiner og forståelse for ADHD-diagnosen klarer jeg nå å sortere mellom viktig og uviktig informasjon, sier Dølen.
Etter at hun landet; fikk diagnosen og medisiner, søkte Dølen seg tilbake til DPS og behandling.
Utad virker det som alt var perfekt og flott fordi jeg klarer alt. Men hjemme er det en indre kamp bare for å få ryddet ut av oppvaskmaskinen.
- Du tror du har vært normal i 24 år, men så har du ikke det. Jeg trengte å snakke om dette. Men jeg fikk avslag. Utad virker det som alt var perfekt og flott fordi jeg klarer alt. Men hjemme er det en indre kamp bare for å få ryddet ut av oppvaskmaskinen. Etter en stund fikk jeg via kommunen en miljøarbeider å snakke med.
I dag, når Dølen tenker på hendelser i barndommen som har vært krevende, føler hun seg heldig som har hatt gode lærere og foreldre rundt seg som gjør at hun ikke har den samme sorgprosessen hun vet andre sliter med etter at de får diagnosen.
- Det beste er at jeg ikke er like streng med meg selv lenger, som jeg var før. Diagnosen har gjort meg mer tålmodig med meg selv, sier hun.
Hun tror at hverdagen hadde blitt lettere om hun hadde fått diagnosen tidligere, og kunne fordelt energien sin bedre gjennom strukturer og rammer.
- Det er en stor frustrasjon i å ikke klare det hverdagslige, som å rydde, mens andre bare sier «jammen kan du ikke bare», og du ikke klarer forklare andre hvordan du har det, i alle fall ikke når du er barn, sier Dølen.
Når Dølen ser tilbake på barndommen sin, ser hun at ADHD også har gitt henne positive egenskaper, som å ville, stå på sitt og dermed få til mye. Hun har hatt sterk rettferdighetssans, vært prinsippfast og var derfor involvert i mange krangler på skolen der det handlet om å forsvare den svakeste parten.
- Jenter med ADHD er ekstremt gode til å være flinke. Vi hører etter, gjør som de andre jentene gjør, vi maskerer godt hva vi sliter med, uten å vite at det er det vi driver med, Det er ikke rart at lærere og andre ikke oppdager oss, særlig når de i tillegg ikke lærer å lese symptomer som er typiske for jenter, sier Dølen.
På den negative siden var hun et barn som aldri klarte å slappe av, var sensitiv og tok kritikk tungt. Hun pratet høyt og det var mange armer og bein hele tiden, som hun sier.
Det er viktig å se etter maskeringssymptomer hos jenter, for jenter vet ofte ikke selv at de driver med det.
- Hos barn kan ADHD like gjerne være hos den snille jenta som den rampete gutten. Jeg reiser rundt og snakker om dette på skoler. Mange lærere vet ikke hva de skal se etter hos jenter. Det er viktig å se etter maskeringssymptomer hos jenter, for jenter vet ofte ikke selv at de driver med det. Dette synes ofte ikke før jentene blir eldre og flytter for seg selv. Jeg visste ikke at jeg drev med maskering som barn, sier Dølen. I dag er det rutiner, og det å skrive lister som er blant selvhjelpen.
- Jeg avtaler med venninner at vi skal rydde samtidig. Da klarer jeg å gjøre det. Eller å dusje, som jeg synes er fryktelig kjedelig. Da avtaler jeg med venner: Klokken 10 dusjer vi! Eller jeg sender bilder til mamma over ting jeg skal gjøre eller har gjort. Jeg bruker mange alarmer på telefonen, og inviterer til middag sånn at jeg rydder og får ting i orden. Systemer er viktig.
Dølen finner også støtte i grupper på sosiale medier.
- Det er jo et paradoks, for jeg trenger systemer for å funke. Samtidig er systemer ensformige i natur og det aller verste for hjernen min!
- Det er nok noen arbeidsplasser der ute som har fordommer mot ADHD og tror du er en rebell og en urokråke, og som kan gi oss med diagnoser problemer når vi søker jobber. Men vi må vise at dette ofte handler om en ståpåvilje, og at mange av oss får til alt vi vil hvis vi brenner for det.
Dølen mener i tillegg det kan være greit å tenke litt på hva slags jobb man passer til.
- Ikke velg en kontorjobb hvis du ikke klarer å sitte stille. Utenom hvis du er besatt av tall, da kan det å bli regnskapsfører være perfekt!
Utdrag fra boken «Diagnose: Kvinne. Hvordan kvinnehelse havnet i medisinens blindsone» av Liv Bjørnhaug Johansen:
«17-åringen min ba selv om autismeutredningen etter flere år med skolevegring. Hun har blitt utredet på BUP og fått to diagnoser; autismespekterforstyrrelse og ADHD. Da diagnosen var satt, ble mannen min og jeg invitert på kurs for tenåringsforeldre med autistiske barn. En liten gymsal på en barne- og ungdomspsykiatrisk institusjon er møblert med bord spredt utover rommet. Vi skal sitte i grupper. De har satt ut navnekort på bordene med navn på ungdommene. Jeg og mannen min er plassert på et bord med to andre damer. Vi introduserer oss raskt og finner ut at vi alle har 17 år gamle barn født som jenter. Jeg lar blikket løpe over navnene på de andre bordene og ser at jentenavnene er i flertall. Rommet summer av foreldrestemmer. Vi småsnakker om barna våre, som man gjorde i barselgrupper da de var små. Sammenlikner utfordringer, deler morsomme historier og aha-opplevelser. Finner likheter. Ingen av dem liker banan. Alle står opp unødvendig tidlig før skoledager. Vi nikker gjenkjennende til beskrivelsen av den utslitte nedsmeltingen etter en skoledag eller en sosial sammenkomst. Vi deler morsomme historier om misforståelser, spesielle interesser og væremåter vi ikke har forstått før nå. En psykolog fra BUP går gjennom diagnosekriteriene for autismespekterforstyrrelser for oss. Bildet som tegnes opp, er en karakter som likner den vi som vokste opp på 1990-¬tallet, kjenner igjen fra Dustin Hoffmans rolle i filmen Rain Man – en rigid raring med flatt toneleie og stivt blikk som husker busstabeller utenat. Det likner lite på jentene vi har snakket om rundt bordet. Neste PowerPoint presenterer tre grupper autister: «Den sosialt uinteresserte, den passive og den aktive, men rare.» Jeg kjenner fortsatt ikke igjen min ungdom i dette. Jeg ser på de andre foreldrenes ansikter. Skeptiske ansikter og rynkede panner blant foreldrene rundt bordet mitt. Så kommer det: «Flere gutter enn jenter får diagnosen autisme. Det kan skyldes at diagnosekriteriene passer bedre på gutter enn på jenter», sier psykiateren. Jentene er mindre påfallende, de har flere venner. De observerer og kopierer andres adferd. De går under radaren og blir ikke oppdaget før de som tenåringer får problemer med å tilpasse seg den nye rollen. Da klarer de ikke lenger å maskere autismetrekkene, og de kommer inn til BUP med anoreksi, selvskading eller skolevegring. Jentene er den andre autisten. Den utypiske. Den som ikke passer med diagnosekriteriene. En måneds tid senere gjentar situasjonen seg på et kurs for ADHD-foreldre. Psykologen som holder kurset, lar oss presentere oss gjennom å si alder, kjønn og tilleggsdiagnoser på ungene våre. Mønsteret er som Helsedirektoratets diagram; gutter i barneskolealder og jenter i tenårene. Og mens guttene er kommet til utredning på grunn av mistanke om ADHD, er jentene gjerne kommet inn med andre problemstillinger. ADHD-diagnosen har ofte kommet opp under utredningen. Mens de to kurslederne tar oss gjennom en PowerPointpresentasjon og viser oss små animerte infovideoer, sitter jeg med den samme opplevelsen som sist: Beskrivelsene passer ikke, og punktlistene ender ofte i et punkt om at «Dette kan arte seg annerledes hos jenter». Men det er alltid sånn det presenteres: som at dette er de egentlige ADHD-symptomene, og at det kan arte seg annerledes hos den avvikende minoriteten «jenter».
Podkast publisert januar 2022:
